Fjellsko og engangshansker

Mari og jeg tilbrakte tre netter i Pokhara. Vi gjorde egentlig ingenting. Eller, vi gjorde jo det. Vi slappet av. Og spiste god mat. Og slappet av mer, og leste bok. Og solte oss. Det var fantastisk. Vi spiste på Moondance, favorittrestauranten. En kveld hører vi torden akkurat idet vi har lagt på penger på regningen. Vi skynder oss ned trappen for å rekke de 300 meterne tilbake til hotellet før regnet kommer. Vi rakk det ikke. Ikke i nærheten engang. Da vi kom ned trappa var det allerede kaos. Regnet høljet ned, og vinden sto igjennom bygget. Personalet jobbet med å stenge dørene, men den ene måtte stå åpen, for folk måtte få komme inn i ly.

Vi oppdaget etter ca. tre minutter at Moondance slett ikke var tett. Vannet fosset gjennom ulike steder i taket. Folk måtte flytte seg til tørre soner i restauranten. Vi kikket ut gjennom den åpne døra. Folk gikk til knærne i vann. Det var gått rundt syv minutter. Mange hadde skoene i hånda og gikk gjennom gatene, de hadde bare gitt opp. På kjøkkenet hadde noen av de ansatte tatt av seg på overkroppen. Hvorfor gjøre uniformen våt, liksom. De ansatte løp rundt og tørket, flyttet unna møbler og arbeidet.

Mari og jeg så på hverandre. Vi har på ingen måte noen sjanse til å komme oss tilbake til hotellet i tørr tilstand. Til slutt gikk vi ut. Tordenværet var på vei bort, og regnet hadde nesten gitt seg. Men vi gikk til anklene i vann, det gjorde vi. Sakte, men sikkert. Det er litt vanskelig å vite hvor det er hull i veien, når det er 15 cm sølevann overalt.

Fredag morgen dro vi tilbake til Duwakot, med turistbuss fra Pokhara til Kathmandu. Planen var å pakke litt på fredag, pakke resten på lørdag, møte warden, betale for hostellet på søndag, og så ”flytte” inn til Kathmandu. Det gikk nesten som planlagt.

Det var litt stusselig å komme tilbake til Duwakot etter de flotte to ukene med gode venner og mye liv rundt oss. Men vi konsentrerte oss om å pakke ned rommene. På lørdag gikk vi og den indiske tannlegen aka warden ut for å drikke te, som en avslutning. Vi fant stedet med flest mulig fluer, og satte oss på en klissete benk og drakk søt melkete. Det var veldig koselig, egentlig. På vei tilbake ringer tannlegens telefon, og hun sier at det er noen venner av henne som er på vei for å besøke henne.

Plutselig kjører det opp en ganske fin bil ved siden av oss. Det er et ganske sjeldent syn i Duwakot. Det er vennene hennes. Hopp inn, sier de. Vi stablet oss inn i baksetet, alle tre. Så kjørte vi til hostellet. Det ble sikkert kaos i listene til vaktene, da vi ble kjørt inn i bil, og ikke fikk skrevet oss inn i boka. Vi stopper foran bygningen vår, og mannen (det var et ektepar som var tannlegens venner) sier at vi kan være med dem til et eller annet sted, et tempel. Er ikke så fryktelig langt å kjøre, sa han. Maks 45 minutter. Mari og jeg ser på hverandre, som vi har for vane. Vi kommer til en overenskomst om at joda, hvorfor ikke.
Vi hadde tross alt tid å slå i hjel. Og det var første gangen vi har sittet i en fin bil i Nepal. Han spilte fin musikk også, denne mannen. Vi går opp på rommene våre og henter kamera, og så setter vi oss inn i bilen. Tannlegen kommer også, og vi fem er plutselig på utflukt. Vi aner ikke hvor vi skal. Vi kjører et stykke, og kommer inn i et område som mer likner på jungelomgivelser, enn landsbygd. Veien går bratt oppover, og det lukter svidd gummi. Så stopper bilen. Vi må gå fra her, sier mannen. Alle fem klatrer ut av bilen, og det åpenbarer seg et tempel. Mari og jeg er fortsatt like forvirra. Vi satt tross alt akkurat på en klissete benk og drakk te. Mannen og kona fyker rundt på tempelet og tar bilder, både med og uten oss. Etter ti minutter med bildetaking, hvor begge to får tikka i panna, og går et par runder med klokka rundt tempelet, så er det tydeligvis over. Vi kjører nedover, i like stor fart som vi kom. Så er vi tilbake på hostellet, og vi takker for turen og går opp til rommene våre. Det er halvannen time siden vi satt og drakk te med tannlegen.

Vi er litt usikre på hva som egentlig foregikk. Hvorfor vennene til tannlegen ville ha oss med til tempelet, for eksempel. Og hva som gjorde at vi fant ut at det var en strålende idé. Men vi slo i hjel litt tid, vi gjorde det.

Siste egg chowmein på veldig, veldig lenge. Veldig.

Dagen etter skal vi betale for hostelloppholdet. Etter å ha brukt noen uker på å spørre gjentatte ganger etter hvor vi skal betale, har vi endelig fått beskjed om å betale ved en av KMCs bygninger i Duwakot. Når vi kommer dit får vi beskjed om at selvsagt kan vi ikke betale der, vi må inn til Kathmandu, til sykehuset. Vi blir en smule irriterte, ettersom dette faktisk er grunnen til at vi ikke kunne dra fra Duwakot dagen før. Vi får sykepleieren som ga oss denne informasjonen på tråden, og hun nekter for å ha gitt oss denne beskjeden. Vi skjønte det måtte være noe. Vi har nemlig ikke fått svar på de siste mailene vi har sendt henne.

En diskusjon og en avsluttet telefonsamtale senere tusler vi tilbake mot hostellet. Vi har massevis av penger i lomma, og er litt usikre på hva vi skal gjøre med dem. KMC har for lenge siden lovet oss transport når vi reiser fra hostellet for siste gang. Vi håper de fortsatt har planer om det. Det kommer faktisk en bil, det gjør det. Og kjører oss innom sykehuset, så vi får betale. Vi møter sykepleieren som vi fikk feil beskjed av, og som så nektet for å ha sagt noe sånt. Et litt kleint møte, og et litt unødvendig ekstra siste møte med sykehuset.

Deretter går turen videre til Kathmandu Guest House. Der skal vi være i tre netter. Det var litt morsomt at vi ble tildelt de samme rommene som sist. Det var litt som å komme hjem. Igjen var det bare avslapning som sto på planen. Vi vandret rundt i gatene i Thamel og lekte turister. Vi kjøpte noen siste souvenirer og gaver, og gikk i sikk-sakk mellom rickshawførere, taxier og marihuanaselgere. Livet føles veldig bra. Vi gleder oss til å komme hjem til Norge, gjør vi. Det er noe med det, når det nærmer seg såpass. Da blir lengselen bare større og større.

Onsdag morgen, 1. april, ble det tid for avreise. Vi møtte de tre andre jentene på flyplassen, og vi var igjen samlet, alle fem. D.R., den fantastiske guiden vi hadde de første fire dagene av trekkingen, møtte oss på flyplassen. Han ville si hadet. Han hadde med seg en sønn på rundt åtte år, og han ga oss skjerf som avskjed. Det var så fint å se ham igjen, og om noen vi kjenner skal til Nepal, så må de absolutt dra på tur med ham. Og Den Engelsktalende, Morsken og Litjen.

Vi gikk inn på flyplassen. Det var umiddelbart en sikkerhetskontroll. All bagasje og ytterjakker skulle gjennom en røntgenboks. Alle ble ransaket (vel, klappet under armer og på hoftene). Bagasje som skulle sjekkes inn fikk et klistremerke på seg, om at den var sikkerhetsklarert. Da vi alle var kommet gjennom hadde Maren et slikt klistremerke på låret. Så kom innsjekkingsskranken. Ingen bagasjebånd. Bagasjen ble lagt på en vekt, og så løftet bak skranken. Boardingpass ble utlevert. Deretter var det neste sikkerhetskontroll. Det peip og ulte, og vannflasker gikk igjennom maskina, og vi ble igjen klappet under armer og på hofter. Og alle ble godkjent. Maren var fortsatt sikkerhetsklarert.

Kaffe og ymse bakverk ble inntatt på en kafé, og våre siste rupies ble brukt på tull. Så ble de boarding og en ganske så begivenhetsløs flytur. Da vi landet på Hamad International Airport i Doha, Qatar, var det nesten uvirkelig. Alt var så rent. Så sterilt. Så minimalistisk. Så stort. Vi brydde oss ikke så mye. Vi strenet mot Burger King. Vi skulle ha oksekjøtt.

Etterpå ruslet vi rundt for å finne lenestoler. Vi fant et helt rom. Vi lå og slumret litt, da brannalarmen gikk. Den gikk bare lite grann, og fikk med seg litt informasjon på arabisk, før den sluttet. Vi spurte en vakt. Det var støv i anlegget, sa han. Ingenting å bry seg om. (Det blåste opp til sandstorm, viste det seg. Så vi ble to timer forsinka fra Doha.)

De neste to timene går brannalarmen nesten hele tiden. Det veksler mellom uling og en stemme som ber alle om å forlate bygget, og en stemme som hysterisk, helstresset ber alle om ”keep calm, keep calm, it’s a false alarm. Keep calm, keep calm, it’s a false alarm!” Det hele er så komisk at vi bare må le. Vi lurer på hvem i dette kommandosenteret som har fått mikrofonen. Han er like helstresset hver gang han snakker inn beskjeden. For han snakker den faktisk inn hver gang, det er ikke et opptak. Det blir litt catchy etter hvert.

Nå har faktisk alarmene gitt seg, og det er en halvtime til boarding på flyet fra Doha til Oslo. Vi gleder oss, gjør vi. Samtidig blir det fryktelig, fryktelig rart. Én ting er at det blir rart å komme tilbake til Norge. En annen ting er at vi skal skilles, vi fem. Vi skal riktignok tilbake til Trondheim etter påskeferie rundtomkring, men vi skal ikke bo oppå hverandre, sånn som vi har gjort i tre måneder. Det blir rart å spise frokost uten Mari. Å ikke ha henne på bare noen meters avstand lenger, etter tre måneder på den måten.

Men vi gleder oss til å komme hjem, det gjør vi. Veldig.

Monica, KMC