Fjellsko og engangshansker

Det er kanskje fortsatt en stund til vi setter føttene våre på norsk jord, men det er faktisk ikke lange tiden vi har igjen her i Duwakot. Vi skal sove her i natt, før vi grytidlig i morgen tar bussen inn til Kathmandu (en time), for å ta bussen videre til Pokhara (åtte timer). Der skal vi sove fra lørdag til søndag, og klokken 07.00 søndag morgen starter vår trekking til Annapurna Basecamp. Vi skal kjøres til Nayapol (eller noe sånt, har ikke sjekket stavemåten) med jeep, det tar ca. halvannen time. Deretter er det til fots. Det er vi fem sykepleiestudentene som skal dra. Vi skal ha med oss en guide og tre bærere. Vi regner med å nå basecamp på dag 7, og komme ned igjen på dag 10. Vi skal opp på ca. 4.200 meter. Vi gleder oss enormt. I dag driver Mari og jeg prøvepakking. Vi skal nemlig dele på én ryggsekk i to uker. Det blir steikvarmt om dagen når vi går, og det blir iskaldt på natta når vi skal sove. Og vi kan regne med både regn, snø og vind. Altså skal det pakkes til alle årstider.

Vi aner ikke hvordan det blir med telefondekning eller noe underveis, så det blir nok ganske taust fra Nepal en stund. Men guiden har selvsagt løsninger dersom det skulle skje noe med noen av oss. Det finnes satelittelefonposter oppigjennom.

Etter trekkingen skal alle fem sove en natt i Pokhara. Deretter drar Dhulikheljentene tilbake for siste rest av prakis, mens Mari og jeg blir to netter til. Vi er nemlig ferdige med praksis! Det føles fantastisk godt å ha håndvasket sin siste uniform.

Signaturer for 10 uker innhentet!

Fire syke småbarn, syv pårørende og 18 medisinstudenter. På ett og samme rom.

Sykehusområdet.

I dag spiste vi lunsj her på hostellet, sammen med to av førsteårsstudentene. Det var dekket langbord i kantina. Det var lagt på hvite duker, det var ordentlige glass, flaskevann, bestikk og servietter. Vi lurte på hva som skulle foregå. Det var visstnok lærerne som skulle komme og spise lunsj, fikk vi vite. Etter 10-11 uker i Nepal er det fortsatt rart å se på hvor stor forskjell det gjøres på folk. Det er vanligvis to personer på jobb i kantina, og både bord og gulv er litt variable i graden av renslighet. Alt serveres på blikkfat og i blikkopper, og servietter får man bare om man spør etter det. Det er felles vannmugger på alle bord, og ingen glass.

En av de andre studentene sa på spøk til den ene i kantina at hvorfor kunne de ikke gjøre sånt for oss. Han sa på fullt alvor at man kunne ikke gjøre sånt for studentene, for da ville de aldri studere godt nok. Men at når vi ble ferdige med å studere, så skulle vi få likedan behandling.

Monica: Nepal-logikk?

Student: Nepal-logikk!

Hun er en av dem som har litt innsikt i hvordan verden utenfor Duwakot og til og med Nepal fungerer, så da går det til og med an å se litt humoristisk på ting.

For øvrig:

Dersom vi drikker te eller spiser sammen med warden: Porselenskopper, bordservering.

Da læreren vår fra Norge var her og drakk te med oss: Porselenskopper, bordservering.

Når Mari og jeg er alene i hele salen: Porselenskopper, bordservering.

Når Mari og jeg er alene, men det er andre i salen: Blikkopper, bordservering.

Når Mari og jeg sitter sammen med andre studenter: Blikkopper, ingen bordservering.

Kantine eller ikke, det er SLIK det gjøres i personalgarderoben!

Mari og jeg tok oss en tur i nabolaget i dag, for å kjøpe inn kontantkort, bananer og kjeks. Det er stort sett det vi kjøper her. Vi havnet bak fem damer som bar sennepsgress, eller hva det nå heter. Jeg fatter ikke at det går an å bære så mye. De spenner opp en diger ball, festet fra en reim over panna. Og så går det, som en levende busk. Det er alltid kvinnenes jobb. Av og til kan det gå en mann ved siden av dem. Uten å bære på noen ting. Sånn er det her. Kvinnene skal bære. Det være seg barn eller gress.

Det må være et par uker siden sist det regnet…

En av KMCs bygninger i Duwakot. Litt malplassert, men kanskje det bidrar til vekst?

Nærmeste veikryss.

Jeg har vært magesyk i et par dager, og mest ligget i senga, men er heldigvis frisk i dag. I går måtte Mari alene i praksis. Da hun kom hjem hadde hun kjøpt saltkjeks til meg. Ettersom hun hadde måttet spørre en av førsteklassingene om hjelp til å forklare den gamle, gamle damen i kiosken (kanskje det var helligdag i går, sånn at alle de gamle må bemanne kioskene?) at hun skulle ha salte kjeks, ikke søte, så ble selvsagt halve hostellet informert om at jeg var syk. Men det var heldigvis bare ei av dem som fulgte etter Mari inn på rommet mitt. Så jeg fikk ligge alene, for det meste. Senga i Duwakot er steinhard og vond. Jeg lå for meg selv og lengtet tilbake til den gangen jeg var syk i Pokhara. Det var mye, mye bedre.

Anyway, kjekskiosken. Jeg har tidligere skrevet om den gangen jeg skulle ha kontantkort, og en eldgammel mann gikk subbende igjennom hele varebeholdningen. Det var litt det det lå an til i går også visstnok, med saltkjeksene. I dag sto vi der igjen, Mari og jeg. Vi visste ikke riktig hva slags kjeks vi skulle ha, og kikket rundt. Den gamle damen ser blidt på oss. Den gamle mannen sitter ved siden av og kikker på oss med et smil. Mari nikker så vidt med hodet mot en hylleplassering, og sier til meg at de i den blanke forpakningen, kanskje de er gode? Før jeg rekker å svare, så går den gamle damen bort til akkurat de kjeksene, holder dem i luften, og ser spørrende på Mari. Det er helt fantastisk. Vanligvis må vi bruke tegnspråk og peking og masse tid på å få henne til å forstå hva vi skal ha. Denne gangen er det som om hun plukker det opp i samtalen mellom oss. Nå skulle vi vel ikke egentlig ha akkurat de kjeksene. Men vi måtte kjøpe dem likevel. Verre ble det med betalingen på femti rupies. Mari hadde nemlig bare en femhundrelapp, og da ble det mye vekslepenger å holde styr på. De to gamle og en middelaldrende (Kunde? Ansatt? Venn?) måtte trå til. Det gikk bra til slutt.

Mari og jeg funderte i dag på om vi kanskje har foretatt våre siste kleshåndvask noensinne. For heretter blir det for det meste hotell, og der har man laundry service. Utenom de ti dagene med trekking, da. Da skal vi bare lukte verre og verre for hver dag. Det ble nemlig ikke plass til 14 skift hver i sekken.

Som noen kanskje har fått med seg skriver jeg bachelor om håndhygiene på et sykehus med begrensede ressurser. Jeg har foretatt mye feltobservasjon, og har sett veldig mye som strider i mot alt jeg har lært. Det finnes ikke mange håndvasker rundt om på sykehuset. Om det finnes, så er det ikke alltid det finnes tørkemuligheter. Men om det finnes, så består de i et felles håndkle som henger over en stolrygg. En stol som det sitter sykepleiere på stort sett hele tiden. En dag var håndkleet borte.

Akkurat, ja. Det lå til vask. Inne på personaltoalettet. Bortimot dekket med kaldvann.

Mari skrev et innlegg for å forsøke å beskrive hvordan det er å bo i et fremmed land og ikke kunne støtte seg på andre enn en person helt blottet for retningssans. Det var litt morsomt i starten. De som kjenner meg godt vet hvordan jeg er. De som får det forklart, de kan ikke tro hvor ille jeg er. Det må bare oppleves. Derfor brydde jeg meg ikke om å forklare dette for Mari i starten. Hun fikk oppleve det selv, tenkte jeg. Og det fikk hun visst. Stakkars Mari. Men det har blitt et veldig godt system, da. Som Mari sier, så havner jeg av en eller annen grunn alltid foran i folkemengdene, men det skal bare et lite kremt fra Mari til før jeg skjønner at jeg er på feil vei. Mari tenker sikkert at det blir fint når vi kommer tilbake til Trondheim, og hun slipper å passe på at jeg går riktig vei hele tiden. Jeg har ikke hatt hjerte til å fortelle henne at jeg ikke alltid finner frem i Trondheim heller.

Monica, KMC