Happy Holi, alle sammen!

I dag er det helligdag. Fargedagen, har vi hørt den bli kalt. Jeg skrev så vidt om den i går. Alle kaster vann på hverandre, etterfulgt av fargestoff. Eller omvendt. Eller alt sammen, hele tiden. Vi skulle ha besøk av vår lærer Hans fra HiST her i Duwakot. Deretter skulle vi dra inn til Kathmandu for å delta på festlighetene. Er jo greit å få sett hva det dreier seg om, om ikke annet.

Men vi trengte ikke dra riktig så langt. Studentene ved hostellet tok nemlig helt av. Hostellet hadde ordna med musikkanlegg, og det ble spilt (vestlig!) partymusikk. Studentene hoiet og ropte, hoppet opp og ned og danset som gærninger. Dette mens noen sprutet ned de andre med vannslange, og andre løp skytteltrafikk mellom vannkrana og festplassen med svære søppeldunker fylt med vann. Det var kaos. Forferdelig underholdende, sett innenifra hostellet. Vi tre norske bestemte oss raskt for at dette holdt i lange baner. Vi trengte ikke dra inn til Kathmandu for selv å bli dynket med vann og farge. Joda, ganske morsomt, men fortsatt – ett sett ødelagte klær, og to timer å være våt og kald på mens man reiser hjem.

Vi hadde litt bachelorveiledning på Maris rom (som fortsatt er det varmeste rommet), før vi fant ut at vi kunne forsøke oss på en kaffe i kantina. I dag var det nemlig ingen strøm i kontaktene, til tross for at generatoren alltid pleier å være på frem til kl. 9. Ingen havregrøt og kaffe, bare kjeks og energibar. Jeg startet uansett dagen med å knuse min kjære kaffekopp, så det ble ingen kaffe uansett. Det fine keramikkruset som har fulgt meg siden den første ettermiddagen her i Nepal. Jeg tror ikke jeg har sett et keramikkrus noe annet sted.

RIP, kjære kaffekopp. Du har vært en følgesvenn siden dag 1.

Vi kikket ut av vinduet. Hvordan skulle vi klare å komme oss ut av girl’s hostel og over i kantina uten å ende opp som tre røde flekker? Hans bestemte seg for å innta en autoritær rolle, og tok på seg solbrillene. Vi norske skulle få gå i fred, det var innstillingen. Vi klarte faktisk noenlunde ubemerket å komme oss over i kantina. Der ventet vi 20 minutter på kaffe og te som vanlig. Mari kikket ut av vinduet i mens.

Det var da det nesten gikk galt. Kidsa fikk nemlig øye på henne, og fem av dem kom løpende inn i kantina. De var høye på adrenalin og lykke, dryppende våte og fulle av farge, og sto rundt oss og insisterte på at vi skulle være med ut og danse. Vi sa nei, og at vi var opptatt, men det var ikke godkjent. Hans tok til og med på seg strengestemme og sa at vi drev med veiledning. Nope. Så fant jeg smutthullet – jeg utnyttet nepalske studenters uendelige respekt for autoriteter. Jeg fikk blikkontakt med den ene studenten, nikket kort mot vår lærer og ristet diskret, men bestemt på hodet mens jeg kikket intenst på henne. Hun gjorde store øyne og dro med seg de andre ut.

Det var riktignok ikke helt over enda, for da vi skulle tilbake fra kantina hadde de fått nytt pågangsmot, og ville ha oss med. Vi fikk kommet oss i sikkerhet. Vi var nok skikkelig partybremser, men enkelte ting er faktisk mest morsomt å se på.

Det var veldig gøy å se – den mengden energi og manglende tøyler vi så hos studentene er for oss nordmenn synonymt med alkohol eller andre substanser. Men disse ungdommene klarte dette på ren adrenalin- og endorfinrus. De som måtte ønske det må gjerne google denne helligdagen, jeg har ikke undersøkt så nøye (http://en.wikipedia.org/wiki/Holi). Det er en en hinduistisk helligdag hvor alt av hierarki og kjønnsforskjeller viskes ut. Alle kan kaste vann på alle, alle kan dynke hverandre med fargestoff, alle kan ta tak i hverandre, holde hverandre fast, danse sammen. Om lærerne deres hadde vært der ville de sikkert kastet vann og farge på dem også. De ville jo ha med vår lærer. Hans fikk oppgaven med å produsere en hvit løgn for hvorfor vi ikke kunne møte de ansatte ved KMC for å delta på holi.

Veldig morsomt å se på, men jeg er glad det ikke var meg. Jeg fikk som sagt noia av en rød flekk i panna i går.

Monica, KMC