Kathmandu: Om hverdagsliv, søppeljakt og tøff sykehuspraksis
Hverdagen går nå sin gang her i Nepal. Ting begynner å bli vanlige for oss. Vi snur oss ikke lenger for å kikke etter scootere med familien på fire sittende på. Vi kommenterer ikke lenger at en flokk med småbarn sitter på huk og leker med to papplater. Vi tenker ikke lenger over det når vi ser kvinner sitte på huk foran baljer og vaske klær, samtidig som at et barn eller to får håret vasket. Vi går i ring rundt hønene som spiser grus midt i veien, og vi holder automatisk pusten når vi går over broer, hvor vannet er fylt med søppel. Et godt mål på dette, er samtaleflyten. I starten klarte ikke Mari og jeg å holde tråden i en samtale, når vi gikk i Duwakot eller tok bussen. Nå skal det mye mer til før vi må stoppe opp og tenke over hva som faktisk skjer.
Når jeg skriver i bloggen forsøker jeg å tenke over hva som faktisk er spennende for dere der hjemme å høre om, og trekke frem ting som ikke jeg nødvendigvis synes er så rart for tiden.
I dag, for eksempel. Skolebussen vår går en gang mellom 14.55 og 15.45. Enten fra utenfor sykehuset, eller oppi veien. Ingen vet når, ingen vet hvor. På et eller annet vis går det bra de aller fleste gangene. I dag hadde vi flaks og traff på bussen på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Duwakot, spør vi. Ja, sier dørmannen, som sitter på bakerste rad og slapper av. Dørmann nummer to (må nesten være såpass) kaster vann nedover trappa. Vi venter høflig på at han skal gi klarsignal om at vi kan gå på. Begge dørmenn går av bussen etter rundt 10 minutter. Kan vi gå på, spør vi. No ma’am, svarer de smilende, og går fra bussen midt på parkeringsplassen, med dørene åpne. Vi vurderer om vi skal gjøre som vi vanligvis gjør, nemlig ikke høre etter, og sette oss på bussen. Men så kommer førsteklassingene og henter oss, og sier at bussen venter på oss på det stedet oppi veien. Akkurat. Men omtrent sånn er det hver dag, og vi har bare vent oss til det. Vi lurer litt på hvor den andre bussen skulle. Kanskje den skulle til Duwakot, men ikke før i morgen.
I dag forsøkte vi en ny spiseplass oppi veien her. Vi har ikke visst om den før, men så den da vi jogget forbi i går. Jeg kommer på underveis at jeg glemte håndsprit. Jeg sier til meg selv at de sikkert har bestikk, så det skal gå bra. Såpass har tenkemåten endret seg i løpet av disse ukene.
Bordene i kantina er alltid klissete. Det eneste jeg tenker på nå, er at jeg kan forsøke å unngå å få det på klærne. Jeg er fornøyd bare stolen er noenlunde fri for matsøl.
Jeg er vant til at klær og sengetøy på sykehuset er misfarget, stive og fulle av flekker. Nå prøver jeg bare å finne et mykt plagg til barnet.
En ting som vi ikke har vent oss til, ettersom vi akkurat har oppdaget det, er at noen på hostellet går igjennom søpla vår. Det står to store dunker ute i fellesarealet, og Mari og jeg kaster sammenknyttede plastposer med eget søppel oppi dem med noen dagers mellomrom. Når jeg skal kaste neste pose kan jeg se innholdet av den forrige posen ligge på toppen. Det er to mulige forklaringer:
”Inneholder søppelposen noe som kan brukes på en annen måte? ”
”Er dette nordmennene igjen? Hva kaster de, egentlig? Kan vi finne ut mer om dem, uten at vi trenger å spørre?”
Vi lurer på hvem som går igjennom søpla vår. Vakt, vasker eller medstudenter. Jeg tipper vakt. Jeg lurer på hva motivasjonen egentlig er. De er tydeligvis ikke på utkikk etter noe ulovlig – vi har jo kastet både ølbokser og vinflaske der, uten å få noen reaksjon.
I dag var det en veldig tøff dag på NICU. Vi måtte være (nesten) tause vitner til at babyer som strevde veldig med både respirasjon og sirkulasjon ikke fikk den hjelpen som vi, norske som vi er, ønsket å gi dem. Det er så mange faktorer som spiller inn. Noe går på medisinsk utstyr, mye går på faglig kunnskap, og kanskje mest av alt går på hierarkiet. I Norge ringer vi på legene hver gang vi har spørsmål, og de ringer igjen til overlege tvert de får et problem. I Nepal er terskelen for å kontakte en overordnet så ufattelig høy, at det stort sett ikke blir gjort. Og da er det jo pasientene det går ut over. Jeg skal ikke gjengi hendelsene i dag via en blogg, men at det var den tøffeste praksisdagen så langt, det kan jeg med sikkerhet si.
Warden forteller oss at det er noe feil med generatoren på hostellet. Men at de lapper litt på den hver dag. Det er derfor vi må sitte i mørket en times tid på kveldene. Fordi de bare må lappe litt mer på den. Så det er ikke det at den er tom for drivstoff. I dag skal vi ha vanlig strøm fra kl 19 og resten av natta, det blir stas.
Monica, KMC
