Det er kanskje fortsatt en stund til vi setter føttene våre på norsk jord, men det er faktisk ikke lange tiden vi har igjen her i Duwakot. Vi skal sove her i natt, før vi grytidlig i morgen tar bussen inn til Kathmandu (en time), for å ta bussen videre til Pokhara (åtte timer). Der skal vi sove fra lørdag til søndag, og klokken 07.00 søndag morgen starter vår trekking til Annapurna Basecamp. Vi skal kjøres til Nayapol (eller noe sånt, har ikke sjekket stavemåten) med jeep, det tar ca. halvannen time. Deretter er det til fots. Det er vi fem sykepleiestudentene som skal dra. Vi skal ha med oss en guide og tre bærere. Vi regner med å nå basecamp på dag 7, og komme ned igjen på dag 10. Vi skal opp på ca. 4.200 meter. Vi gleder oss enormt. I dag driver Mari og jeg prøvepakking. Vi skal nemlig dele på én ryggsekk i to uker. Det blir steikvarmt om dagen når vi går, og det blir iskaldt på natta når vi skal sove. Og vi kan regne med både regn, snø og vind. Altså skal det pakkes til alle årstider.

Vi aner ikke hvordan det blir med telefondekning eller noe underveis, så det blir nok ganske taust fra Nepal en stund. Men guiden har selvsagt løsninger dersom det skulle skje noe med noen av oss. Det finnes satelittelefonposter oppigjennom.

Etter trekkingen skal alle fem sove en natt i Pokhara. Deretter drar Dhulikheljentene tilbake for siste rest av prakis, mens Mari og jeg blir to netter til. Vi er nemlig ferdige med praksis! Det føles fantastisk godt å ha håndvasket sin siste uniform.

Signaturer for 10 uker innhentet!

Fire syke småbarn, syv pårørende og 18 medisinstudenter. På ett og samme rom.

Sykehusområdet.

I dag spiste vi lunsj her på hostellet, sammen med to av førsteårsstudentene. Det var dekket langbord i kantina. Det var lagt på hvite duker, det var ordentlige glass, flaskevann, bestikk og servietter. Vi lurte på hva som skulle foregå. Det var visstnok lærerne som skulle komme og spise lunsj, fikk vi vite. Etter 10-11 uker i Nepal er det fortsatt rart å se på hvor stor forskjell det gjøres på folk. Det er vanligvis to personer på jobb i kantina, og både bord og gulv er litt variable i graden av renslighet. Alt serveres på blikkfat og i blikkopper, og servietter får man bare om man spør etter det. Det er felles vannmugger på alle bord, og ingen glass.

En av de andre studentene sa på spøk til den ene i kantina at hvorfor kunne de ikke gjøre sånt for oss. Han sa på fullt alvor at man kunne ikke gjøre sånt for studentene, for da ville de aldri studere godt nok. Men at når vi ble ferdige med å studere, så skulle vi få likedan behandling.

Monica: Nepal-logikk?

Student: Nepal-logikk!

Hun er en av dem som har litt innsikt i hvordan verden utenfor Duwakot og til og med Nepal fungerer, så da går det til og med an å se litt humoristisk på ting.

For øvrig:

Dersom vi drikker te eller spiser sammen med warden: Porselenskopper, bordservering.

Da læreren vår fra Norge var her og drakk te med oss: Porselenskopper, bordservering.

Når Mari og jeg er alene i hele salen: Porselenskopper, bordservering.

Når Mari og jeg er alene, men det er andre i salen: Blikkopper, bordservering.

Når Mari og jeg sitter sammen med andre studenter: Blikkopper, ingen bordservering.

Kantine eller ikke, det er SLIK det gjøres i personalgarderoben!

Mari og jeg tok oss en tur i nabolaget i dag, for å kjøpe inn kontantkort, bananer og kjeks. Det er stort sett det vi kjøper her. Vi havnet bak fem damer som bar sennepsgress, eller hva det nå heter. Jeg fatter ikke at det går an å bære så mye. De spenner opp en diger ball, festet fra en reim over panna. Og så går det, som en levende busk. Det er alltid kvinnenes jobb. Av og til kan det gå en mann ved siden av dem. Uten å bære på noen ting. Sånn er det her. Kvinnene skal bære. Det være seg barn eller gress.

Det må være et par uker siden sist det regnet…

En av KMCs bygninger i Duwakot. Litt malplassert, men kanskje det bidrar til vekst?

Nærmeste veikryss.

Jeg har vært magesyk i et par dager, og mest ligget i senga, men er heldigvis frisk i dag. I går måtte Mari alene i praksis. Da hun kom hjem hadde hun kjøpt saltkjeks til meg. Ettersom hun hadde måttet spørre en av førsteklassingene om hjelp til å forklare den gamle, gamle damen i kiosken (kanskje det var helligdag i går, sånn at alle de gamle må bemanne kioskene?) at hun skulle ha salte kjeks, ikke søte, så ble selvsagt halve hostellet informert om at jeg var syk. Men det var heldigvis bare ei av dem som fulgte etter Mari inn på rommet mitt. Så jeg fikk ligge alene, for det meste. Senga i Duwakot er steinhard og vond. Jeg lå for meg selv og lengtet tilbake til den gangen jeg var syk i Pokhara. Det var mye, mye bedre.

Anyway, kjekskiosken. Jeg har tidligere skrevet om den gangen jeg skulle ha kontantkort, og en eldgammel mann gikk subbende igjennom hele varebeholdningen. Det var litt det det lå an til i går også visstnok, med saltkjeksene. I dag sto vi der igjen, Mari og jeg. Vi visste ikke riktig hva slags kjeks vi skulle ha, og kikket rundt. Den gamle damen ser blidt på oss. Den gamle mannen sitter ved siden av og kikker på oss med et smil. Mari nikker så vidt med hodet mot en hylleplassering, og sier til meg at de i den blanke forpakningen, kanskje de er gode? Før jeg rekker å svare, så går den gamle damen bort til akkurat de kjeksene, holder dem i luften, og ser spørrende på Mari. Det er helt fantastisk. Vanligvis må vi bruke tegnspråk og peking og masse tid på å få henne til å forstå hva vi skal ha. Denne gangen er det som om hun plukker det opp i samtalen mellom oss. Nå skulle vi vel ikke egentlig ha akkurat de kjeksene. Men vi måtte kjøpe dem likevel. Verre ble det med betalingen på femti rupies. Mari hadde nemlig bare en femhundrelapp, og da ble det mye vekslepenger å holde styr på. De to gamle og en middelaldrende (Kunde? Ansatt? Venn?) måtte trå til. Det gikk bra til slutt.

Mari og jeg funderte i dag på om vi kanskje har foretatt våre siste kleshåndvask noensinne. For heretter blir det for det meste hotell, og der har man laundry service. Utenom de ti dagene med trekking, da. Da skal vi bare lukte verre og verre for hver dag. Det ble nemlig ikke plass til 14 skift hver i sekken.

Som noen kanskje har fått med seg skriver jeg bachelor om håndhygiene på et sykehus med begrensede ressurser. Jeg har foretatt mye feltobservasjon, og har sett veldig mye som strider i mot alt jeg har lært. Det finnes ikke mange håndvasker rundt om på sykehuset. Om det finnes, så er det ikke alltid det finnes tørkemuligheter. Men om det finnes, så består de i et felles håndkle som henger over en stolrygg. En stol som det sitter sykepleiere på stort sett hele tiden. En dag var håndkleet borte.

Akkurat, ja. Det lå til vask. Inne på personaltoalettet. Bortimot dekket med kaldvann.

Mari skrev et innlegg for å forsøke å beskrive hvordan det er å bo i et fremmed land og ikke kunne støtte seg på andre enn en person helt blottet for retningssans. Det var litt morsomt i starten. De som kjenner meg godt vet hvordan jeg er. De som får det forklart, de kan ikke tro hvor ille jeg er. Det må bare oppleves. Derfor brydde jeg meg ikke om å forklare dette for Mari i starten. Hun fikk oppleve det selv, tenkte jeg. Og det fikk hun visst. Stakkars Mari. Men det har blitt et veldig godt system, da. Som Mari sier, så havner jeg av en eller annen grunn alltid foran i folkemengdene, men det skal bare et lite kremt fra Mari til før jeg skjønner at jeg er på feil vei. Mari tenker sikkert at det blir fint når vi kommer tilbake til Trondheim, og hun slipper å passe på at jeg går riktig vei hele tiden. Jeg har ikke hatt hjerte til å fortelle henne at jeg ikke alltid finner frem i Trondheim heller.

Monica, KMC

Happy holi, endelig var den store fargefestivalen her!  Riktignok fikk vi ikke feiret i Kathmandu som vi hadde sett for oss, siden vi var værfast i Salambu på grunn uframkommelige veier etter regnfall, men å være langt uti gokk var ingen stopper for en uforglemmelig feiring! (Mer om de to ukene på outreach kommer på bloggen senere). «To play holi» med de tretti lokale sykepleiestudentene viste seg å være svært så festlig, og ikke minst fargerikt og bløtt. Dagen startet med at vi fikk tikka (et rødt lykkebringende merke) i pannen, før vi fikk en ekstra god daal baht til frokost. Med egg! Luksus!

Så var det dags for å «spille» holi. Alle studentene skulle ha på kurta, og vi fikk beskjed om å ta på oss en gammel kurta vi ikke var redde for, for fargen kom til å sitte. «All our kurtas are new», forklarte vi, men vi konkluderte med at vi ville bruke kurta allikevel, for vi kommer vel strengt tatt ikke til å bruke dem i Norge uansett, og i så fall vil litt farge bare være et minne om denne festdagen. Vi oljet inn håret vårt i sennepsolje så det ble skikkelig fett og deilig – noe vi fikk anbefalt for å i det hele tatt ha sjans til å få ut fargen etterpå – og så var vi klare for action!

Den første «angrepet» med Happy Holi og rødt fargepulver i trynet fikk jeg av Sushila maam (lærern). Først trodde jeg at man skulle løpe vekk og unngå å få farge på seg, før jeg skjønte at alle ville ha farge på seg, riktignok med skrekkblandet fryd. Fargen var sterk og klar, og på få sekunder var hele gjengen farget røde, gule og blå i både fjes, klær, hår og ører (nå lenge etterpå blir jeg fortsatt rød på fingeren hvis jeg klør meg i øret). Til og med ene kontaktlinsa mi ble farget rød og måtte ofres til hindugudene.

Etter fargingen var det vannkrig. Med bøtter og dynking og hyl og latter, og fargen ble smurt i et jevnt lag utover alt. De nysgjerrige og litt sjenerte ungene i bygda kom også snikende bort til helsesenteret med vannflasker og ville få med seg moroa. En flokk med geiter, en minigris og en gjeter joinet også. De svære høytalerene fra kantina ble båret ut på plassen, og fengende nepalirytmer ljomet utover Salambu mens vi danset oss tørre. Vi må nok bare innse at vi ikke er like gode dansere som de hemningsløse nepaleserne, men vi prøver så godt vi kan å vrikke på hofter og kopiere muvsa de gjør. Skikkelig artig hadde vi det iallfall!

Når festen var over gikk vi i gang med neste prosjekt, som var å få bort all fargen igjen. Etter tre omganger med sjamponering og assistanse av hverandre under oppvaskkrana ute, er fargen nesten borte, og vi har nå kun rosa tupper igjen.

Ingrid

Okei, Monica har blitt syk. Og hva skjer da? Jo, jeg synes skikkelig, skikkelig synd på henne og så pleier jeg henne som seg hør og bør, og så overtar jeg hennes hverdagsaktiviteter. Eller i alle fall en av dem.. bloggingen!

Det er ganske synd på Monica nemlig, ikke fordi hun er syk, jo derfor også, men også fordi hun aldri finner fram. Det var ikke gått en uke av reisen her en gang før jeg begynte å ane ugler i mosen. Monica gikk feil overalt, hele tiden, konstant, og så gikk hun alltid foran meg, som en eller annen overentusiastisk turguide. På en rett strekningen kunne hun finne på å gå feil fem ganger og jeg tenkte ”hva er det som skjer…?” Jeg kunne ikke riktig si det heller da, så jeg kom med enkle, muntre veibeskrivelser hele tiden; ”tjohei, Monica, ikke den veien, jeg tror nok det er her vi skal gå, rett fram helt fram til busstoppet, ja”. Etter hvert virket det hele litt påtatt og jeg tenkte at det ikke var mulig, at hun tuller med meg og at jeg ender opp som idioten. Men nei da, etter ni uker er jeg fremdeles ingen idiot, og Monica går fremdeles feil. Så det er faktisk litt synd på henne.

Egentlig er dette et slags skryteinnlegg som skal gi meg all heder og ære for å ha reddet Monica fra å hoppe fra søppelbrua (nei da, hun har faktisk lært seg at det er feil vei til Duwakot), et innlegg som skal fjerne all tvil hos alle der hjemme som noen gang var i tvil om ”tjææ, har´a retningssans eller itj?”, et innlegg som skal opplyse om at det finnes stakkarer der ute som ikke finner hjem hvis de slippes ut alene”!

Tror det blir litt slitsomt, så jeg går bare for et vanlig blogginnlegg.

Uansett, etter en tid så måtte Monica krype til korset og innrømme at retningssansen var dårlig. Vi diskuterte litt og ble enige om at den var ikke-eksisterende. Så da var det my turn to shine! Jeg har egentlig aldri hatt spesielt god retningssans selv, ingen retningssans å skryte av i alle fall, men nå sier det seg selv at den plutselig kvalifiserte til litt av hvert. Jeg var klar for å lede flokken (altså Monica..og meg selv) gjennom trafikkorker, uvær, ild og snøfok (de to siste gjenstår enda). Jeg var klar som et egg chowmin-egg! Jeg hadde tatt på meg glitrebuksa og den reneste ulltrøya som var å oppdrive, men tror du det hjalp da? Nei, Monica gikk pinadø meg fremdeles i front! Og jeg gikk bak da og sa ”nei”, ”venstre”, ”vent..ja, den veien ja”.

Så sånn har det blitt da, Monica tar ledelsen, men får det ikke til og så fortsetter hun å gå i front likevel. Jeg vet ikke helt hvorfor egentlig, det aner meg at det kanskje er fordi jeg går så sakte. Eller forresten, jeg går aldri, jeg spaserer, eller slentrer. Så det er nok egentlig en kombinasjon av at Monicas drøm er å bli kartleser (det kan ha vært et mareritt jeg hadde forleden…) og jeg som slentrer. Uansett jeg tror nok kanskje at jeg har endt opp som idioten likevel som subber bak en lyshåret dame midt ute i ingenmannsland og plumper ut med et irettesettende ord her og der. Enn om nepalske folk kunne forstått en stakkars trønder…

Ps. Monica har gitt meg tillatelse til å skrive om den forsvunne retningssansen :-)

Mari, KMC

Det er mange ganger i løpet av en dag hvor Mari og jeg kommer i situasjoner, eller kommer med utsagn eller har samtaler som er veldig komiske. Disse går som regel rett i glemmeboka. Sammen har vi forsøkt å mimre og notere litt, for å se om noe av det kan gjengis.

Mari er vant med min manglende retningssans

Monica: Jeg går og leter etter en do, jeg.

Mari: Hvilken skal du prøve å finne? Jeg må vite hvor jeg skal lete.

Vi forbereder oss på å bli dynket med vann og farge på Holi

Mari: Kanskje jeg skal bruke den tomme havregrynsboksen som veske på Holi? Den er jo vanntett! Må bare vaske den.

Monica: Lurt! Men jeg har allerede en ferdigvasket en, du kan ta den. Jeg skal ha tingene mine i en plastpose.

Bare i Nepal…

Klar for catwalken

Mari utsetter arbeidet med praksisstudieoppgaven

Maris monolog: I morgen skal jeg vaske meg selv, og klærne mine. Og fredag så drar vi jo til Chitwan. Rekker kanskje 100 ord på søndag, spørs hvor sliten jeg er etter ferien. Har vi husket å legge inn sykedagene våre? Jeg har tross alt hatt tre omgangssykerunder, men bare to sykedager. Hvordan går dét opp, liksom? Anyway, oppgaven. Mandag skal vi jo møte guidemannen, så det går ikke. Det blir tirsdag eller onsdag. Selv om det sikkert ikke blir før torsdag. Praksis slutter ikke før 10. april, i følge studweb. Hva stresser jeg for? Man må gi litt blaffen, vet du. Det sa Fugelli. Nå skal jeg skrive pakkeliste!

Vi forbereder trekking til Annapurna Basecamp

Monica: Vi skulle hatt sånne høydesyketabletter. Og kanskje antibiotika, hva tror du om det? I krisetilfeller, hvor vi venter på syketransport og ikke er så opptatt av CRP?

Mari: Ja. Hvilken type antibiotika skal vi ta?

Monica: Det er vel mest Amoxicillin det går i? Vi får ta med en pakke.

Så går vi i kiosken og kjøper det. Og Diamox, som brukes ved glaukom i Norge, men som brukes som høydesyketabletter også.

Kvelden før vi skulle av gårde tidlig til Chitwan

Monica: Når skulle vi gå? Vi skulle være i byen halv seks?

Mari: Hm. Halv fem, da?

Monica: Nja, porten åpner egentlig ikke før seks, så vi må legge inn ti minutter til å krangle med vakta også.

Etter et forsøke på å forklare Mari hvordan mallorcablanding (smågodt) ser ut

Mari: Monica, vi har ALT for lite å prate om.

Samtalen gikk videre over i hvilken rekkefølge tacoingrediensene skal på, om andre typer godteri, og om grovt brød. Om sørlandschips og gårdsgull, som skal spises etter taco. Vi har ikke for lite å prate om. Vi bare savner norsk mat skikkelig, skikkelig mye.

Under samling med utvekslingsstudenter, ma’ams og lærere fra Skandinavia. Noen studenter holder på med noe varmt vann.

Mari: Å, får vi servering?

Monica: Det var der de hentet den røde guffa vi fikk i panna fra også.

I samme samling, hvor det fotograferes mye:

Mari: Ups, visste ikke at det var fotografering i dag. Skulle dusja i går likevel.

Litt senere:

Nei, faen. Nå får vi rød guffe i panna. Glad jeg ikke dusja likevel.

Praksis ved pediatrisk avdeling

Mari: I dag har jeg sminket meg litt ekstra for slimålen.

Slimålen er den slibrige turnuslegen. Vi trodde vi var kvitt ham på NICU, men han ble med til pediatrisk. Vi tror ikke han har noe der å gjøre. Han kommer bare innom for å forsøke å få i gang en samtale med Mari. Det fungerer dårlig. En dag satt vi på bussen og ventet, 3-400 meter unna sykehuset. Vinduene sto åpne, og vi satt i våre egne tanker. Noen kommer gående på siden av bussen.

Slimålen: Hello. Where are you going?

Mari: Home.

Slimålen venter i spenning to-tre sekunder før han gir opp og går videre.

Senere, under samtale med samboeren

Mari: Å, han slimålen kom i dag igjen, da vi satt på bussen. Vibrerte med øyebrynene, sånn som han pleier.

Vi sitter og slapper av litt etter enda en pussig situasjon.

Monica: Det er egentlig din skyld, alle situasjonene vi havner i. Jeg forsøker jo å få oss til å gå feil hver dag. Om det hadde vært opp til meg ville vi jo aldri ha funnet frem til disse situasjonene.

Det er ikke bare venner vi har skaffet oss her i Nepal

Mari: Jeg har følelse av at XX hater oss.

Monica: Nei…h*n gleder seg sikkert bare veldig til vi drar hjem?

Mari: Det er det samme som å hate, det.

Våre vrangstilte hjerner begynner å innstille seg på at vi skal tilbake til Norge

Monica: Haha, Mari? Jeg satt akkurat her og tenkte på at jeg måtte huske å hente posten.

Mari: Her om dagen tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva hveteboller heter på engelsk. For at jeg enkelt skal kjøpe hveteboller på Narvesen når jeg kommer frem til Gardermoen.

Mari snakker med samboeren sin på telefonen. Hun forsøker å forklare noe om en snill turnuslege

Mari: Ja, men han er så liten og tynn, og så er han så skjeløyd! Jeg vet ikke hvor jeg skal se hen.

Monica, KMC

Radarparet fra Norge.

En ting som er fint med å bo et så kaldt sted som Kathmandu i januar-april, er at det er få insekter. Verken Mari eller jeg er overbegeistret for krypdyr og insekter. Jfr. den morderiske øglen, for eksempel.

Likevel. Møll. Møll liker seg på rommet til Mari. Vi vet ikke hvordan de kommer seg inn, alt vi vet er at de er fryktelig, fryktelig ekle. Og det er ikke de små, heller. De er store. Jeg vil anslå vingespennet til å være rundt 12 cm. Mari er faktisk helt enig med meg på det punktet. Om en absolutt skulle være veldig nøye å måle med målebånd, så vil en kanskje ende på 2 cm. Men vi tar det på øyemål.

I går banker Mari på døra mi. ”Faen, det har kommet ENDA en møll! Helvete, altså!”. Jeg plukker med meg mobilen og blir med inn på rommet. Vi har også her en stilltiende overenskomst. Vi stirrer alltid døden i hvitøyet sammen. Det være seg øgler, bussturer, bratte fjellskrenter eller møll.

Møllen er på badet. Den flyr som en gærning, som møll ofte har for vane. Vi skal drepe den. Det vet den, smart som den er. Så den beveger seg høyt oppe på veggen. Mari holdt akkurat på med klesvasken, og baljen med klær i bløt står fortsatt inne på badet. Hun har fortsatt engangshanskene på. Vi ser oss om etter passende mordvåpen, når man skal drepe møll oppunder taket. Vi tar hver vår joggesko.

In action. Resulterte i at joggeskoen havnet i klesvaskbaljen og måtte til tørk.

Vi kaster dem etter møllen, men treffer ikke. Forsiktig, ellers havner en av dem i baljen, sier Mari. Det skulle tatt seg ut, på toppen av det hele. Våte joggesko, liksom. Ved neste kast havner den ene joggeskoen i baljen.

Det er på dette tidspunktet at følgende bilde blir tatt:

“Ååå, hvorfor må møll absolutt komme inn på badet MITT? Og nå er joggeskoen våt!”

Beklager Mari, det er ikke meningen å le. Men det er antakelig det morsomste bildet jeg har tatt i mitt liv. Det slår nesten Ingrids bilde av Pokhara-idioten.

Pause i mølljakten for å sette joggeskoen til tørk.

Når joggeskoen var satt til tørk fortsatte mølljakten. Den fløy ut av badet, og til slutt fikk Mari tatt den med den andre joggeskoen.

Uskadeliggjort møll. Ved siden av blyantskrell. Ingen av oss eier en blyant.

Vi er supermenn, er vi.

Monica, KMC

Når man tilbringer mye tid sammen som en gruppe, og deler mange av de samme opplevelsene, så får man også store mengder med interne morsomheter. Vi (både vi to i Kathmandu, og de tre i Dhulikhel) kommer med referaser som ingen andre enn vi selv forstår. En av tingene som alltid skaper latterkramper og rennende tårer er når en av oss fem nevner “Pokhara-idioten”. Det høres ikke pent ut, jeg innrømmer gjerne det. Dette er imidlertid noe vi kommer til å huske for alltid, og vil alltid synes er hysterisk festlig, så all sunn fornuft tilsier at dere der hjemme må innlemmes i denne historien.

Det var, som mange nok allerede har forstått, under turen til Pokhara. Ingrid, Mari, Johanne og kjæresten Erling, Maren og jeg vandret langs innsjøen. Vi tok bilder av fin natur og fargerike båter. Ingrid fikk oss andre fem til å stille oss opp for å ta et gruppebilde foran innsjøen. Vi smiler foran kameraet, men er enige om at vi egentlig bør ha et bilde hvor alle er med. Mens Ingrid tok det første bildet sto det en mann et par meter unna og så vekselvis på henne og oss. Vi spør han, sier vi til Ingrid. Ingrid nøler, og lurer på om det er trygt å overlate kameraet til ham. Han står jo helt klar, det er like før han tilbyr seg, sier vi. Det er ikke farlig. Ingrid sier seg enig, det er nesten så det blir dumt ikke å spørre, når han står der og ser på oss.

”Excuse me, can you take a photo of us?”, spør Ingrid. Mannen kikker på henne, med et uttrykksløst ansikt. Han beveger seg langsomt forbi Ingrid. Vi ser at Ingrid blir litt usikker. Mannen går i sakte tempo mot resten av oss, og stopper en meter unna gruppen. Snur seg med ansiktet mot Ingrid, og venter.

Det går opp for oss hva som skjer. Han tror at vi ba ham om å bli med i gruppebildet. Oi. Hva nå? Ingrids uttrykk er priceless. Vi blir etter bittelitt mumling enige om å gjøre dette på en mest mulig skånsom måte. Ingrid tar bildet, vi sier alle høflig ”thank you!” til mannen, som kikker uttrykksløst på oss og går derfra i like sakte tempo som han kom.

Det var sånn vi endte opp med dette bildet:

Priceless.

Jeg smiler så godt jeg kan, det samme gjør Johanne. Maren har et lett usikkert preg over ansiktet, og om man zoomer inn ser man at øynene er festet på mannen til høyre. Erling smiler bredt mot kameraet, mens Mari fortsatt ikke er helt innforstått med at vi faktisk skal ta gruppebilde med denne mannen.

Vi gikk alle sammen raskt oppover gata, og når vi var sikre på at mannen var utenfor rekkevidde, så knakk vi sammen i latter. Hvordan er det MULIG? Vi syntes litt synd på mannen, og diskuterte om han kanskje var litt kort. Ikke helt med, liksom. Vi har ledd mye av denne situasjonen. Den var bare helt absurd.

Men. Det er alltid et men.

I helgen var Mari og jeg i Chitwan. Vi hadde vært på jungelsafari, og folk var på vei ut av jeepen. En liten familie på fire forsøker å ta bilde. Jeg står litt unna, og oppfatter bare noe med ”in the picture?”, og ser at de to britene som hadde sittet på raden foran dem med litt usikre smil stiller seg opp ved siden av den nepalske familien. Deretter påkaller mor, som er den som holder kameraet, min oppmerksomhet.

”Oi, gruppebilde?” rekker jeg akkurat å tenke, før det går opp for meg at det er JEG som skal ta bildet. Jeg tar meg raskt inn, og strekker hånden ut etter kameraet. Jeg knipser et par bilder av den nepalske familien og deres britiske venner.

Etterpå går Mari og jeg derfra. Samtale:

Monica: Du vet han Pokhara-idioten?

Mari: Ja, hva var de greiene der?

Monica: Det var bare meg som holdt på å bli Chitwans versjon.

Mari ler så hun griner. Når hun har hentet seg inn igjen, innrømmer hun hva hun selv tenkte:

Mari: Jeg så at både den nepalske familien og britene stilte seg opp, og så spurte de deg om noe, så jeg trodde de skulle ha deg med på bilde! Så da tenkte jeg at sikkert jeg også skulle være med, så jeg begynte å gå mot dere.

Vi ler så vi griner igjen. Vi er faktisk ikke noe bedre enn Pokhara-idioten, noen av oss. Vi må nok trekke tilbake tilnavnet vi ga ham.

Men. Det er enda et men.

Mari: Men du, Monica? Tror du at det egentlig var meningen at britene skulle være med på bildet?

Vi ser på hverandre og får hysterisk latterkramape iDet går opp for meg nå. Familiefar sa slettes ikke ”Excuse me, can you take a picture.” Han sa ”Excuse me, you are in the picture.” For de sto jo rett ved familien. Britene så jo ganske forvirret ut da de stilte seg opp, de gjorde det.

Det er da vi skjønner hele sammenhengen. Familien på fire forsøker bare å få til et familiebilde. Først prøver mor å ta bilde, men britene står i veien. Da far forsøker å få dem til å flytte seg, så stiller de seg opp for å bli tatt bilde av. Så står mor og må ta stilling til om familiebildet skal inneholde de to britene, og kommer frem til at det bare er nødt til det (sånn som vi lot Pokharaidioten være med på bildet, bare for å gjøre det hele minst mulig pinlig). Så foreslår far at en av de andre utenlendingene kan ta bilde (dvs. meg). Og sånn endte han nesten opp med enda to utenlendinger på familiebildet.

Men vi hentet oss inn, vi gjorde det. Vi går derfra så fort vi kan, og forsøker å holde inne det verste av latterkrampen før vi begge eksploderer 20 meter lenger borte. Dagen etter var magemusklene støle.

I helgen gikk turen til Chitwan. Bare Mari og jeg denne gang. Etter en del vurdering frem og tilbake om hva slags transport vi skulle ta (på et tidspunkt fikk vi tilbud om at svogeren til en sykepleier på NICU skulle kjøre oss), så fant vi ut at vi skulle ta ”tourist bus” som egentlig bare betyr en langdistansebuss. Vi dro fra Duwakot klokken 05.15, for å ta bussen inn til sentrum og lete etter langdistansebussen. Vi kom heldigvis litt i forkjøpet for morgenrushet. Vi fikk lov til å ha sekkene våre inni bussen (selv om min hengte seg opp i et melkespann på et tidspunkt), og kom oss ut igjen uten bruk av vinduene. Ikke verst!

Turistbussen viste seg å være over all forventning. Den kan måle seg med langdistansebussene i Norge. Til og med setebelte, fantes det! Syv timer, én tissepause og én lunsjpause senere, og vi var i Chitwan. Der sto det faktisk en fyr fra hotellet vårt (kommer de alltid når bussene kommer, og håper på det beste?), og vi fikk skyss.

Her er svaret på vår undring om hvorfor potetgullposer er fulle av luft her i Nepal. Det er for at de skal fungere som nakkestøtter, selvsagt.

Rommene var flotte, og hotellet var koselig. Vi hadde en egen svalgang med hvilestoler. Ettersom Chitwan ligger lavere i landet enn Kathmandu, så er temperaturen høyere. Det var akkurat som å komme på syden-ferie. Fuktig luft, sol og varme. Chitwan er en nasjonalpark. Formålet med turen var igjen å være turister. Elefantridning og jungelsafari sto på planen. Og god mat. Og kanskje litt vin. Vi fikk oppfylt alle våre ønsker.

Vi lurer på hvorfor militæret er til stede. Kanskje for å igangsette solnedgangen.

Solnedgang i Chitwan.

En liten digresjon – som dere kanskje har lest, så slapp vi billig unna ”holi”-feiringen på torsdag. Da vi nærmet oss Chitwan på fredag, så kommenterte vi at mange var fulle av farge fortsatt. Vi lo litt av dem, og tenkte de var skikkelig urutinerte, bare. Så viste det seg at i Chitwan, så feires holi en dag senere enn i Kathmandu. Flaks. Vi fikk holi to dager på rad. Heldigvis var ikke feiringen like intens i Chitwan, og vi kunne studere det på avstand. Det kom mange bort til oss og spurte om vi ville være med, men vi sa at vi hadde feiret i Kathmandu i går, og da var det greit.

På fredagskvelden var vi på en bar med live-musikk. Der drakk vi god vin, og ventet i nesten halvannen time på en ”sjokolade- og vaniljekrempudding”, som viste seg å ikke smake noen av delene. Det var mye fulle folk, mest nepalske. De feiret holi, og da er det bare å slå seg løs. Bandet som spilte kunne verken spille eller synge. Til og med jeg, som ikke er særlig god på å høre sånt, vred meg i tilnærmet fysisk smerte da de radbrekte ”Halleluja”. De kunne ikke notene, og de kunne ikke verset, men synge falsk, DET kunne de! Og de fulle folka digga det.

Party! Blå smurf som danser.

Lørdag ble det elefantridning fra morgenen av. Mari var den erfarne av oss, hun har nemlig sittet på med en elefant i Thailand, og den elefanten hadde store ønsker om å gå ned i grøfta. Mari var pussig nok litt skeptisk til ny elefantridning. Men vi overlevde, vi gjorde det. Vi fikk beskjed om å skru av lyden på telefonene og være stille. Mari får panikk: ”Hva skjer om vi bråker? Hæ? Dør vi da?”. Vi fant fort ut at ingenting skjedde. Guiden og de to nepalske personene som satt på samme elefant pratet høylydt under hele turen. Det ble ikke så mye dyr å se. De ble vel skremt vekk alle sammen. Men elefanten oppførte seg fint, og det var fint å gå gjennom jungelen på den måten.

Jungel

Jungel

Elefantridning. Mari har fast grep.

Som alle vet blir man skikkelig sulten av å ri på elefanter. Vi spiste derfor den beste chicken butter masalaen vi noen gang har spist. Indisk rett med kyllingbiter i saus, og med ris. Vi ble enige om å gå på samme restaurant til middag. Vi bestilte da ”sizzling chicken”, og den var også helt, helt fantastisk. Disse to måltidene er de beste jeg har spist i Nepal. Og restauranten sto ikke engang i Lonely Planet! Jeg vurderer seriøst å tipse dem om det.

Verdens beste indiske mat. På en restaurant kalt Jalapeño.

God morgen-toast!

Lørdag ettermiddag var det jungelsafari med jeep. Først krysset vi elven i lange, smale båter, før fire timer safari fulgte. Det var en veldig fin tur. Masse flott jungel, og en del dyr. Vi så til og med et neshorn! Fikk ingen gode bilder, dessverre. Vi så et par villsvin også, og en type sort bjørn. Det er visstnok de tre farligste dyrene her. Ellers så vi påfugler og ulike former for rådyr (deer). En slags krokodillefarm besøkte vi også. Snodige krokodiller. Heter sikkert noe helt annet.

Det er best å ligge i klump, tydeligvis.

Vi tok turistbuss tilbake til Kathmandu også. Vi følte oss drevne på det nå. Vi fikk en litt mer crappy buss, og uten setebelter, men den var grei. Om bord ble vi sittende foran to danske jenter. De viste seg å være sykepleierstudenter i praksis i Pokhara, og de hadde vært innom de samme avdelingene som vi har vært innom ved KMC. Det var morsomt å prate med dem, og de fortalte om akkurat de samme tingene som vi selv har sett. Alt i fra nyfødte som får røff behandling, til barn som blir holdt nede under undersøkelser. De fortalte om et spedbarn som trengte respirator, men at lokalsykehuset de var på ikke hadde det. Foreldrene hadde ikke råd til å få barnet flyttet til et annet sykehus, og barnet døde. De samme problemstillingene finnes på KMC, men vi har heldigvis ikke vært så nære på et slikt tilfelle som de hadde.

Bussen nærmer seg Kathmandu, og jeg forteller Mari at i følge GPSen er det rundt 3 kilometer igjen til der vi tok bussen fra fredag morgen. Så stopper bussen, dørmannen (som har vært sur som en padde hele veien) roper ”final stop!”, og vi må gå av. Vi var slitne etter nesten åtte timer på bussen, Mari måtte tisse, og ingen av oss visste riktig hvordan vi skulle komme oss til City bus park. Så vi brøt med vårt viktigste prinsipp i dag. Vi tok en taxi til Duwakot. Vi har lagt vår stolthet i å aldri ta taxi her i Nepal. Uansett hvor vi har dratt har vi reist med kollektivtransport. Men vi ble enige om at 9 uker med kollektivtransport er bra jobba, tross alt. For vi har faktisk vært her i 9 uker nå. Det er bare 3,5 igjen.

Forresten – lørdag kveld var krisen et faktum. Mari og jeg hadde akkurat sagt god natt, jeg hadde pusset tennene og krøpet innunder lakenet. Det var da jeg så den. Øgla. Den sto over døra, høyt oppe på murveggen. Den så på meg. Den skulle ta meg, skulle den. Den var ca. en halvmeter lang (Mari påstår at den var rundt 10 cm, men hun lyver), og hadde hoggtenner (Mari protesterer her også, men det er helt sant). Øgla løper bortover veggen. Etter engasjering av et par hotellansatte må vi bare erklære at øgla er borte. Den føyk inn i airconditionanlegget, og siden har ingen sett den. Jeg måtte ha på lyset for å ha kontroll på AC-anlegget i natt. En fin avledningsmanøver var all myggen som var kommet inn under redningsaksjonen. Bzzz, bzzzzz. Jeg overlevde natta, jeg gjorde det. Nå er jeg supermann.

Den morderiske øglen. Som etter Maris mening antakelig ville vært nedgradert til kategori “stor firfisle”.

Monica, KMC

Happy Holi, alle sammen!

I dag er det helligdag. Fargedagen, har vi hørt den bli kalt. Jeg skrev så vidt om den i går. Alle kaster vann på hverandre, etterfulgt av fargestoff. Eller omvendt. Eller alt sammen, hele tiden. Vi skulle ha besøk av vår lærer Hans fra HiST her i Duwakot. Deretter skulle vi dra inn til Kathmandu for å delta på festlighetene. Er jo greit å få sett hva det dreier seg om, om ikke annet.

Men vi trengte ikke dra riktig så langt. Studentene ved hostellet tok nemlig helt av. Hostellet hadde ordna med musikkanlegg, og det ble spilt (vestlig!) partymusikk. Studentene hoiet og ropte, hoppet opp og ned og danset som gærninger. Dette mens noen sprutet ned de andre med vannslange, og andre løp skytteltrafikk mellom vannkrana og festplassen med svære søppeldunker fylt med vann. Det var kaos. Forferdelig underholdende, sett innenifra hostellet. Vi tre norske bestemte oss raskt for at dette holdt i lange baner. Vi trengte ikke dra inn til Kathmandu for selv å bli dynket med vann og farge. Joda, ganske morsomt, men fortsatt – ett sett ødelagte klær, og to timer å være våt og kald på mens man reiser hjem.

Vi hadde litt bachelorveiledning på Maris rom (som fortsatt er det varmeste rommet), før vi fant ut at vi kunne forsøke oss på en kaffe i kantina. I dag var det nemlig ingen strøm i kontaktene, til tross for at generatoren alltid pleier å være på frem til kl. 9. Ingen havregrøt og kaffe, bare kjeks og energibar. Jeg startet uansett dagen med å knuse min kjære kaffekopp, så det ble ingen kaffe uansett. Det fine keramikkruset som har fulgt meg siden den første ettermiddagen her i Nepal. Jeg tror ikke jeg har sett et keramikkrus noe annet sted.

RIP, kjære kaffekopp. Du har vært en følgesvenn siden dag 1.

Vi kikket ut av vinduet. Hvordan skulle vi klare å komme oss ut av girl’s hostel og over i kantina uten å ende opp som tre røde flekker? Hans bestemte seg for å innta en autoritær rolle, og tok på seg solbrillene. Vi norske skulle få gå i fred, det var innstillingen. Vi klarte faktisk noenlunde ubemerket å komme oss over i kantina. Der ventet vi 20 minutter på kaffe og te som vanlig. Mari kikket ut av vinduet i mens.

Det var da det nesten gikk galt. Kidsa fikk nemlig øye på henne, og fem av dem kom løpende inn i kantina. De var høye på adrenalin og lykke, dryppende våte og fulle av farge, og sto rundt oss og insisterte på at vi skulle være med ut og danse. Vi sa nei, og at vi var opptatt, men det var ikke godkjent. Hans tok til og med på seg strengestemme og sa at vi drev med veiledning. Nope. Så fant jeg smutthullet – jeg utnyttet nepalske studenters uendelige respekt for autoriteter. Jeg fikk blikkontakt med den ene studenten, nikket kort mot vår lærer og ristet diskret, men bestemt på hodet mens jeg kikket intenst på henne. Hun gjorde store øyne og dro med seg de andre ut.

Det var riktignok ikke helt over enda, for da vi skulle tilbake fra kantina hadde de fått nytt pågangsmot, og ville ha oss med. Vi fikk kommet oss i sikkerhet. Vi var nok skikkelig partybremser, men enkelte ting er faktisk mest morsomt å se på.

Det var veldig gøy å se – den mengden energi og manglende tøyler vi så hos studentene er for oss nordmenn synonymt med alkohol eller andre substanser. Men disse ungdommene klarte dette på ren adrenalin- og endorfinrus. De som måtte ønske det må gjerne google denne helligdagen, jeg har ikke undersøkt så nøye (http://en.wikipedia.org/wiki/Holi). Det er en en hinduistisk helligdag hvor alt av hierarki og kjønnsforskjeller viskes ut. Alle kan kaste vann på alle, alle kan dynke hverandre med fargestoff, alle kan ta tak i hverandre, holde hverandre fast, danse sammen. Om lærerne deres hadde vært der ville de sikkert kastet vann og farge på dem også. De ville jo ha med vår lærer. Hans fikk oppgaven med å produsere en hvit løgn for hvorfor vi ikke kunne møte de ansatte ved KMC for å delta på holi.

Veldig morsomt å se på, men jeg er glad det ikke var meg. Jeg fikk som sagt noia av en rød flekk i panna i går.

Monica, KMC

Vi har startet praksis ved ny avdeling, denne gangen ved pediatrisk avdeling. Ettersom verken sengeposten ved pediatrisk avdeling eller intensivavdelingen egentlig var klar over at vi kom, og hvor vi skulle være, ble vi enige om at vi kunne være litt begge steder. Personalet går litt i mellom de også, så det var en grei løsning. Første dagen var vi på PICU (pediatric intensive care unit). Det var to intensivpasienter.

Sykepleieren foreslår at jeg kan følge opp den ene av dem den dagen, og ta sykehistorie og greier. Jeg prøvde å formulere avslaget mitt på en diplomatisk måte. Men det jeg ville ha frem var at nei, jeg skal ikke ha eneansvaret for en intensivpasient, og nei, jeg skal ikke plage de pårørende (som sikkert ikke engang kan engelsk), med å spørre de samme spørsmålene som legene allerede har gjort. Nok om det. Det var sikkert godt ment fra sykepleierens side.

På intensivavdelingen er det fem senger, og de har monitorer over sengene. Disse har batteri, slik at de ikke bruker flere minutter på å restarte hver gang strømmen blinker (noe den på NICU gjorde). Det er oksygen ”i veggen”, i motsetning til NICUs store oksygentanker.

Pediatric intensive care unit.

En digresjon her; NICU (nyfødt intensiv, for de som ikke har fulgt med i timen) flytter snart inn i nye lokaler. Det vil si at de lokalene de er i nå er bare en nødløsning, så fasilitetene er ikke på plass. Vår lærer på HiST er på besøk fra Norge, og vi tok ham med til NICU for at han skal hilse på denne faglederen som vi har falt sånn for. Hun ble ordentlig glad for at vi tok ham med for å møte akkurat henne, og hun inviterte oss alle tre inn på avdelingen med de små burritobabyene. En liten en på 2,3 kilo lå beleilig nok og skrek av sine lungers kraft idet vi kom inn, så da ble det anledning til å plukke ham opp og holde ham.

Fagleder inviterer oss opp for å se de nye lokalene til NICU, noe heller ikke Mari og jeg har sett før. Det ser virkelig bra ut. Lyse lokaler som ser ut som om de skal være greie å renholde. Et eget ammerom og et rom hvor foreldre kan lære metoden ”kangaroo-mother-care”. Det kan googles, men i korte trekk handler det om tett kroppskontakt mellom barn og foreldre. Forskning viser at det bedrer barnets respirasjon, og stimulerer mors melkeproduksjon. Det var servanter flere steder, toaletter, og det var en glassvegg hvor pårørende kan se inn på barna sine. Nå må de pårørende få en liten kikk i døra ca. en gang i døgnet, mens ved den nye avdeling kan de (etter å ha albuet seg frem blant alle de andre som vil se), kikke på den lille så mye de vil.

Tilbake til pediatrisk. Det finnes et isolasjonsrom der, det har fem senger. Det er ikke i bruk. Vi lurer litt på hva slags sykdommer som isoleres der. For på pediatrisk sengepost ligger barn med astma, lungebetennelse, bronkitt, gastritt og ukjente sykdommer side om side. Sengeposten har ti senger på ett rom, og fem senger på et rom/mellomgang ved siden av. Posten har pasienter opp til 14 år. Støynivået er enormt. De syke barna gråter, de halvsyke barna sutrer, de nesten-friske barna løper rundt og skråler. I tillegg er det de pårørende og andre besøkende. Barna har alltid minst én pårørende hos seg. Vi har sett minimalt med søsken, det er mulig det ikke er lov.

Støynivået er altså helt kollosalt. Er det ikke barna som bråker, så er det de pårørende som snakker i telefon eller har høylydte samtaler seg imellom. Og i tillegg til det, så snakker sykepleiere og leger høyt med hverandre og telefonene ringer. I Norge er vi vant med at syke skal ha ro og hvile. Når barn skal trøstes gjøres det med rolige stemmer, og det hysjes på andre for at barnet skal få samlet seg og roet seg. Her ved avdelingen er det annerledes. Når et barn gråter kommer det gjerne en eller to sykepleiere til og gjør grimaser, roper, ”rister” i barnet og forsøker å underholde med så mye lyd og bevegelser som mulig for å gjøre verden til et gøy sted å være igjen. Det jeg personlig observerer er at barnet blir mer irritabelt, mer redd, og skriker høyere. Barn som er syke er jo gjerne irritable fra før, og jeg er ikke helt overbevist om den nepalske metoden.

Mari og jeg ble spurt om vi ville være med på undersøkelsesrommet, det var et barn det skulle tas blodprøve av. Vi ble gjerne med. Undersøkelsesrommet har en seng, og er ganske lite og trangt. Det står en del utstyr fremme. Gutten på fem år sitter på senga og ser livredd ut. Far står ved siden av. Sykepleierne (de var to) begynner å finne frem utstyr. Barnet trekker seg unna, og begynner å gråte. Han har tydelig vært med på dette før. Far er stille, mens sykepleierne roper oppmuntrende ord til barnet, og klapper i hendene. Barnet befinner seg nå helt inntil veggen, med knærne opp til haka. Han blir hjulpet ned i liggende stilling, og genseren på armen blir dratt opp. Hele tiden med høylydte oppmuntrende ord, og klapping på hodet og klyping i kinnet. Barnet skjelver og gråter. Far ser litt utilpass ut. Far får så beskjed om å sette seg i senga med barnet. Deretter får han instruks i hvor på barnet han skal holde. Deretter holder den ene sykepleieren fast armen, mens den andre begynner å vaske innstikkssted, kjenne etter åre, og stikke. Gutten er hysterisk, forsøker med alle sine krefter å komme unna, men han blir holdt nede. Hele tiden er det høye tilrop til barnet (ingen er sinte, alle vil bare at barnet skal være blid og fornøyd), men ikke noe varsel om ”nå kommer det et stikk”). Barnet hadde ingen mulighet til å se hva sykepleierne gjorde, og visste aldri når det skulle begynne å gjøre vondt. Det var rett og slett forferdelig å se på.

Likedan gjør de det med alle barna, vi har sett flere. Jeg har også blitt bedt om å holde. En annen gang holdt jeg foten til et lite barn mens de bommet og bommet. Da de tilslutt tok en pause for å skifte grep kom jeg meg opp i senga og holdt barnet tett inntil meg i liggestilling, om ikke annet. Fra før lå han på ryggen ”alene”, mens alle holdt på rundt foten hans. Moren holdt ham først, men klarte ikke mer. Hun trakk seg unna, og vi så at hun virkelig, virkelig strevde med å takle det som skjedde. På en måte var det litt godt å se, at foreldre her også tør å vise følelser i slike situasjoner.

Skrikene fra undersøkelsesrommet høres over hele avdelingen. De andre barna hører, og de kommer av og til og kikker i døra. Jeg føler meg hjelpeløs. Det er så mye jeg vil gjøre annerledes, men jeg kan ikke engang språket. Kommunikasjon og forberedelse av barnet er jo de viktigste elementene vi i Norge har under slike prosedyrer.

Det er likevel godt å se at barnet får lov til å være redd, når situasjonen først er slik den er. Og de får trøst etterpå. Småbarna blir ammet, og de litt større får seg kanskje noen kjeks.

I dag kom det noen fjerdeårsstudenter og inviterte oss til en ”interaction session”som skulle være om 20 minutter. Vi tenkte at dette var en slags sosial greie som de hadde fått beskjed om å gjøre med oss norske og svenske. Da vi kom viste det seg at det var en ganske så stor begivenhet. Fjerdeårsstudentene var samlet, og rundt åtte av lærerne fra KMC (inkludert et par av ”ma’ams” som vi har forholdt oss til under oppholdet). Lærerne fra Sverige var også representert, og læreren vår fra HiST kom også. Vi satte oss, og ble så forespurt av studentene om vi kunne holde en kort presentasjon. Vi ble litt overrumplet, men ble enige om å si noen ord om våre opphold og opplevelser.

Ellers virket det veldig godt innøvd. En fjerdeårsstudent med den mest imponerende engelsken vi så langt har hørt, var ”konferansier”. Studenter og nepalske lærere ble presentert, og deretter skulle alle vi utlendinger si litt om seg selv. Det ble servert te og kjeks til slutt, og vi sto og pratet med hverandre. Det ble tatt fryktelig mye bilder, vi er sikkert på nepalsk Facebook, og kanskje også på KMC sine nettsider etter hvert.

Fjerdeårsstudenter.

Ma’ams gir tikka.

Under denne te-drikkingen ble vi invitert til å delta i feiringen av ”holi” i morgen. Vi skjønner ikke så mye (som vanlig), men greia er iallfall at de kaster vann og fargestoff på hverandre. Man skal ha på gamle klær. Vi hadde hørt om dette opplegget før, og var egentlig innstilt på å holde oss innendørs, men vips så var vi invitert og var inne i detaljbeskrivelsene av tid og sted for oppmøte. Det er ganske vanskelig å si nei til nepalske folk, det har vi vel nevnt før. Så det var slik det ble, til slutt. Først skal læreren vår komme til Duwakot fra morgenen av, før vi tre skal ta bussen til sentrum i 12-tiden, og møte alle der. Så får vi se hva som skjer. Jeg er spent. I dag fikk vi alle ”tikka” i panne og på kinn, i anledning denne samtalen. Det er rødt fargestoff som smøres litt utover. Noen ganger er det riskorn også. Jeg forsøkte å vaske det bort etterpå, og erfarte at fargestoff + vann = vanvittig mye mer farge.

Kommentar fra Mari: ”Hvordan skal du klare deg gjennom ”holi”, sånn som du sitter og gnir deg i panna etter å ha hatt en rød flekk der i en halvtime?”

Vi er spente, begge to.

Monica, KMC

Nå har det vært noen dager med skikkelig tordenvær og ellers mye regn. Hver dag er vi like spent på om vi fortsatt har vei utenfor hostellet, eller om den til slutt har måttet gi tapt. Den består fortsatt, så kanskje det er litt hold i den likevel. Men å gå der med joggesko og kritthvit sykepleieruniform, DET er litt kjipt. Vi har tross alt fortsatt ikke vaskemaskin.

Klarvær fra hostellet.

Ettersom alt er tungt og vått av regnvann, fant noen ut at det var et godt tidspunkt å grave opp hele veien utenfor sykehuset på. Legg merke til motorsykkelen på det ene bildet. Ingen grunn til å la være å kjøre, om man faktisk får det til! Jeg tror for øvrig jeg ikke ville klatret opp den stigen på gjørmegrunn.

En stødig stige?

“Vi graver likså godt opp alt sammen på en gang, vi.”

“Hah! Skal mer til enn litt gjørme for at jeg ikke skal kjøre motorsykkel!”

I dag hadde vi varmtvann igjen! Et lite mirakel, ettersom det knapt har vært sol i dag. Derfor skyndte jeg meg både å dusje og vaske klær. Da jeg skulle skylle ut såpa av klærne ble det brått slutt på varmtvannet. Ikke var det kaldtvann heller. Krana var tom. Hater når det skjer. Håper det kommer tilbake i løpet av kvelden.

Mye vi undret på i starten er selvfølge for oss nå. I starten blogget jeg om ”fire forskjellige typer strømbrudd”. Jeg klipper og limer, og skriver inn forklaringer:

———-

Fun fact of the day: Det finnes flere typer strømbrudd.

1: Alt er mørkt.

Forklaring: Da er verken strøm eller generator på. Enten fordi det fortsatt er lyst ute, eller fordi generatoren ikke virker.

2: Lyset er på, men stikkontaktene virker ikke.

Forklaring: Da er det generatoren som er på.

3: Lyset er på, men stikkontaktene på rommet virker ikke. Den på badet virker.

Forklaring: Tidligere det samme som at generatoren var på. Nå har de kuttet strømmen til denne kontakten, så alternativ 3 eksisterer ikke lenger.)

4: Ukjent type. Lyset er på, stikkontakten lyser rødt, men den virker ikke likevel.

Forklaring: Vannkokeren er litt vrien, man må slå den inn i kontakten for at den skal koke vann.

———–

Så, kort oppsummert, så finnes det bare to typer strømbrudd. En hvor strømmen går, og en hvor generatoren ikke er på.

To skilt på sykehuset:

Kan du gå, så skal du hit.

…i Norge bruker vi litt andre ord.

Vi får ofte spørsmål om hviken religion vi tilhører. Hva vi svarer, spørs litt på hvor mye tid og energi vi har til videre samtale. Verken Mari eller jeg er religiøse, men ettersom Norge for så vidt er et kristent land (uten at jeg vet hvor debatten står hen akkurat nå), så sier vi av og til at vi er kristne. Stort sett sier vi at vi ikke er religiøse. Her er en samtale mellom oss og personalet ved en av avdelingene for litt siden:

De: Hvilken religion tilhører dere?

Vi: Um..vi er ikke religiøse.

De: Hva mener dere?

Vi: Nei..vi har ingen religion. Vi er ikke religiøse.

De: Har dere ingen Gud? Ber dere ikke?

Vi: Nei. Det er ganske vanlig i Norge å ikke være religiøs. Men kristendom er mest utbredt.

De: Men, hva skriver dere på skjemaet da?

Vi: Huh?

De: Når man fyller ut skjemaer. Hva skriver dere på religion? Setter dere bare et kryss?

Vi: Vel, på norske skjemaer trenger man sjelden å oppgi religion.

De: Oi.

….

De: Men spøkelser, da?

Vi: Hæ?

De: Tror dere på spøkelser?

Vi: Spøkelser? Som i skrekkfilmer?

De: Ja!

Vi: Nei…vi gjør vel for så vidt ikke det heller.

En gang (vel, flere, men dette er en av dem) var det en av sekstenåringene som spurte oss om hvilken religion vi tilhørte. Vi sa at vi ikke var religiøse. Hun og de rundt henne ser på oss med sørgmodige øyne. ”You are welcome to become hindus if you want!”

I går kom warden opp på rommet mitt. Hun kikker på stearinlysene jeg har tent på en tallerken på skrivebordet. Hun tenker seg litt om. Jeg tenker at nå havner jeg i trøbbel, det er sikkert ikke lov med levende lys på hostellet. I stedet sier hun forsiktig. ”Kan jeg få spørre deg om en ting? Er det bursdagen din?” Det er kanskje ikke så vanlig å tenne lys i Nepal. Jeg forsøker å forklare at det er for å holde varmen under strømbruddene. Hun kikker på meg og nikker sakte.

Bursdag? Kos? Nei, kaldt!

Uansett, grunnen til at hun kom var en helt annen. Nå må alle ha på munnbind, sa hun. Hver gang vi går ut av rommet, og alltid når vi er ute. Svineinfluensaen har herjet i India noen uker, og nå har den kommet til Nepal. Instruksen går på at enhver student med hoste, kroppssmerter og feber skal sendes rett på sykehuset i Sinamangal (der vi har praksis).

Det er vanskelig å vurdere slik informasjon. Dette er samme personen som skulle ha Mari på sykehus fordi hun hadde hatt oppkast og diaré i 12 timer, liksom. Men om ledelsen ved KMC har sagt det, så…Jeg forsøkte å søke litt på internett, etter informasjonen om utbruddet. Men det er rett og slett ikke så fryktelig mye informasjon å få tak i om svineinfluensautbrudd i utviklingsland. Jeg så en sak om at flere hundre var døde i India, og flere tusen smittet. Men de sa ingenting om hvorvidt dette var spedbarn og gamle, om det var folk med tilgang på helsetjenester eller ikke. I Norge var det ”enklere” å forholde seg til det hele i 2009, for da fikk man informasjon via alle kanaler.

Vi har hatt på oss munnbind i dag, vi har det. Det har vi ofte uansett, på grunn av støv og forurensning. Jeg spurte en av turnuslegene på sykehuset, han sa at det var 38 tilfeller så langt i Nepal, derav en omkommet. Men ingen tilfeller ved KMC Sinamangal så langt.

Det er fortsatt vanskelig å vurdere, hvilke sikkerhetstiltak man trenger å igangsette personlig. Et munnbind er jo ubrukelig etter en halvtime med pusting uansett, da stopper det ingentig, på grunn av fuktigheten. Vi satser på at kombinasjonen min med svineinfluensavaksine i 2009, samt vanlig influensavaksine i år holder. Og Mari har hatt svineinfluensa tidligere, så vi håper hun styrer unna denne gang.

Jeg spurte for øvrig en av sykepleierne på sykehuset også. Om hun visste om vanlig influensavaksine hjelper mot svineinfluensa. Hun forsto ikke spørsmålet. Hun hadde aldri hørt om noen annen influensa enn svineinfluensa. (Mamma har for øvrig sjekket, og sesongvaksinen beskytter ikke mot svineinfluensa.)

Monica, KMC