I dag tenkte jeg å bare poste noen bilder. Har egentlig ikke så mye å skrive om. Vi har jobbet med skolearbeid i dag, før Mari inviterte på ny intervalltrening oppover mot Duwakot. I dag hadde vi varmtvann i dusjen, det var stor stas. Vasket litt klær fikk vi også.

Egg chowmein. Alltid egg chowmein.

Trist at vi er ferdige på NICU, og kanskje ikke trenger ordlista like mye mer.

Enda noen av sykehusets kantines mange gulvfliser.

Nyoppdaget spisested i Duwakot. De har servietter!

Egg chow chow og naan.

Det har kommet en ny kvinnelig vakt. Det har alltid vært to vakter som har byttet på og dekt opp hele uka. I dag kom det en ny. I sted gikk hun en runde på rommene. Banket på her hos Mari, hvor vi begge sitter. Kikket inn på oss, holdt to fingre i været, og noterte i boka. Spennende. Vi har innetid klokken 20, men blir tydeligvis ikke telt opp før kl 21. Risikosport.

Utsikt fra øverst i branntrappa på hostellet. Vi lurer på hva alle murene er for. Ser ut som grunnmurer til hus, men med store mellomrom mellom steinene.

Utsikt fra øverst i branntrappa på hostellet.

I morgen tidlig tar vi bussen inn til Kathmandu, vi har bestemt oss for å unne oss en natt på hotell. Kathmandu Guest House, here we come! Midt i smørøyet i turiststrøket Thamel. Der skal vi også møte en potensiell guide/arrangør av vår trekking til Annapurna basecamp i mars.

Kalender på sykehuset.

Sykehusets vaskeri.

Monica, KMC

Det er en del ting som gir fullstendig mening her i Nepal, men som kanskje ingen andre vil forstå umiddelbart. Her er noen eksempler, med tilhørende forklaring:

Mari: Skal vi trene i dag?

Monica: Nja…det har vel knapt vært et solgløtt i hele dag.

Mari: Ja, stemmer. Kanskje i morgen?

Forklaring: Trening innebærer svetting. Svetting innebærer dusj. Varmtvannet varmes opp av et solcellepanel. Ingen sol, ingen varmtvann, ingen god dusj, ingen trening.

Monica: Skal vi ta bussen som går helt hjem i dag, kanskje?

Mari: Nei, vi har handlet så mye. Vi må nok ta bussen til Sallagari (20 minutter unna).

Monica: Ja, du har rett.

Forklaring: Bussen direkte til Duwakot er så full av folk, at det er fysisk umulig å komme seg av med mer enn seg selv og en liten håndveske. To poser i hver hånd er det bare å glemme å få med seg. Sist jeg hadde én handlepose måtte en mann ta posen og rekke meg den ut av vinduet når jeg endelig fikk klatret over de fire andre som satt på motorkassa, og kommet meg ut på gata.

Mari: Skal vi trene etter praksis i dag? Før vi tar kaffe?

Monica: Nei, det er fredag. Må ta kaffen først.

Forklaring: Ingen strøm etter klokken 17.

Monica: Skulle vi forsøkt å søke etter noen artikler til bacheloroppgaven når vi kommer hjem fra praksis?

Mari: Nei, det er onsdag.

Forklaring: Enda en av ukens kjipeste strømdager.

Mari: Se hun der som kommer ut fra hostellet. Hun er nydusjet.

Monica: Helvete.

Forklaring: Før, når det fantes varmtvann på hostellet, holdt det sjelden til at mer enn to av jentene fikk dusje i varmtvann. Nå har vi riktignok ikke det problemet lenger, ettersom varmtvannet er totalt fraværende.

Monica: Jeg flytta sekken, så nå ser vi ikke stikkontakten.

Mari: Det var dumt, ass.

Forklaring: Stikkontakten har et lite lys, sånn at vi ser om det er ordentlig strøm, og om vi får kokt vann og ladet ting. På generatorstrøm lyser ikke stikkontakten.

I dag var tannlegen aka warden innom igjen. Hun ville høre om busstidene fra sykehuset og hit. Vi sa som sant var at den stort sett går en gang mellom 14.55 og 15.45, og at den går enten fra ett sted, eller et annet. Hun spurte hvorfor jeg var blå på leppene. Noe jeg faktisk var. Hun avbrøt meg faktisk idet jeg skulle ta en selfie for å legge ut på bloggen. Jeg svarte at jeg hadde dusjet. Mari kommer akkurat inn døra, og rekker å si ”fy faen så kaldt vannet var i dag!” før hun ser warden, og vi pent er nødt til å oversette, for å ikke være uhøflige. Warden er oppgitt over oss. Hun vil at vi skal låne hennes ”kettle” (det må jo være vannkoker?), så vi får varmtvann. Vi viser henne at vi har vannkoker, men den er visst ikke bra nok. I minst ti minutter står hun og skal ha med seg en av oss bort til leiligheten sin, for å låne kettle. Vi forsøker å forklare at vi har allerede dusjet, og skal ikke dusje igjen med det første. Hun er virkelig insisterende. Jeg klarer ikke å holde meg fra å begynne å le, når hun begynner på sitt mest hønemoraktige, insisterende vis. Hun vil jo alt vel, og et nei er ikke et nei.

Vi forsøker å avlede henne med at vi i Norge bader om sommeren, til tross for at vannet er iskaldt, ofte. Og at vi er vant med snø og kulde. Og at vi faktisk tåler en kalddusj, vi hadde nettopp trent oss varme. Men nei. Vi forsøker å avlede henne med at Mari skal se på sporten. Men nei.

Warden: Mari, du har jo allerede helseproblemer, du er nødt til å passe deg!

Deretter blir det en lang tirade om hvordan vi må passe oss for å bli syke. Vi står bare og hører på.

Etterpå sier Mari med halvbekymret mine: Monica, hva slags helseproblemer har jeg?

Vi kom frem til at det måtte handle om den gangen warden ville sende Mari på sykehuset.

En morgen kom vi på jobb, og det sto en litt slibrig fyr der, og sa ”Good morning”, og ”Where are you from”. Samme som de fleste andre, bare at han ikke helt hadde respekt for intimgrenser. Vi håpet det var en nattevakt, og at han skulle hjem.

Dagen etter hadde han tidligvakt. Han var kledd i grønt, så han måtte være lege. Jeg ser Mari stå, lett bakoverbøyd for å opprettholde en viss distanse. Jeg hører ”I want to be your friend, we should exchange contact details.” Noen påkaller hans oppmerksomhet, og han må gå.

Dagen etter det har han også tidligvakt. Igjen er det Mari som er målet. ” What is your phone number? Are you on Facebook? You don’t have a nepali phone number? What is your Norwegian phone number?” Jeg bryter inn og spør ham om noe medisisk med en baby. Han synes helt tydelig at dette er et skikkelig utidig tidspunkt å bryte inn på, men svarer meg. Mari rømmer imens.

I dag var han jaggu på jobb igjen. Mari blir veldig opptatt med å brette laken, med ryggen til alt og alle. Han forsøker å få blikkontakt, men lykkes ikke. Litt senere står Mari og kler på en baby, og han kommer helt opptil henne og begynner å prate. Heldigvis kommer jeg akkurat med en ferdigoljet baby som skal ligge i senga som han står i veien for. ”Excuse me”, sier jeg. Han ser på meg, den plagsomme venninnen til Mari.

Det viser seg å være en ny turnuslege på NICU. Jeg foreslo at Mari skulle si til ham at mannen hennes (Christoffer, du er oppgradert i denne sammenheng) ikke liker at hun har mannlige venner, og se om det hadde noen effekt.

Nå var jo ikke dette noen graverende greier. Han var bare litt i overkant pågående. Ingen truende situasjoner. Men tenk dere i Norge, om to studenter ved en praksisavdeling hadde kommet til fagleder og sagt at de følte seg svært ubekvemme med den nye turnuslegen, som absolutt skulle ha personlig kontakt? At han ikke tar et nei for et nei? I Norge ville det blitt oppvask, alle sider skulle blitt hørt, og turnuslegen kunne fått seg en skikkelig reprimande. I Nepal fikk vi sympatiske nikk fra fagleder, trøstendre ord om at ingen likte ham, og støtte på at vi ikke trengte å oppgi kontaktinformasjon til ham.

I dag var forøvrig siste dag på NICU (og turnuslegen blir igjen der). Vi har blitt gode på å jobbe på samlebånd.

Første stasjon: Alle babyer kles av (og dekkes til igjen med et teppe.

Andre stasjon: Alle babyer flyttes over til vekta og verdien skrives på whiteboardet.

Tredje stasjon: Alle babyer vaskes med klorhexedin, navlestumpen med betadine, og smøres inn med olje fra topp til tå.

Fjerde stasjon: Alle babyer får på nye klær.

Én person på hver stasjon, og vi har suksess! I dag fikk jeg stå på stasjon tre. Det er tillitserklæring!

Senere på dagen var det seks barn som skulle skrives ut. Da er det å ta av dem sykehusklærne, kle dem i private klær, pakke dem inn i fleecepledd (burrito-metoden), og legge navnelappen oppå dem. Litt vedmodig pakket vi inn våre siste burritoer, og overleverte dem til spente pårørende. Vi elsker disse små babyene. De er tross alt de eneste pasientene vi kan prate norsk med. Mari la på sin siste stemme i dag.

”Æ vil itj’ vær jente i Nepal, æ villa bli fotballspiller!”

Monica, KMC

Hverdagen går nå sin gang her i Nepal. Ting begynner å bli vanlige for oss. Vi snur oss ikke lenger for å kikke etter scootere med familien på fire sittende på. Vi kommenterer ikke lenger at en flokk med småbarn sitter på huk og leker med to papplater. Vi tenker ikke lenger over det når vi ser kvinner sitte på huk foran baljer og vaske klær, samtidig som at et barn eller to får håret vasket. Vi går i ring rundt hønene som spiser grus midt i veien, og vi holder automatisk pusten når vi går over broer, hvor vannet er fylt med søppel. Et godt mål på dette, er samtaleflyten. I starten klarte ikke Mari og jeg å holde tråden i en samtale, når vi gikk i Duwakot eller tok bussen. Nå skal det mye mer til før vi må stoppe opp og tenke over hva som faktisk skjer.

Når jeg skriver i bloggen forsøker jeg å tenke over hva som faktisk er spennende for dere der hjemme å høre om, og trekke frem ting som ikke jeg nødvendigvis synes er så rart for tiden.

I dag, for eksempel. Skolebussen vår går en gang mellom 14.55 og 15.45. Enten fra utenfor sykehuset, eller oppi veien. Ingen vet når, ingen vet hvor. På et eller annet vis går det bra de aller fleste gangene. I dag hadde vi flaks og traff på bussen på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Duwakot, spør vi. Ja, sier dørmannen, som sitter på bakerste rad og slapper av. Dørmann nummer to (må nesten være såpass) kaster vann nedover trappa. Vi venter høflig på at han skal gi klarsignal om at vi kan gå på. Begge dørmenn går av bussen etter rundt 10 minutter. Kan vi gå på, spør vi. No ma’am, svarer de smilende, og går fra bussen midt på parkeringsplassen, med dørene åpne. Vi vurderer om vi skal gjøre som vi vanligvis gjør, nemlig ikke høre etter, og sette oss på bussen. Men så kommer førsteklassingene og henter oss, og sier at bussen venter på oss på det stedet oppi veien. Akkurat. Men omtrent sånn er det hver dag, og vi har bare vent oss til det. Vi lurer litt på hvor den andre bussen skulle. Kanskje den skulle til Duwakot, men ikke før i morgen.

I dag forsøkte vi en ny spiseplass oppi veien her. Vi har ikke visst om den før, men så den da vi jogget forbi i går. Jeg kommer på underveis at jeg glemte håndsprit. Jeg sier til meg selv at de sikkert har bestikk, så det skal gå bra. Såpass har tenkemåten endret seg i løpet av disse ukene.

Bordene i kantina er alltid klissete. Det eneste jeg tenker på nå, er at jeg kan forsøke å unngå å få det på klærne. Jeg er fornøyd bare stolen er noenlunde fri for matsøl.

Jeg er vant til at klær og sengetøy på sykehuset er misfarget, stive og fulle av flekker. Nå prøver jeg bare å finne et mykt plagg til barnet.

En ting som vi ikke har vent oss til, ettersom vi akkurat har oppdaget det, er at noen på hostellet går igjennom søpla vår. Det står to store dunker ute i fellesarealet, og Mari og jeg kaster sammenknyttede plastposer med eget søppel oppi dem med noen dagers mellomrom. Når jeg skal kaste neste pose kan jeg se innholdet av den forrige posen ligge på toppen. Det er to mulige forklaringer:

”Inneholder søppelposen noe som kan brukes på en annen måte? ”

”Er dette nordmennene igjen? Hva kaster de, egentlig? Kan vi finne ut mer om dem, uten at vi trenger å spørre?”

Vi lurer på hvem som går igjennom søpla vår. Vakt, vasker eller medstudenter. Jeg tipper vakt. Jeg lurer på hva motivasjonen egentlig er. De er tydeligvis ikke på utkikk etter noe ulovlig – vi har jo kastet både ølbokser og vinflaske der, uten å få noen reaksjon.

I dag var det en veldig tøff dag på NICU. Vi måtte være (nesten) tause vitner til at babyer som strevde veldig med både respirasjon og sirkulasjon ikke fikk den hjelpen som vi, norske som vi er, ønsket å gi dem. Det er så mange faktorer som spiller inn. Noe går på medisinsk utstyr, mye går på faglig kunnskap, og kanskje mest av alt går på hierarkiet. I Norge ringer vi på legene hver gang vi har spørsmål, og de ringer igjen til overlege tvert de får et problem. I Nepal er terskelen for å kontakte en overordnet så ufattelig høy, at det stort sett ikke blir gjort. Og da er det jo pasientene det går ut over. Jeg skal ikke gjengi hendelsene i dag via en blogg, men at det var den tøffeste praksisdagen så langt, det kan jeg med sikkerhet si.

Warden forteller oss at det er noe feil med generatoren på hostellet. Men at de lapper litt på den hver dag. Det er derfor vi må sitte i mørket en times tid på kveldene. Fordi de bare må lappe litt mer på den. Så det er ikke det at den er tom for drivstoff. I dag skal vi ha vanlig strøm fra kl 19 og resten av natta, det blir stas.

Monica, KMC

Enda en dag på NICU er over. Barna er bare helt fantastisk søte. De er ikke syke, det er bare keisersnittbabyer som skal til observasjon i 24 timer, så de er friske og raske, stort sett. Ligger der i hver sin seng og gløtter med øynene, skriker når de har bæsja, skriker når de er sultne, og er ellers ganske så fredelige. I går kom det 12 keisersnittbarn til avdelingen. Vi var spente på om det ble en hel haug til i dag, for da ville vi fått et alvorlig problem med sengeplasser. Så det var i dag, etter 2,5 uker på NICU, at vi fikk vite at mandag-onsdag-fredag er keisersnittdager. Ganske logisk oppbygning. Men klart, et og annet hastesnitt vil jo kunne forekomme. I dag ble det ingen.

I dag var det 12 babyer som skulle skrives ut til foreldrene. Det betyr 12 babyer som skal ikles mer eller mindre fine hjemreiseklær, og overleveres til far, bestemor, tante, onkel og lillebror i den lille, trange gangen utenfor. Der alle tolv familiene er representert og vil være først. På dette rommet finnes det en hylle, som brukes til sko. Den har fire ”etasjer”. På øverste hylle legges barnet, mens armbånd, navnelapp og tissefant eller mangel på tissefant kontrolleres.

Fagleder (jeg velger å kalle henne det) ved avdelingen er veldig engasjert. Det bygges ny NICU på sykehuset nå, og hun er fryktelig interessert i å høre hvordan vi i Norge gjør ting. Hun har virkelig en visjon om å gjøre NICU’en på KMC så god som den bare kan bli. Mari og jeg kan ikke så mye om det, men vi har konsultert med Marlene som jobber på nyfødt intensiv i Trondheim, og fått mye informasjon. Fagleder ønsker å vite alt i fra hvordan vi steller barna, til hva vi bruker til å rengjøre senger og utstyr, til hva slags melk barna får, og hvordan vi kler dem etc. Som nevnt tidligere ser de på Norge som et slags modell-land, og faglederen ønsker virkelig å gjøre det de kan, ut i fra de ressursene de har. Hun har kontakt med ledelsen, og mener at hun kan få tilført en god del ressurser dersom hun kan argumentere for hvorfor. Om hun kan henvise til at det er slik det fungerer i Norge, så er nok det noen av de beste argumentene hun kan komme med. (No pressure, Marlene!)

I Nepal redder de barn fra 28 uker. I Norge redder vi barn fra 24 uker, og i noen tilfeller fra 23 uker. Dét er stor forskjell! I Norge gjøres alt for at kontakten mellom mor og barn skal skje med en gang, og være jevn hele veien. I Nepal får ikke mor se sitt barn før 24 timer er gått. Andre pårørende får kikke så vidt, men ikke røre. Bortsett fra når det er jeg som kommer ut med barnet. Da får de lov til å stryke barnet på kinnet eller ta det i hånden. Barnet blir jo vasket med klorhexedinløsning hele tiden uansett, så en ekstra vask etter besøket er verdt kontakten, synes jeg.

Det er forresten fryktelig morsomt å være i praksis med alle de småbabyene sammen med Mari. For det første så elsker vi begge disse små pasientene, da de er de eneste pasientene vi kan snakke norsk til. Vi prater og pludrer i vei, og barna ser på oss med store, forståelsesfulle øyne. Ettersom barna er skikkelig dårlige på å prate selv, så pleier Mari og snakke for dem noen ganger. Det begynner stort sett med at en baby skriker, og Mari plukker den opp. Da hører man stort sett:

”Æ lik’itj turkis, det må da alle skjønn!”

”Æ villa ligg i armkroken, ikke her alein!”

”Æ villa bli pakka som en burrito!”

”Æ lik’itj sort sjal med prikka!”

”Æ villa bare ha en klem!”

”Æ svette i hjel, kom og hjelp meg!”

”Æ e sulten, æ vil itj’ vent på at melka ska bli kald!”

”Æ har bæsja, det e klart æ e sulten!”

”Æ trives best i armkroken, sjø.”

”Æ villa bare snakk litt norsk med dæ.”

Da er det faktisk litt vanskelig å ikke bryte samme i latter. Selv de nepalske sykepleierne flirer, selv om de ikke skjønner noen ting. Det er bare jeg og babyene som forstår hva Mari sier. Babyene slutter å skrike også. De er glade for å ha fått en stemme.

“Æ lik itj’ bare å ligg her uten dæ.” (Bildet viser ikke babyen særlig godt, så jeg vurderte det til greit å legge ut.)

Det som derimot ikke er like morsomt, er når Mari inviterer på intervalltrening type jogging. Jeg ble med frivillig, det gjorde jeg. Må jo komme litt i form. Vi løp oppover mot Duwakot. For vi bor faktisk ikke i selve Duwakot sentrum. Vi bor i utkanten. Heldigvis i den utkanten som er nærmest sivilisasjonen. I Duwakot stirrer folk på oss, siden vi er hvite. Vi handler nudler og vann, og går langs gata, og tar kanskje bussen. Det er så rart synes de, at de bare blir stående å gape. Forestill dere da at det kommer to hvite jenter joggende. Nepalske folk jogger ikke. De bruker kreftene sine på mer nyttige ting. Flere ganger var det unger som løp etter oss, hoiet og skrek. Et par personbiler med 4-5 personer i stoppet og spurte om vi trengte taxi. De ville sikkert hjelpe oss, vi hadde tydeligvis hastverk. Barna ropte ”hello” og ”bye” etter oss, alle de voksne kikket på oss som om vi var gærne, og gamlemor smilte tannløst til oss. Vi løp til og med forbi et supermarked. Lurer på om det var stort. Vel tilbake på hostellet tok vi oss en dusj i kaldvann, som er det som gjelder for tiden, tydeligvis.

Mari har forresten funnet en god taktikk, når det gjelder alle spørsmålene vi får om mat. Det er alltid viktig å spørre oss om hva vi synes om den nepalske maten, nemlig. Og ettersom vi ikke er så veldig begeistra, så krever det alltid litt tankevirksomhet når vi skal svare. Mari har funnet svaret. Hun har nemlig fått skikkelig sansen for egg chowmein, en rett med nudler, grønnsaker og stekt egg. Nå besvarer hun alle slike spørsmål med at hun digger egg chowmein. Og ettersom det er en veldig vanlig rett i Nepal, så synes de at det er stas.

Folk: Så, hva synes dere om maten her i Nepal?

Mari: Jeg elsker egg chowmein!

Folk: Å, så gøy! Men hva annet liker dere, da?

Mari: Jeg spiser bare egg chowmein! Jeg elsker det!

Folk: Å, virkelig?

Mari: Ja!

Der stopper samtalen.

Folk: Smak på denne, Mari!

Mari: Nei takk.

Folk: Jo, hvorfor ikke?

Mari: Jeg må spare plass til egg chowmein.

Folk: Hæ?

Mari: Jeg elsker egg chowmein! Jeg kan ikke spise andre ting før jeg spiser det.

Der stopper igjen samtalen.

Folk: Blir dere med å spise ved den funky gatevogna på hjørnet?

Mari: Nei, vi må spise egg chowmein i kantina.

Folk: De har masse god mat i den funky gatevogna.

Mari: Må ha egg chowmein fra kantina!

Enda en samtale er stoppet.

Det er mulig det er en tilfeldighet, men i dag begynte til og med personalet i kantina og stille spørsmål. Vil dere ikke ha chicken chowmein i stedet, spør de. Vi ønsker egg, sier vi. Vi har kylling, sier de. Nei, vi må ha egg, sier Mari. Vi kan få mixed, sier de. Nei. Egg, sier Mari. Og egg chowmein ble det. Flaks at jeg liker det veldig godt jeg også. Så kan jeg bare stille meg i bakgrunnen og nikke og smile.

Monica, KMC

Noen har spurt meg om hva som skjedde videre i Pokhara. Kom Gud og hentet oss? Fikk vi noen gang noen forklaring på hvem Gud var? Nei. Gud kom ikke og hentet oss. Da vi skulle ringe ham på søndag for å avtale når han skulle hente oss på mandag, så kom vi til en helt annen person. Vi hadde fått feil nummer. Vi var strandet i Pokhara. Det gikk alltids rutebusser, men da måtte vi dratt om Kathmandu, og det blir litt mye stress, iallfall når resten av gjengen skulle ha med seg meg, som holdt på å komme meg etter hjernerystelse. Betjeningen på hotellet (som også var den som forsøkte å ringe Gud, ettersom Gud ikke snakker engelsk), hjalp oss å ordne en 14-seters buss. Litt av en luksus! Litt dyrere enn Gud, men fortsatt innenfor budsjettrammene.

Jeg slo på meg hjernerystelse fredag ettermiddag, og lå på hotellrommet til søndag formiddag. Tror jeg. Jeg husker ikke så detaljert fra den helgen. De andre tilbrakte lørdagen med litt vandring langs innsjøen og shopping, og innimellom kom de inn til meg med kanelboller og juice. Jeg hadde det egentlig ganske fint, i den myke senga på det varme hotellrommet. Søndag kveld var jeg med ut for å spise litt middag, og mandag morgen var det frokost før bussavgang. Da var jeg i litt bedre form, og drømmer fortsatt om den fantastiske eggerøren jeg spiste på Olive Café. Det var egg, hvitløk, løk, ost og sikkert mye annet (hukommelsen er ikke helt på topp), og fremfor alt – grovt, ristet brød. Med smør. Det var himmelsk. Nå kommer dette til å være min idé om den perfekte frokost, og jeg kommer resten av mitt liv til å være på leting etter den, og alltid bli skuffet. Dette kan ha med å gjøre at det var mitt første hele måltid siden lunsj fredag også. Og at de kvalmestillende tablettene var begynt å virke.

Uansett. Gud. De i resepsjonen var veldig behjelpelige, og sjefen snakket veldig godt engelsk. Så vi spurte ham. Han hadde jo sett Gud selv. Han fortalte at det var en liten, religiøs gruppe som tilba en blid fyr med afrohår. Alle hans tilhengere kledde seg i hvit kjole og bukse, og hadde afrohår. Så sjåføren var ikke Gud. Men hans Gud var den som var avbildet på dashbordet. Og på det murhuset vi kjørte forbi. Og Gud heter sei-baba. Eller noe sånt. Vi forsto ikke helt, men vi anser mysteriet for noenlunde oppklart. (Den nyeste informasjonen går nå på at om man googler “Sai Baba”, så blir man litt klokere.)

Vi diskuterte ved en anledning hvor morsomt det hadde vært å få tekstet alle samtaler vi har med nepalske folk. Enten vi forsøker å snakke norsk, engelsk eller nepali sammen. Stort sett snakker vi litt av alt. Vi hadde jo denne samtalen med Gud, hvor vi trodde at han sa han var Gud selv, og at det var noe med sei-baba. Muligens ville denne samtalen, tekstet, sett omtrent slik ut:

Nordmenn: Er det deg på bildet?

Gud: Nei, det er Sai Baba.

Nordmenn: Er det du som er sei-baba?

Gud: Nei, Sai Baba er min Gud.

Nordmenn: Er du Gud?

Gud: Nei, jeg er ikke Gud! Sai Baba er Gud.

Nordmenn: Så det er deg på bildet?

Gud: Det er Gud på bildet. Ikke meg (peker på seg selv).

Nordmenn: Oi. Han er Gud!

Likeledes vil nok en del andre samtaler kunne vært tekstet. Som for eksempel tur på butikken hvor jeg skal kjøpe sukker, men de ansatte bare sier rare ting. Antakelig ville den bli tekstet sånn som dette:

Jeg: Har dere sukker?

Ansatt: Ja.

Jeg: Ok…hvor?

Ansatt: Der borte.

Jeg: Nei, jeg spurte ikke etter hva det het. Jeg spurte etter hvor det var?

Ansatt: Jeg sier jo, at sukkeret er der borte!

Jeg: Så dere har ikke sukker?

Ansatt: Herregud. Jeg skal vise deg.

Jeg tenker: ”Går hun, nå? Ga hun meg opp?”

Hun kommer tilbake med sukkeret.

Jeg: Så dere hadde likevel?

Vel, sukker ble det uansett.

På søndag kjørte vi seks nordmenn i Pokhara ”Verdens lengste zip-line”. Google it, det er egentlig enklere enn å forklare. Vi trodde det skulle bli et skikkelig adrenalinrush, men det var ikke så skummelt som det så ut til. Det var faktisk skumlere med bilturen opp i fjellene. Det kom en stor bil og hentet oss, og vi ble lastet inn bakfra, og satt på to benker langs sidene. Veien var utrolig humpete, og det var vanvittige forbikjøringer langs smale veier med bratt stigning og skarpe svinger. Jentene som hadde vært på ”The Last Resort” kjente likevel ikke på like stor dødsangst oppover fjellene i Pokhara, de var blitt herdet.

Turen hjem med 14-seteren var spennende. Han kjørte mye raskere enn Gud (den setningen høres litt rar ut for de som ikke leste det forrige Pokharainnlegget) og hadde noen crazy forbikjøringer. Han kjørte Pokhara-Kathmandu på 6 timer, Gud brukte 7. Da vi kom til Kathmandu, og skulle igjennom, var det skjedd en ulykke. Sjåføren vår hadde aldeles ikke lyst til å stå i kø. Så han smøg først den store bilen på siden av alle de andre bilene for å se om det var mulighet for å snike. Det var det ikke. Deretter snudde han bilen (!), og kjørte tilbake, og forsøkte å finne en snarvei. Men han var ikke så kjent i området, og måtte prøve seg frem. Smale veier, og det begynte å likne på et like øde område som Duwakot, etter hvert. Ett sted var han usikker på om han ville komme opp og klare svingen, så han hoppet ut av bilen for å løpe opp veien og sjekke. Han kom tydeligvis frem til at det ikke var trygt. Til slutt kom han seg ut på hovedveien igjen, på et punkt etter ulykken, så sånn sett var det vellykket. Men vi hadde da nådd rush hour i Kathmandu, så det var fortsatt et par timer igjen før vi kom frem til Duwakot. Vi skjønner at han stresset. Dersom det ikke hadde vært for ulykken, så ville vi faktisk ha unngått rush hour.

Det har forresten kommet en ny stilling i kantinen. Ledelsen har identifisert et betydelig problem her, ser det ut til. Det handler om den disken man forsyner seg med middag fra. Det er fem ”kummer” med lokk over. Man åpner lokket, forsyner seg, og lukker det igjen før man går til neste. Nå har det blitt ansatt en egen fyr som åpner og lukker lokkene. Det er faktisk det eneste han gjør. Han står rett opp og ned bak den disken. Han åpner lokket til risen, jeg forsyner meg med ris. Han lukker det. Så åpner han lokket til linsesuppa, og jeg forsyner meg. Ja, dere skjønner sikkert gangen videre i det. Én dag var det til og med en pollettordning. Man betalte 70 rupis til mannen bak disken. Man fikk en pollett. Lokk-mannen, som sto rett opp og ned og så på transaksjonen tok i mot polletten, la den tilbake på disken der hvor mannen sto, og begynte å åpne lokkene. Vel, om en arbeidsplass blir skapt på grunn av dette så er det jo fint. Men de kunne kanskje heller ha ansatt en ekstra rørlegger?

Det spares generatorstrøm for tiden. I dag har vi strøm (sånn vanlig strøm, fra myndighetene) fra 14.00 til 18.00. Det blir mørkt ca. kl. 18, så generatoren pleier å komme på rundt 17.45 dersom det ikke er strøm på det tidspunktet. Nå er klokken 18.35, og vi ser knapt hånda foran oss. Det spares visst generatordrivstoff i dag. Lurer på om vi må vente helt til kl. 22, når myndighetene åpner strømnettet igjen.

Mari jobber med bachelor, jeg blogger.

Og vet dere hva? De har satt gitter foran vinduet vi pleier å klatre ut av for å komme til takterrassen. Hvem har sladret? Det var jo skrue der fra før, men den skrudde vi jo ut når vi skulle ut. Nå er det gitter. Vi har mistet vårt takterrasse. Samtidig mistet vi en kurant rømningsvei ved brann, annet enn hovedinngangen.

Det er slike ting som blir prioritert av KMC. Å sette gitter på mulige rømningsveier, å ansette egne folk til å flytte på lokk i kantina, og å bolte fast sittegruppene til steingulvene. Jepp. De gjorde det. Håper de ikke angrer på hvordan de ble plassert, for de har herpa gulvene skikkelig. Vi synes kanskje de heller kunne prioritert å skaffe oss varmtvann (det er to uker siden forrige varme dusj), gi oss Internett (det er riktignok av og til en forbindelse nå, men den ramler ut hele tiden, og er borte i flere timer i strekk, til tross for at det er strøm), og å slå på generatoren når det er mørkt og det ikke er vanlig strøm. Well, we’ll just have to agree to disagree.

I dag har vi vært og sett verdens største stupa; The great boudha stupa. Den ligger i den nordøstlige delen av Kathmandu. Vi vet bare hvordan vi tar buss til og fra Kathmandu sentrum, så vi tok bussen inn til sentrum, før vi fant ny buss ut fra sentrum. Antakelig kan det ikke gjøres så fryktelig mye enklere heller. Litt som i Trondheim – man må alltid innom midtbyen. Uansett, vi benyttet muligheten til en sen frokost i Thamel. The Roadhouse cafe hadde både omelett, toast, svart kaffe, ferskpresset appelsinjuice, vaffel og pannekake til oss. Det er mulig dere i Norge synes vi prater mye om mat. Alt handler om å få tak i omeletter og grovt brød og svart kaffe. Nå har det seg slik at den eneste maten vi får tak i i Duwakot er daal-bhat til kveldsmat, og utenom det har de kjeks, frukt, hvitt brød, syltetøy og nudler. Og litt til, men uansett, det er veldig dårlig med muligheter for godt og variert kosthold. Til og med sjokoladen smaker dårlig – den som smaker som om den er laget på vann. Derfor bruker vi mye av tiden på å fantasere om god mat, om å få seg flere varmmåltider enn daal-bhat til kveldsmat og egg chowmein de dagene vi er i praksis. Hver gang vi er utenfor Duwakot er vi leting etter det beste spisestedet. Sånn er det bare. Nepalsk varmmat er OK, men helt frelst må vi nok innrømme at vi ikke er.

Svart kaffe UTEN sukker!

Faktisk ble det litt krøll med bussen. Vi gikk fra Duwakot og dit vi vanligvis tar bussen. De aller fleste går til Kathmandu innbiller vi oss, så da en buss med mange ledige seter stoppet, og dørmannen roper noe vi mener høres ut som ”Ratna Park”, så hopper vi på. Vi burde skjønt det. Ingen buss med ledige seter kan gå til noe interessant sted. Men vi hoppet av i tide, og gikk på en ny buss inn til sentrum.

Koppholder på bussen!

For å være helt ærlig ser jeg ikke helt forskjellen på alle stupaene. De er hvite kuler med bønneflagg hengende på. De er forseggjort og alt sånt, og fremstår som flotte, men utenom det er det liten forskjell på de ulike, synes jeg. Men nå kan vi krysse av ”Verdens største stupa” på lista. Etter å ha gått rundt den et par runder og kikket litt i butikker, gikk vi på leting etter et apotek for å kjøpe Paracet. Etter en del vandring finner vi et apotek. Jeg vet ikke riktig om det kreves en lisens for å drive et apotek, eller om det bare er en type kiosk. Her i Duwakot er det små kiosker med et lite utvalg av vanlige preparater. I Pokhara lå det en plastkurv med ulike tablettbrett blant kjeks og nudler. Uansett, vi var nå på dette apoteket ved stupaen. Jeg spør etter paracetamol. Damen spør om jeg har feber, eller om det bare er hodepine. Jeg blir litt imponert, og tenker at her er det en som faktisk ikke vil selge hva som helst til de som spør. Jeg forteller at det kun er hodepine. Men neida. Det var ikke paracetamol hun kom med. Nimesulide 100 mg, het det. Flott for hodepine, visstnok. Aldri hørt om. Jeg takker for tilbudet og ber om paracetamol likevel, og får det. Et raskt google-søk viser at Nimesulide er en type NSAID (som ibux, naproxen etc.), men at den ikke selges i Norge og mange andre land. Så det var ikke så galt, det hun foreslo. Men jeg forstår at det kan være vanskelig å få den nepalske befolkningen til å oppsøke lege, når en får ”gode råd” av de som selger medisiner fra en liten gatekiosk.

Okay da, den ser faktisk ganske imponerende ut.

På bussen i dag kommer det på noen hvite mennesker; en dame, en mann og en jente på 6-7 år. Turister, rekker jeg akkurat å tenke. Bussen er full, og de presser seg på. Jentungen blir plassert i fanget på en nepalsk dame, og mor og far forsvinner bakover i den stappfulle bussen. Ikke turister, tenker jeg. Jeg hører jentungen snakke nepalsk med damen hun har blitt plassert på fanget til. Alle kikker på. Det er nok ikke hver dag en nepalsk person på lokalbussen får en utenlandsk unge plassert i fanget.

Dørmannen i dag så ut til å være rundt 14 år gammel. Jeg håper det var fordi det var lørdag og skolefri, at det ikke var fulltidsjobben hans. Men dreven, det var han. En dørmann i Kathmandu trenger et sett sterke lunger og talehastigheten til en auksjonarius for å rope ut budskapet på alle bussholdeplasser. ”Ratna park, ratna park, ratna park, thimi, koteswor, singha durbar, ratna park!”. Om noen på bussholdeplassen fatter interesse er det to harde dunk i siden av bussen så sjåføren stopper. Passasjer på, to harde dunk til, og bussen kjører avgårde. Dørmannen holder oversikten og ber folk om å plassere seg der og der, når bussen er full. Han annonserer holdeplasser, og enten plystrer eller dunker én gang i siden på bussen for å varsle om at sjåføren må stoppe på neste. Penger innsamles når dørmannen har tid, noen ganger i det passasjerene går av, andre ganger mens de sitter i setene. Ingen blir spurt to ganger, og ingen ser ut til å bli glemt. Og alt dette gjøres mens dørmannen balanserer på nederste trappetrinnet i bussen, holder i en lealøs dør og hjelper sjåføren å navigere ved å plystre og gi håndsignaler til kjøretøyene i fila til venstre. 14-åringen i dag klarte jobben like bra som de andre. I dag kom det på en mann med noen lange kvister buntet sammen. Dørmannen skjøv dem under setene, og ropte til passasjerene på de neste tre radene at de skulle trekke til seg beina.

Trafikken i Kathmandu lørdag klokken 15.

Svett og støvete som jeg var da jeg kom hjem måtte jeg ha meg en dusj. Det er sjelden varmtvann for tiden. Det å dusje i kaldvann er jo veldig ubehagelig, det kan nok alle forestille seg. Men et faktisk problem er å få shampoen til å reagere noe særlig i iskaldt vann. Den er ganske enkelt for kald. Men; er man støvete nok, så går det meste. Nå sitter jeg foran varmeovnen i fleecedress. (Akkurat idét jeg skrev det gikk strømmen. En halvtime for tidlig i forhold til myndighetenes plan. Den kommer med middels stor sannsynlighet tilbake om fire timer. Yay.)

Den indiske tannlegen ble fra og med 1. februar warden (bestyrerinne) her på jentehostellet. Hun har en slitsom jobb. Hun har ansvaret for 120 studenter, uten å egentlig ha noen sanksjoneringsmuligheter overfor dem. Hun fortviler over foreldre som ringer og kjefter fordi 16-åringen ikke har vært på legevakta med urinveisinfeksjonen sin. Warden har på sin side forsøkt å motivere jenta til å dra, men bare møtt motstand. Som hun sa – da blir det sinte telefoner fra foreldre, frem til jeg til slutt må dra på legevakta med jenta midt på natta. Likeledes kan hun få kjeft fra foreldre fordi dere døtre ikke leser nok til eksamen, og andre ting. Og så har hun 120 slike studenter. I tillegg til Mari og meg. I tillegg til at hun faktisk er foreleser på fulltid. Hun må oppholde seg i Duwakot absolutt hele tiden. Hun må spørre rektor på KMC om hun ønsker å dra inn til Kathmandu. I helgen hadde hun lyst å besøke ei venninne en mil unna, men rektor sa nei. Jeg skjønner godt at hun fortviler. Jeg går ut i fra at hun får litt ekstra lønn for warden-stillingen, men det er neppe verdt det.

Monica, KMC

HALÅÅ

Her kjem ei oppdatering frå oss tre i Dhulikel etter ein lang tørkeperiode utan blogging! Denne veka er eg (Johanne) på akutten, og Maren og Ingrid på intensiven. Begge avdelingane er spennande og vi får sett mykje som vi har lite erfaring med frå før. Vi får oppleve mykje variert ettersom vi bytter avdeling kvar veke. Utanom å vere innom intensiven og akutten er vi også innom føden, pediatrisk, ortopedisk, kirurgisk, observasjon til bachelor, medisinsk og to veker på outreachsenter.

Etter ei stund i praksis har vi erfart at synet på kva sjukepleie er ikkje er det same her som i Noreg. Mykje er likt, men mykje også veldig ulikt. Mykje grunna kulturell ulikskap, men også ulike økonomiske føresetnadar. Trass mangelen på ressursar synest vi at behandlinga har eit høgt nivå medisinsk sett, og dei finn gode løysingar der dei ikkje har tipp topp utstyr.

Dei lokale sjukepleiestudentane er til stor hjelp for oss. Dei kan vi spørje om det meste og dei forklarar med forståeleg engelsk. Det verkar som dei synast det er litt stas med oss bleikingar frå nord! Her får sjukepleiestudentane ansvar for det meste som skjer på avdelinga når dei er i praksis. Dei er flittige og arbeidar hardt og får endå meir ansvar enn kva vi studentane får i Norge.

Elles utnyttar vi helgene på å reise vekk og oppdage Nepal, eit nydeleg land eg vil anbefale alle å reise til! No er vi nett komen heim frå Pokhara som Monica har skrive om. Eg var så heldig å få besøk av Erling! Han fekk sjå både forurensa, livlege og spennande Kathmandu, koselege Dhulikel og nydelege Pokhara. Kjeeeekt besøk!!

For to veker sidan hadde vi ei helg på eit hotell som heiter «The Last Resort».  Der reiste vi med tre fysiostudentar frå Norge og ei som jobbar som frivilleg på barneheimen som er vegg i vegg med gjestehuset vårt. Første dagen sykla vi til Tibet på ein humpete traktorveg som gav oss sittesmerter på rumpa  ei veke etterpå,  men det var ein artig tur like vel! Vi budde i telthytter, åt nydeleg mat og drikke og kosa oss i massevis! Dei galnaste av oss hoppa frå ei hengebru, Asia sitt lengste strikkhopp. Personleg har eg akseptert pysa i meg for lengst, så eg fekk tilstrekkeleg  med spenning av å sjå på.

Alt i alt har vi det veldig fint, vi elskar Nepal, og ikkje minst det gjestfrie og smilande folket! Praksis på sjukehuset er lærerikt og utfordrande, men trur vi kjem heim med masse erfaring som vi ikkje kunne fått på same måte heime.

På søndag reiser vi til ein plass som heiter Salambu for to veker på «outreach». Vi har fått beskjed om å ta med det meste av mat og drikke for dette er visst ikkje å få tak i der, bortsett frå ris og potet. Her skal vi gå i 2-4 timar kvar dag frå hus til hus, ein litt anna type heimesjukepleie enn kva vi er vande med. Vi gruar oss litt, men gler oss veldig! No får vi verkeleg kome nærme den nepalske kulturen. Den kvite drakta vert bytta ut med lokale klede, kalla «kurta», som vi har vore og fått skreddarsydd med vår lokale skreddar nede i gata. Vi satsar på ein fargerik stil for å blende inn i mengda så godt som vi klarar.

BILDEMIX; litt bilder frå Pokhara-turen, Kathamandu med kveldsbilete og apetempel, eit bilete frå torsdagssamlingane vi har på takterrassen med alle i gjestehuset ++, og så frå helga vår på The Last Resort.

– Johanne

Uke 2 på NICU er over. Et nytt tvillingpar kom inn. Minstemann var 1850 gram. Dét er ikke mye! Men begge to var friske og fine, og ble tullet inn i tepper og lagt i sola ved vinduet.

En av sykepleierne forklarer meg uoppfordret om dette med varmen. Det er så viktig for barna å være skikkelig varme, sier hun. Når de reiser fra sykehuset reiser de til hjem uten varme. Mødrene vil smøre dem inn med massasjeoljer og pakke dem inn i lag på lag på lag på lag med klær, men de vil aldri få være skikkelig varme. Det styrker mine mistanker om at de har en teori om en slags ”flying start” temperaturmessig. Det er masse prat om hypotermi, og alle prosedyrer må gjøres lynraskt, sånn at barna får tilbake inn i varmesenger, i sola og i tykke tepper.

Igjen, ting gir mening, på sitt vis. Selv om legevitenskapen kanskje har andre ting den skulle ha sagt.

I dag var det en lege vi ikke hadde sett før, som var på avdelingen. Han spurte hvem vi var, og hvor vi var fra. Det virket som om han regnet med at vi var erfarne jordmødre fra Norge. Han spurte om hva vi anså for å være neonatal hypoglykemi i Norge, og om vi var kjent med termene intra-uterin growth retardation vs. low birth weight. Vi svarte så godt vi kunne, samtidig som vi forsøkte å forklare at dette er vårt første møte med mødre/barn i helsetjenesten.

Alle er interesserte i Norge, og alle har en formening om det flotte helsevesenet vårt. I dag begynte de å prate om HDI (human development index), som er et mål på ulike faktorer i et land (alt i fra økonomi til dødelighet etc.), og som skal være en rangering om hvilke land som er best å leve i, objektivt sett. 187 land er med, og Norge er på 1. plass, mens Nepal er på 145. Det føles rett og slett litt ekkelt å sitte der og være fra Norge, med en følelse av at de tror du er utsendt for å vurdere det nepalske helsevesenet. Derfor forsøker vi å være svært diplomatiske. Vi forklarer åpent om at det sløses mye med ressurser i Norge. Vi forklarer at gamle på institusjoner i Norge blir både dehydrert og må ligge våte i flere timer fordi arbeidspresset er så stort. At ting ikke er perfekt, selv om vi ligger på 1. plass.

Vi forteller at vi er imponerte over alt de takler i Nepal. Vi forteller at dersom det er strømbrudd i Norge blir det unntakstilstand. Operasjoner avlyses, og det er på riksdekkende nyheter. Vi forteller hvor imponerte VI blir, når vi ser de nepalske kirurgene fortsette arbeidet som om ingenting har hendt, når strømmen går. Vi forteller at vi er imponerte over utnyttingen av ressursene. I forigårs så vi på en at postvertene som lagde ”splinter” (til å fiksere barnets håndledd når det har venflon) ved hjelp av en papplate som ble klippet opp, litt bomull, og et kompress surret rundt, festet med tape. En hel kurv med slike ble laget av en papplate som ble til overs ved en leveranse.

De forteller om plastbegrene, som vi til vår gru har sett at det kun finnes fire av, og at de ”vaskes” om igjen og om igjen. De brukes til å mate babyene med. Sykepleieren forteller at det ikke finnes slike bøyelige plastbegre i Nepal. Det finnes kun de som er helt stive. Hun er ikke sikker på hvor disse tre plastbegrene kom fra, men at det må ha vært en donasjon. Hun sa på spøk (men det var ikke bare en spøk) at vi gjerne måtte sende en forsyning plastbegre til dem når vi kom tilbake til Norge. Vi snakker her om disse ”medisinbegrene” på 30 ml som vi i Norge putter to tabletter i, gir til en pasient, og så kaster.

Sykepleieren forteller om sykehusvaskeriene – håndvask på taket av sykehuset eller i dalene rundt om. Vi har sett det når vi går fjellturer – i noen av dalene er det rad på rad med lakener med samme farger. Det er lokale bedrifter som vasker for institusjoner. De blå frakkene vi tar på oss når vi skal inn på NICU er visstnok kjørt i autoklaveringsmaskin, men det er helt unikt, og bare noe som finnes på intensivavdelingene. De gjør store øyne når vi sier at på sykehus i Norge tar man ren uniform hver morgen, det er ikke snakk om å ha den på utenfor sykehusområdet, og at om man blir tilsølt er det rett ned i garderoben å bytte til ren uniform.

På onsdag var det et veldig tordenvær her. Vi så lynet dele seg over hele himmelen. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder, bare et par halvdårlige videosnutter. Det er første gang det har regnet siden vi kom. Åkrene hadde sikkert godt av det. Vi var mer bekymret for jordveien utenfor hostellet. Om vi fortsatt kom til å ha en vei neste morgen.

Joda, veien besto!

Det har vært to helligdager denne uken. To ugunstige dager strømmessig (det vil si at det verken er vanlig strøm eller generatorstrøm), så vi har tilbrakt dem ute, for det meste. På torsdag dro vi til Kathmandu, og tilbrakte dagen i turiststrøket Thamel. Vi har fått sansen for å være turister, etter at vi var i Pokhara. Vi kjøpte litt suvenirer og god mat.

Pizza på Roadhouse café i Thamel.

Da vi skulle hjem var vi ganske slitne, og ble enige om at vi skulle ta bussen direkte til Duwakot, til tross for at vi vanligvis unngår disse bussene. Det finnes nemlig ingen buss som er så full som en Duwakot-buss det siste stykket av ruta. Vi fikk sitte foran. Mari fikk passasjersetet, og jeg satt på motorkassa. Det kom veldig mye folk på, så vi var 4-5 som satt på motorkassa etter hvert. Bussen kjører veldig seint. Det er merkelig, de fleste kjører det de er gode for. Veldig defensiv kjøring gjennom Kathmandu. Mari og jeg ser på hverandre, og innstiller oss på en lang, lang busstur. Vanligvis tar det en liten time. Jeg ser på dashbordet at bensinmåleren er faretruende nær ”empty”. Ved nærmere ettertanke kjører sjåføren som jeg selv ville gjort de siste hundre meterne til en bensinstasjon, om lampen hadde lyst rødt. Men vi kjører forbi bensinstasjon etter bensinstasjon. Bussen går fortsatt.

Utpå hovedveien singler det plutselig i glass. En svær lastebil har ligget og presset på høyresiden vår (det er venstrekjøring her) i et par minutter. Til slutt har den presset seg så langt innpå at den har tatt sidespeilet til bussen. Bussjåføren banner, og dørmannen og hjelpegutt roper noe til ham. Lastebilen som til slutt fikk til å kjøre forbi blinker inn til siden på motorveien. Bussen passerer ham, og svinger også inn. Dørmann og hjelpegutt gjør seg klar til å hoppe ut. Det hele er litt spennende. Hvordan løser de slike hendelser her? Må det krangles, eller løses det i minnelighet? Det blåses i en fløyte. Trafikkpolitiet dukket opp fra ingen-steder. De går mot lastebilen. Dørmann og hjelpegutt hopper tilbake inn i bussen, og sjåføren kjører avgårde. Det gikk betydelig raskere den siste biten, enn det hadde gjort så langt. Speil fikk være speil. Sjåfør og dørmann ønsket tydeligvis ingen samtale med trafikkpolitiet.

På ettermiddagen gikk jeg meg en tur i nabolaget. Gikk på noen av disse små stiene mellom jordene. De er laget for allmenn ferdsel, helt klart. Bambusrør dekket med blikktak over elver. Sandsekker som gir støtte til føttene over en bekk.

Det knaket godt da nordmannen skulle gå over.

Slike veier må jo føre et sted? Jeg måtte prøve.

Jeg er glad ikke vannstanden var spesielt stor.

Enda flere av Duwakots geiter.

Jeg kjøpte en hel papaya. Vi ser at det selges på gata, men da er den oppskåret, og vi foretrekker å skjære opp frukten vår selv. Det var veldig godt, men samtidig veldig uvant. Når man ikke vet riktig hva en frukt skal smake, så er det vanskelig å bedømme om den er god eller dårlig, og det gir en viss bismak.

Papaya! Minner litt om…rått kjøtt? Smaken var god, iallfall.

I dag har vi hatt en rolig ettermiddag og kveld på hostellet. I et forsøk på å skape fredagsstemning tente jeg noen stearinlys jeg kjøpte på et turiststed, og åpnet en boks Tuborg. Det er akkurat som om ølen smaker mye bedre, når man vet det ikke er lov.

Stearinlys! Sikkert forbudt.

Pringles finnes bare i pulverform i Nepal.

Fredagspils! Definitivt forbudt på hostellet.

Monica, KMC

Enda en dag på NICU er overstått. I dag spurte jeg om det var greit at jeg tok bilder av utstyr og fasiliteter ved avdelingen, for å dele med de i Norge. Det var helt greit. Hverdagen går sin gang på avdelingen. Alle babyer kles av, vaskes med klorhexedin og smøres inn med olje fra topp til tå om morgenen, før de får nye klær. Mating skjer med morsmelkserstatning ca. annenhver time. Det styres mest av når babyene gråter, egentlig. Barna pakkes inn i lag på lag med klær og fleecetepper. Det er 28 grader inne på avdelingen, og i tillegg legges en del av babyene i varmesenger eller i seng foran vinduet, i sola. Når vi skal skifte på barna kjenner vi at de er gjennomvåte av svette. Alle sammen. Vi lurer på hvorfor det skal være sånn. Det er enda en av de tingene vi ikke forstår ved Nepal.

Felles stellebenk for alle babyene.

En innretning som koker vannet og holder det passelig varmt. Morsmelkserstatning ved siden av.

Elektrisk drevet vannbad.

Her legges skitne ting oppi, og anses som rene noen minutter etterpå.

Alle pårørende får med seg lapp til apoteket. De skal kjøpe fire engangsbleier, to 1-ml-sprøyter, fire par hansker, to sprøytespisser, en flaske med olje og en flaske med håndsprit. Og kanskje noe mer, jeg husker ikke riktig. Dette inngår i avdelingens ”lager”, sånn at alle barna har tilgang på alle disse tingene. Når barna kommer til avdelingen har de på seg nye, flotte nyfødtklær. De er kjøpt på apoteket (handleliste for pårørende ved fødeavdelingen), og har vært på barnet i en halvtimes tid, før de kommer til avdelingen. Så snart de har fått varmen i seg skal disse klærne av, og erstattes med avdelingens egne klær, av hygieniske årsaker. Det er litt vanskelig for oss å forstå at disse nyinnkjøpte klærne skal være en større trussel mot sykdommer enn de godt brukte, håndvaskede klærne ved avdelingen. Igjen, vi skal ikke skjønne alt ved Nepal.

Avdelingens babyklær.

Avdelingens klær.

Barna kles i avdelingens klær så lenge de er der, men når det er på tide med hjemreise skal de igjen kles i private klær. Pårørende må enten komme med nye klær, eller de må ha vasket klærne som barnet hadde på ved ankomst. Barna ligger i senger på rekke og rad, og de blir tatt opp til stell, bleieskift og mating. I dag kom det et tvillingpar til avdelingen. De kom bare tre uker før termin. Født på vanlig måte, ingen keisersnitt. Imponerende! De var begge nøyaktig to kilo, og fremsto som sunne og friske. Miljøet ved avdelingen er godt, vi føler oss godt ivaretatt. En del av legene er også inkluderende, og forteller oss hvorfor de gjør ulike undersøkelser. Det er jo litt dumt at avdelingen egentlig ikke har noen skikkelig NICU (dersom barna får behov for pustehjelp eller kirurgi må de på annet sykehus), ettersom det er Maris fokus på bacheloroppgaven, men det er spennende likevel.

Kuvøse (ikke i bruk).

Varmeseng.

Utstyrstralle.

Medisinsk utstyr.

Oksygentank.

Kuvøse.

Seng for barn med spesielle behov.

Kuvøse (ikke i bruk).

Varmeseng.

Utstyrstralle.

Helligdagen i går var forresten Lord Shivas bursdag. Det var en stor greie. Sykepleierne lurte på om vi hadde møtt på barn som sto med tau tvers over veien, og sperret for trafikk. Det var blant tingene vi undret på i går. Hvorfor barna sto med disse tauene. Det viste seg at det var vanlig å gi dem litt penger for å passere. Hah, sånn kan det gå, når barna i Duwakot fniser i stedet for å forklare utlendingene hva som er formålet. I morgen er det Independence Day, altså frigjøringsdagen. Det var visstnok ikke like stort, men om vi ville se noe, så kunne vi gå ned til New Road i Kathmandu. Det er uvisst hva som skulle være der. Vi må kanskje en tur dit å se.

Ingen butikker er stengt, sa de. De er aldri stengt. Det opplevde jeg i går. Jeg skulle kjøpe kontantkort til mobilen, noe som vanligvis er en enkel sak, når vi først har SIM-kortet i orden. Vi kjøper ”Ncell recharge” for 100 eller 200 rupis, stort sett. I går tuslet jeg bort til den vanlige kiosken. Det satt en gammel, gammel dame utenfor. Jeg hilste namaste, men fikk et tomt blikk tilbake. Jeg går opp trappetrinnet og står foran skranken i kiosken. Der er det en gammel, gammel mann som går rundt og leter etter noe til et par jenter på rundt åtte og tolv år. Han var virkelig gammel. Rynkete, tannløs, klærne hang og slang, og han kunne så vidt gå. Jeg forstår at her blir kommunikasjonen et problem, så jeg ber tolvåringen om hjelp. Hun forteller ham hva jeg skal ha. Han kikker blankt på henne. Hun forsøker å forklare ham hvor det ligger. Han roter rundt i hyllene, finner frem både det ene og det andre.

Var det disse? Han holder frem en hårbøyle.

Denne? Han holder frem en kjekspakke.

Denne, da? Han holder frem en tøydukke.

Tolvåringen forsøker å geleide ham bortover hyllerekka. Til og med jeg forstår etter hvert at hun forklarer til ham at han må bort til skuffen. Han finner til slutt skuffen. ”Ja!” roper jenta. Han går videre bortover hylla. Til slutt får hun ham til å komme tilbake til skuffen, og dra den ut. Han roter lenge, lenge nedi den lille skuffen. Kommer ut med noen lodd eller noe annet. Jenta sier nei, og at han må lete igjen. Endelig finner ham dem. Ncell recharge, i remser med 100 rupis per kort. Jenta sier jeg skal ha for 200 rupis. Han rekker meg kort for 400. Jeg gir ham halvparten tilbake, og gir ham 200 rupis. Han ser tomt på meg. Jeg takker både ham og jenta pent, og går hjem. Sånn er det på helligdager i Nepal. Butikken skal være åpen, uansett. Selv om de oppegående generasjonene er ute og feirer.

I dag først la jeg merke til hvordan gulvet i kantina er flislagt. Det er ganske enkelt en av hver flis. Noen med mønster, noen med farger. Jeg lurer på hvordan de har tenkt, sånn i utgangspunktet. Egentlig litt fascinerende. Det må muligens føyes til en av våre undringer.

Flisene i kantina.

Monica, KMC

Klokken fem ringte klokka, vi hadde bestilt bil for å kjøre opp til Sarangot, som er en kjent attraksjon for sin flotte soloppgang. I mørket kjørte vi oppover i fjellene. Bilen var en flott 14seter, og vi tenkte at Gud kanskje burde hatt en slik bil i stedet. Vel fremme er det stor aktivitet, til tross for at klokka bare er seks. Det er suvenirer til salgs, kafeer er åpne, og turistbussene står på rekke og rad. Vi hører mange slags språk, men ingen snakker norsk. Noen har på seg Hurtigruten-jakker, men de viste seg å være tyskere. Selvsagt.

Buss til Sarangkot.

Annapurna i bakgrunnen.

Soloppgang over Sarangkot.

Vi kaprer noen plaststoler, har hvert vårt plastkrus med te i hånden, og venter i spenning. Det er litt disig. Det begynner gradvis å lysne. Annapurna er synlig med toppen “Fishtail”. Det virker så nært. Som om det hele bare er en sånn bakgrunn man ruller ut når man skal ta bilder, og at den kan klappe sammen når som helst. Men den gjør ikke det. Den er faktisk her. Sola står opp, og viser seg som en knallrød kule. Virkelig stemningsfullt. Vi blir kjørt ned igjen til hotellet, hvor vi spiser frokost før vi bestemmer oss for hva som er det neste på programmet.

Vi bor i Lakeside, og tvers over innsjøen er World Peace Pagoda, et kjent tempel. Vi bestemmer oss for å bli med en av de små fargerike båtene over sjøen, for så å gå den bratte stigningen opp til stupaen. Vi er tre i hver båt, og en mann står i akterenden og padler med én åre. Vannet er blikkstille, og sola skinner.

De tre vise aper.

Dame som maler båtene.

World Peace Pagoda

Vi får opp pulsen godt oppover trappene og de bratte stiene. Ingen andre mennesker er i nærheten, det føles som om vi er alene i verden. På en god måte. Etter hvert ser vi aktivitet oppe på himmelen. Det er fargerike paraglidere, enmannsfly og store fugler. Vi hører adrenalinbrøl i det fjerne, og den svake duringen fra ultralightflyene. Vel oppe ved tempelet er det mer folk. Vi tar av oss skoene og går med klokka rundt tempelet. Vi prater lavt, man skal være stille når man går på hellig grunn.

Etter lunsj på en av de mange spisestedene vandrer vi nedover en annen vei enn vi kom. Vi tar sikte på Devis fall og en gruve, som også er populære turistattraksjoner. Veien ned er kjempefin. I det ene øyeblikket går vi ned steintrapper, for så å gå på jordstier, og så passere små bolighus hvor alle hilser på oss og er behjelpelige med å peke ut veien videre.

Prydbusker dukket plutselig opp i en hage.

Mange av denne typen trapper der vi gikk.

Vi synes kveget her er litt for tynne :/

Den retteste strekningen vi har sett så langt!

Godt med skilting!

Stemningsbilde!

Akkurat fossefallet er nok mer imponerende i monsuntiden. Men det var en liten vannsprut, det var det. Gruven var mørk, trang og fuktig. Det drypper fra taket, og en av steinene hadde etter årevis med drypping tatt form som guden Shiva. Iallfall var det det de troende så. Vi lurte litt på hvordan det gikk med Gud og hjelpegutten. Og om hvordan vi skulle få dem til å forstå når vi ville bli hentet.

Fossefall!

Erhm. Skal vi inn her, sa du?

Klokken ble 14, og vi hadde vært oppe siden klokken fem. Vi så oss rundt etter buss tilbake til Lakeside. Alle er som vanlig hjelpsomme, og vi får beskjed om å hoppe på en buss, og de skal si i fra når vi skal bytte.

Det er ved dette bussbyttet at moroa for det meste er over for min del. Klumsete som jeg er klarer jeg å smelle hodet skikkelig hardt i dørkarmen på den siste bussen, og vandrer rundt i en tåke før jeg finner veien til hotellsenga. I 19tiden begynner gjengen med nestensykepleiere rundt meg å synes at jeg er forvirra nok til at det nok er på tide med et legebesøk. Men takket være min og Maris avtale om at vi skal pleie hverandre hjemme til den syke ikke lenger protesterer mot nepalsk helsepersonell, så unngår jeg legevakt den kvelden. De omsorgsfulle sykepleieremnene rundt meg lager vaktordning og vekker meg annenhver time frem til morgenen etter.

Johanne og Maren kikker på hverandre og vet ikke riktig hva de skal si, når jeg spør om hvem mannen med lommelykta var, litt tidligere på kvelden. Det skulle ikke være noen mann med lommelykt inne på rommet mitt, nemlig. Det var bare de fire norske jentene. Jeg insisterer på at det var en slik mann inne på rommet mitt. Helt sikkert. Johanne og Maren tusler ut for å snakke litt sammen. Jeg forstår at det nok ikke var så lurt å nevne nepalske menn med lommelykt, når mitt eneste mål er å få ligge i fred og sove i hotellsenga. Jaja, gjort er gjort. Neste morgen er jeg enda kvalmere og trøttere, og så får jeg beskjed om at lege er underveis. Mari påstår nemlig at sist de spurte om jeg var sikker på at de ikke fikk ringe lege, så svarte jeg ikke. Dermed kunne de ringe lege, selv etter vår avtale. Fair enough.

Legen var heldigvis en hyggelig kar som ikke sendte meg avgårde på sykehus. Diagnosen ble, ikke overraskende, lett hjernerystelse. Kvalmestillende, smertestillende, hvile, varmt rom og myk seng ble medisinen.

Monica, KMC