Uken på community health post er snart over. Vi har sett veldig mye forskjellig. På sykehuset er vi på spesialiserte avdelinger, men på helsestasjonen kommer alle.

Barn kommer med store brannskader eller kuttskader, de har vært hjemme alene mens alle andre er på skole eller jobb.

Folk i alle aldre kommer med et kinn som er dobbelt så stort som det andre, og klager på tannpine.

Mange kommer inn med store pustevansker, det piper og surkler så en hører det på lang avstand.

Noen kommer inn med hudinfeksjoner. Ofte 2-3 i samme familie.

Mange kommer med diaré og oppkast.

Felles for alle er at dette aldri har oppstått ”tidligere i dag”, ”det startet i natt”, eller ”det kom som kastet på”. Barna kommer ikke før sårene er infiserte. Tannpine blir ikke tatt tak i før det er umulig å få i seg næring. De med pustevansker har hatt de samme problemene i lang, lang tid. Hudinfeksjonene blir ikke reagert på før halve familien er smittet av det samme.

Jeg har tilbrakt mye av uken på å prate med de ansatte, og med lærerne som er med på skolen. Forsøke å forstå litt av systemet. Så godt som samtlige av kasusene over ender opp med å få med seg en pakke antibiotika. Jeg spør igjen, som jeg har gjort tidligere, om dette med resistens. Jeg kommenterer også overfor en lærer at jeg observerer flere ganger hvor helsearbeideren gir antibiotika til klare virussykdommer. Et barn med sopp på tungen fikk antibiotika, fordi de ikke hadde mer soppmiddel.

Forklaringen var egentlig ganske god, på et vis. Helsepostene har jobbet i lang, lang tid med å etablere tilliten til lokalsamfunnet. Helsepostene har måttet jobbe hardt for å få befolkningen til å forstå at det er best å oppsøke helsehjelp. Dersom en person kommer med sår hals og hoste, så vil tilliten bli brutt dersom han ikke komme hjem med ordentlig medisin. Dersom han blir verre vil helseposten få skylden, og tilliten de har arbeidet sånn med å bygge opp, vil knuses på et øyeblikk, etter at jungeltelegrafen har gjort sitt. Derfor gir de masse medisiner til de som møter opp på helseposten. Jeg spurte om resistensproblematikk var et stort problem her, men da fikk jeg vite at det ikke var gjort noen hus-til-hus-undersøkelse, så det visste de ingenting om.

Jeg fikk beskrevet helsesystemet ganske godt av en av lærerne. (Dette blir kanskje for spesielt interesserte.)

De som jobber på helsepostene er verken sykepleiere eller leger. De er community health care workers, og de har 18 mnd utdannelse. Det finnes to typer. I tillegg til den ”generelle” finnes det en jordmorutdannelse. På helseposten er det tre rom. Det ene er registrering og apotek. Pasientene går dit før og etter behandling. Jeg fikk inntrykk av at de som sitter der ikke trenger å ha noen spesiell utdannelse. Der foregår også stell av sår, pakking av ”sterilt” utstyr etc.

I det neste rommet er antenatal care. Der jobber altså jordmoren med 18 mnd utdanning.

På det neste rommet sitter han jeg først trodde var lege. Men han er også en med 18 mnd utdanning. Han har myndighet til å diagnostisere, medisinere og å henvise pasienter. Han har grunnleggende kunnskap om en del vanlige lidelser. Han måler blodtrykk, lytter på lunger og inspiserer sår. Så bestemmer han diagnosen, skriver behandlingsliste, og så er det neste pasient. Hver konsultasjon tar rundt fem minutter, i snitt. Rommet er lite, men det er en ventebenk inne på selve rommet, i tillegg til en rett utenfor. Døren står alltid åpen. Alle følger med på alle. Dersom det er hektisk er det to community health workers der, da sitter de på hver sine side av skrivebordet, med hver sine pasienter, og kommenterer litt om den andres pasient om han har noen innspill.

Det høres veldig fremmed ut for oss som nordmenn. At folk uten lang, lang utdannelse skal diagnostisere og behandle. Men det er sånn det fungerer her. At befolkningen kommer til helseposten sparer liv og helse. Ingen ville dratt på sykehuset for de plagene de har. En mann kom inn med noe de mistenkte var en svulst. Han fikk beskjed om at han måtte på sykehuset. Han ønsket ikke det, og dro hjem igjen.

Jeg spurte om hvordan det foregår, når en pasient er såpass dårlig at han må på sykehuset. Helsearbeideren sier at de må ta bussen. Busstasjonen er riktignok rett utenfor døra, men dere har vel lest om kollektivtrafikkens utfordringer. Han sier at de også oppgir nummeret til ambulanse om ønskelig, men at det koster rundt 1.500 rupis. Tidligere skrev jeg om en typisk familie, som hadde 8.000 i samlede inntekter på en måned.

Læreren fortalte om de ulike nivåene i helsetjenesten:

1. Sub health post (community health workers)
2. Health post (som vi er på nå, og som har community health workers. En med treårig utdanning er leder, jobber litt som ”lege” og mye med administrasjon)
3. Primary health care centre (her finnes det lege og sykepleier)
4. District hospital (allmennleger og sykepleiere)
5. General hospital (her finnes det spesialister)
6. Central hospital (Her finnes det spesialister. KMC er et central hospital.)

Jeg vet ikke så mye mer om de ulike nivåene, men det er interessant å se likevel, hvordan det er bygget opp. Helsetjenestene er stort sett gratis her. Jeg har ikke helt forstått systemet, men det er noe med at når man er lagt inn på sykehus så må man betale litt, men samtidig får man også en liten slump penger (”transportkostnader”), og det går ca. opp i opp.

Det finnes også en vaksinasjonsmann på helseposten. Jeg vet ikke hva slags utdannelse han har, men jobben er klar. Vaksinere alle som lar seg vaksinere. Det finnes et kjøleskap til oppbevaring av vaksinene, men det er ingen strømgenerator. Derfor står tidspunktene for strømavbrudd teipet på døra, og så skal man helst ikke åpne kjøleskapet i de periodene.

Fun fact: De har faktisk en egen app (flere, faktisk). Nepal load shedding (gratis). Mari og jeg bor i sone 7, og når man trykker på det, så kommer tidspunktene for strømavbrudd opp. Vi visste ikke om dette faste systemet de første par ukene, så vi visste aldri når vi skulle ha strøm. Nå har vi ganske god kontroll, bortsett fra at den siste uka så har strømmen blitt kuttet litt tidligere og drøyd en del med å komme tilbake, så vi mistenker at det er noen forandringer på gang. I dag gikk strømmen klokken 14, og skulle komme tilbake klokken 19. Den kom tilbake presis klokken 20, så det er nok et nytt system på gang.

I dag er det torsdag. Vi tok bussen med andreklassingene fra community health post. Da pleier vi å stoppe ved sykehuset og slippe dem av, vente litt, og så kommer førsteårsstudentene på og vi kjører videre til Duwakot. I dag ble andreårsstudentene sluppet av oppi veien, bussen kjørte litt bortover veien, og så gikk sjåfør og dørmann ut og bortover veien. Jeg følte meg gjenglemt. Biler irriterte seg over hvordan bussen sto parkert, og tutet. Etter en halvtime kom de tilbake, og førsteårsstudentene kom også ramlende. Det er noe rart med torsdager.