Okei, Monica har blitt syk. Og hva skjer da? Jo, jeg synes skikkelig, skikkelig synd på henne og så pleier jeg henne som seg hør og bør, og så overtar jeg hennes hverdagsaktiviteter. Eller i alle fall en av dem.. bloggingen!

Det er ganske synd på Monica nemlig, ikke fordi hun er syk, jo derfor også, men også fordi hun aldri finner fram. Det var ikke gått en uke av reisen her en gang før jeg begynte å ane ugler i mosen. Monica gikk feil overalt, hele tiden, konstant, og så gikk hun alltid foran meg, som en eller annen overentusiastisk turguide. På en rett strekningen kunne hun finne på å gå feil fem ganger og jeg tenkte ”hva er det som skjer…?” Jeg kunne ikke riktig si det heller da, så jeg kom med enkle, muntre veibeskrivelser hele tiden; ”tjohei, Monica, ikke den veien, jeg tror nok det er her vi skal gå, rett fram helt fram til busstoppet, ja”. Etter hvert virket det hele litt påtatt og jeg tenkte at det ikke var mulig, at hun tuller med meg og at jeg ender opp som idioten. Men nei da, etter ni uker er jeg fremdeles ingen idiot, og Monica går fremdeles feil. Så det er faktisk litt synd på henne.

Egentlig er dette et slags skryteinnlegg som skal gi meg all heder og ære for å ha reddet Monica fra å hoppe fra søppelbrua (nei da, hun har faktisk lært seg at det er feil vei til Duwakot), et innlegg som skal fjerne all tvil hos alle der hjemme som noen gang var i tvil om ”tjææ, har´a retningssans eller itj?”, et innlegg som skal opplyse om at det finnes stakkarer der ute som ikke finner hjem hvis de slippes ut alene”!

Tror det blir litt slitsomt, så jeg går bare for et vanlig blogginnlegg.

Uansett, etter en tid så måtte Monica krype til korset og innrømme at retningssansen var dårlig. Vi diskuterte litt og ble enige om at den var ikke-eksisterende. Så da var det my turn to shine! Jeg har egentlig aldri hatt spesielt god retningssans selv, ingen retningssans å skryte av i alle fall, men nå sier det seg selv at den plutselig kvalifiserte til litt av hvert. Jeg var klar for å lede flokken (altså Monica..og meg selv) gjennom trafikkorker, uvær, ild og snøfok (de to siste gjenstår enda). Jeg var klar som et egg chowmin-egg! Jeg hadde tatt på meg glitrebuksa og den reneste ulltrøya som var å oppdrive, men tror du det hjalp da? Nei, Monica gikk pinadø meg fremdeles i front! Og jeg gikk bak da og sa ”nei”, ”venstre”, ”vent..ja, den veien ja”.

Så sånn har det blitt da, Monica tar ledelsen, men får det ikke til og så fortsetter hun å gå i front likevel. Jeg vet ikke helt hvorfor egentlig, det aner meg at det kanskje er fordi jeg går så sakte. Eller forresten, jeg går aldri, jeg spaserer, eller slentrer. Så det er nok egentlig en kombinasjon av at Monicas drøm er å bli kartleser (det kan ha vært et mareritt jeg hadde forleden…) og jeg som slentrer. Uansett jeg tror nok kanskje at jeg har endt opp som idioten likevel som subber bak en lyshåret dame midt ute i ingenmannsland og plumper ut med et irettesettende ord her og der. Enn om nepalske folk kunne forstått en stakkars trønder…

Ps. Monica har gitt meg tillatelse til å skrive om den forsvunne retningssansen :-)

Mari, KMC