Innlegget her skulle egentlig bli lagt ut forrige fredag, men det kommer nå, så dere får late som det er fredag (digg, ikke sant?)!

Jeg liker å tro at jeg er en hardhaus av en viking her i Nepal. Innimellom tror jeg kanskje man bare er nødt til å være det også for å greie å holde hodet over (iskaldt) vann. Iblant er jeg det bare likevel, selv om jeg egentlig ikke trenger å være det. Men det er skikkelig kult. Synes jeg da. Mehe.

Ufrivillig viking-eksempel:
Jeg drikker en stor kopp kaffe til frokost. Og så drikker jeg litt vann. Og så drikker jeg litt te. Plutselig, helt uten at jeg skjønner hvorfor, så holder jeg på å tisse meg ut. Jeg ser meg rundt og leter etter en løsning, men nei. Jeg antar at jeg sannsynligvis, slik som warden allerede har funnet ut før meg, har et helseproblem. Så da får jeg gå på do da. Og man er ikke garantert et toalett med skål her. Men vikingen Mari tisser i hockey over et hull, null stress i joggedress. Jeg drakk all væske ufrivillig også, bare for å oppklare eventuelle misforståelser.

Frivillig viking-eksempel:
Det har vært skikkelig ruskevær ute og med smart nepalihjerne skjønner man da umiddelbart at det ikke kommer til å være varmt vann i dusjen i dag. Jeg og Monica trener likevel og tenker at det ikke er noe problem å dusje i kaldt vann. Så pass tåler vi. En kjapp dusj. Vi er vikinger. Men plutselig, helt ut av det blå, dukker det opp en ufrivillig viking-situasjon likevel! For hvem kunne vel forutse at vannet skulle være SÅ kaldt. Jeg endte med å stå langt unna vannet og skvette litt vann her og der og tenkte etter ca. 5 sekunder at ”nå er jeg skikkelig ren og pen, dette får holde”.

Ufrivillig viking-eksempel:
Klesvask. Så klart har vi ikke vaskemaskin. Og derfor sitter jeg og ser på haugen med klesvask i dagevis og den vokser og vokser. Så ser jeg i klesskapet og innser at det begynner å bli kritisk. Kanskje er det bare den ubehagelige trusa som ligger igjen. Dermed ble det klesvaskettermiddag på fredag. Jeg tror kanskje jeg kom Monica i forkjøpet og stjal den siste skvetten med lunkent vann, her er det første-mann-til-mølla-prinsippet som gjelder. Å dele søsterlikt var det slutt på allerede den første uka når vi var sultne og ikke visste hvordan vi skulle få tak i mat. Uansett, vi tar på oss vikingmasken og sier til resten av verden at ”pøh, vaskemaskin, hvem trenger vel slik luksus?!”

Frivillig viking-eksempel:
Forrige søndag bestemte jeg meg for at det var slutt på godterispisinga, og særlig sjokolade, da. I alle fall fram til neste fredag! Så på tirsdag var jeg så uheldig at det falt en oreokjekspakning (oreokjeks med sjokoladefyll for å være presis) rett ned i handlekurven mi. Jeg glemte å ta den ut og plutselig var den betalt og da kunne jeg likeså godt spise litt også. Jeg og Monica ble enige om at oreokjeks aldri har vært verken godteri eller sjokolade. På onsdag kom Monica til meg og sa at hun hadde kjøpt en donut som vi kunne dele. Siden jeg likevel har smakt på så mye i Nepal kunne jeg vel smake på donuten også. På torsdag ble jeg og Monica brått enige om at siden det var siste dag på nyfødt intensiv skulle vi ta en avskjedsdonut (ja, det er faktisk noe som heter det, ja). Vi tok en hver. Nam nam. Og i dag ble det heldigvis fredag!! Med et så stort underskudd på sukker var det virkelig bra at fredagen endelig kom.

Konklusjonen er; de fleste av våre nepalske venner = vikinger. Og mens jeg tørker sjokolade fra munnvikene så innser jeg at jeg kanskje ikke skal være så høy i hatten likevel. Jeg har jo tross alt vaskemaskin hjemme…

Mari, KMC