Today I’m leaving Dhulikhel

This country is great and treated me well

Traffic is crazy and roads are steep

Mountains are high and valleys deep

People smile and give a helping hand

Buffalos are used to plough the land

In dokos they carry everything

I saw a patient was carried in it like a king

She had been carried for many hours

Up the hills among rhododendron flowers

I’ve tried to learn a few words nepali

And I often go to the temple of Kali

But still culture is hard to learn

Children they marry and bodies they burn

Three months passed and we did just fine

But a plane crashed on the landing line

It’s sad to leave this wonderful place

But I’ll look back at some unforgettable days

– Ingrid, 01.04.15

Mari og jeg tilbrakte tre netter i Pokhara. Vi gjorde egentlig ingenting. Eller, vi gjorde jo det. Vi slappet av. Og spiste god mat. Og slappet av mer, og leste bok. Og solte oss. Det var fantastisk. Vi spiste på Moondance, favorittrestauranten. En kveld hører vi torden akkurat idet vi har lagt på penger på regningen. Vi skynder oss ned trappen for å rekke de 300 meterne tilbake til hotellet før regnet kommer. Vi rakk det ikke. Ikke i nærheten engang. Da vi kom ned trappa var det allerede kaos. Regnet høljet ned, og vinden sto igjennom bygget. Personalet jobbet med å stenge dørene, men den ene måtte stå åpen, for folk måtte få komme inn i ly.

Vi oppdaget etter ca. tre minutter at Moondance slett ikke var tett. Vannet fosset gjennom ulike steder i taket. Folk måtte flytte seg til tørre soner i restauranten. Vi kikket ut gjennom den åpne døra. Folk gikk til knærne i vann. Det var gått rundt syv minutter. Mange hadde skoene i hånda og gikk gjennom gatene, de hadde bare gitt opp. På kjøkkenet hadde noen av de ansatte tatt av seg på overkroppen. Hvorfor gjøre uniformen våt, liksom. De ansatte løp rundt og tørket, flyttet unna møbler og arbeidet.

Mari og jeg så på hverandre. Vi har på ingen måte noen sjanse til å komme oss tilbake til hotellet i tørr tilstand. Til slutt gikk vi ut. Tordenværet var på vei bort, og regnet hadde nesten gitt seg. Men vi gikk til anklene i vann, det gjorde vi. Sakte, men sikkert. Det er litt vanskelig å vite hvor det er hull i veien, når det er 15 cm sølevann overalt.

Fredag morgen dro vi tilbake til Duwakot, med turistbuss fra Pokhara til Kathmandu. Planen var å pakke litt på fredag, pakke resten på lørdag, møte warden, betale for hostellet på søndag, og så ”flytte” inn til Kathmandu. Det gikk nesten som planlagt.

Det var litt stusselig å komme tilbake til Duwakot etter de flotte to ukene med gode venner og mye liv rundt oss. Men vi konsentrerte oss om å pakke ned rommene. På lørdag gikk vi og den indiske tannlegen aka warden ut for å drikke te, som en avslutning. Vi fant stedet med flest mulig fluer, og satte oss på en klissete benk og drakk søt melkete. Det var veldig koselig, egentlig. På vei tilbake ringer tannlegens telefon, og hun sier at det er noen venner av henne som er på vei for å besøke henne.

Plutselig kjører det opp en ganske fin bil ved siden av oss. Det er et ganske sjeldent syn i Duwakot. Det er vennene hennes. Hopp inn, sier de. Vi stablet oss inn i baksetet, alle tre. Så kjørte vi til hostellet. Det ble sikkert kaos i listene til vaktene, da vi ble kjørt inn i bil, og ikke fikk skrevet oss inn i boka. Vi stopper foran bygningen vår, og mannen (det var et ektepar som var tannlegens venner) sier at vi kan være med dem til et eller annet sted, et tempel. Er ikke så fryktelig langt å kjøre, sa han. Maks 45 minutter. Mari og jeg ser på hverandre, som vi har for vane. Vi kommer til en overenskomst om at joda, hvorfor ikke.
Vi hadde tross alt tid å slå i hjel. Og det var første gangen vi har sittet i en fin bil i Nepal. Han spilte fin musikk også, denne mannen. Vi går opp på rommene våre og henter kamera, og så setter vi oss inn i bilen. Tannlegen kommer også, og vi fem er plutselig på utflukt. Vi aner ikke hvor vi skal. Vi kjører et stykke, og kommer inn i et område som mer likner på jungelomgivelser, enn landsbygd. Veien går bratt oppover, og det lukter svidd gummi. Så stopper bilen. Vi må gå fra her, sier mannen. Alle fem klatrer ut av bilen, og det åpenbarer seg et tempel. Mari og jeg er fortsatt like forvirra. Vi satt tross alt akkurat på en klissete benk og drakk te. Mannen og kona fyker rundt på tempelet og tar bilder, både med og uten oss. Etter ti minutter med bildetaking, hvor begge to får tikka i panna, og går et par runder med klokka rundt tempelet, så er det tydeligvis over. Vi kjører nedover, i like stor fart som vi kom. Så er vi tilbake på hostellet, og vi takker for turen og går opp til rommene våre. Det er halvannen time siden vi satt og drakk te med tannlegen.

Vi er litt usikre på hva som egentlig foregikk. Hvorfor vennene til tannlegen ville ha oss med til tempelet, for eksempel. Og hva som gjorde at vi fant ut at det var en strålende idé. Men vi slo i hjel litt tid, vi gjorde det.

Siste egg chowmein på veldig, veldig lenge. Veldig.

Dagen etter skal vi betale for hostelloppholdet. Etter å ha brukt noen uker på å spørre gjentatte ganger etter hvor vi skal betale, har vi endelig fått beskjed om å betale ved en av KMCs bygninger i Duwakot. Når vi kommer dit får vi beskjed om at selvsagt kan vi ikke betale der, vi må inn til Kathmandu, til sykehuset. Vi blir en smule irriterte, ettersom dette faktisk er grunnen til at vi ikke kunne dra fra Duwakot dagen før. Vi får sykepleieren som ga oss denne informasjonen på tråden, og hun nekter for å ha gitt oss denne beskjeden. Vi skjønte det måtte være noe. Vi har nemlig ikke fått svar på de siste mailene vi har sendt henne.

En diskusjon og en avsluttet telefonsamtale senere tusler vi tilbake mot hostellet. Vi har massevis av penger i lomma, og er litt usikre på hva vi skal gjøre med dem. KMC har for lenge siden lovet oss transport når vi reiser fra hostellet for siste gang. Vi håper de fortsatt har planer om det. Det kommer faktisk en bil, det gjør det. Og kjører oss innom sykehuset, så vi får betale. Vi møter sykepleieren som vi fikk feil beskjed av, og som så nektet for å ha sagt noe sånt. Et litt kleint møte, og et litt unødvendig ekstra siste møte med sykehuset.

Deretter går turen videre til Kathmandu Guest House. Der skal vi være i tre netter. Det var litt morsomt at vi ble tildelt de samme rommene som sist. Det var litt som å komme hjem. Igjen var det bare avslapning som sto på planen. Vi vandret rundt i gatene i Thamel og lekte turister. Vi kjøpte noen siste souvenirer og gaver, og gikk i sikk-sakk mellom rickshawførere, taxier og marihuanaselgere. Livet føles veldig bra. Vi gleder oss til å komme hjem til Norge, gjør vi. Det er noe med det, når det nærmer seg såpass. Da blir lengselen bare større og større.

Onsdag morgen, 1. april, ble det tid for avreise. Vi møtte de tre andre jentene på flyplassen, og vi var igjen samlet, alle fem. D.R., den fantastiske guiden vi hadde de første fire dagene av trekkingen, møtte oss på flyplassen. Han ville si hadet. Han hadde med seg en sønn på rundt åtte år, og han ga oss skjerf som avskjed. Det var så fint å se ham igjen, og om noen vi kjenner skal til Nepal, så må de absolutt dra på tur med ham. Og Den Engelsktalende, Morsken og Litjen.

Vi gikk inn på flyplassen. Det var umiddelbart en sikkerhetskontroll. All bagasje og ytterjakker skulle gjennom en røntgenboks. Alle ble ransaket (vel, klappet under armer og på hoftene). Bagasje som skulle sjekkes inn fikk et klistremerke på seg, om at den var sikkerhetsklarert. Da vi alle var kommet gjennom hadde Maren et slikt klistremerke på låret. Så kom innsjekkingsskranken. Ingen bagasjebånd. Bagasjen ble lagt på en vekt, og så løftet bak skranken. Boardingpass ble utlevert. Deretter var det neste sikkerhetskontroll. Det peip og ulte, og vannflasker gikk igjennom maskina, og vi ble igjen klappet under armer og på hofter. Og alle ble godkjent. Maren var fortsatt sikkerhetsklarert.

Kaffe og ymse bakverk ble inntatt på en kafé, og våre siste rupies ble brukt på tull. Så ble de boarding og en ganske så begivenhetsløs flytur. Da vi landet på Hamad International Airport i Doha, Qatar, var det nesten uvirkelig. Alt var så rent. Så sterilt. Så minimalistisk. Så stort. Vi brydde oss ikke så mye. Vi strenet mot Burger King. Vi skulle ha oksekjøtt.

Etterpå ruslet vi rundt for å finne lenestoler. Vi fant et helt rom. Vi lå og slumret litt, da brannalarmen gikk. Den gikk bare lite grann, og fikk med seg litt informasjon på arabisk, før den sluttet. Vi spurte en vakt. Det var støv i anlegget, sa han. Ingenting å bry seg om. (Det blåste opp til sandstorm, viste det seg. Så vi ble to timer forsinka fra Doha.)

De neste to timene går brannalarmen nesten hele tiden. Det veksler mellom uling og en stemme som ber alle om å forlate bygget, og en stemme som hysterisk, helstresset ber alle om ”keep calm, keep calm, it’s a false alarm. Keep calm, keep calm, it’s a false alarm!” Det hele er så komisk at vi bare må le. Vi lurer på hvem i dette kommandosenteret som har fått mikrofonen. Han er like helstresset hver gang han snakker inn beskjeden. For han snakker den faktisk inn hver gang, det er ikke et opptak. Det blir litt catchy etter hvert.

Nå har faktisk alarmene gitt seg, og det er en halvtime til boarding på flyet fra Doha til Oslo. Vi gleder oss, gjør vi. Samtidig blir det fryktelig, fryktelig rart. Én ting er at det blir rart å komme tilbake til Norge. En annen ting er at vi skal skilles, vi fem. Vi skal riktignok tilbake til Trondheim etter påskeferie rundtomkring, men vi skal ikke bo oppå hverandre, sånn som vi har gjort i tre måneder. Det blir rart å spise frokost uten Mari. Å ikke ha henne på bare noen meters avstand lenger, etter tre måneder på den måten.

Men vi gleder oss til å komme hjem, det gjør vi. Veldig.

Monica, KMC

Nå har det gått over to uker siden forrige blogginnlegg. Vi har vært på vårt livs tur, fottur i Himalaya, med Annapurna Base Camp som mål. Aller helst skulle jeg skrevet et innlegg hver kveld vi ankom overnattingsstedet. Det er sånn man får med seg alle detaljene. Foreløpig må jeg nok klare meg med å skrive ett innlegg, så får det eventuelt komme noen enkeltinnlegg etter hvert, når roen har senket seg igjen. Det kan godt være det dukker opp noen feil underveis, min hukommelse for nepalske stedsnavn er ikke god nok til å huske 10 dager i strekk, men jeg skal prøve. Det blir masse bilder, som kanskje kommer i litt rare rekkefølger, men det får så være.

Lørdag 14. mars tok vi fem sykepleierstudentene bussen fra Kathmandu til Pokhara, hvor vi sov en natt på Hotel Travel-Inn. Klokken 07.00 neste morgen ankom én guide og tre bærere hotellet, og turen gikk med van til Nayapol, 1050 m.o.h., ca. halvannen time unna. Der begynte fotturen. Og regnet. Selvsagt begynte regnet.

Guiden vi egentlig skulle ha ringte kvelden før avreise, og fortalte at han ikke kunne komme. Kona skulle ha født for lengst, men ungen lot vente på seg. Derfor sendte han en partner. Vi var litt skeptiske, men allerede fra første håndtrykk stolte vi fullt og helt på D.R., den nye guiden. Han var en rolig og behagelig fyr, som snakket godt engelsk. En av bærerne snakket litt engelsk, mens de to andre så litt forskremte ut. De engelsktalende forsikret oss om at de bare var spente. Vi syntes synd på guttene, de var så små og tynne, og så skulle de bære sekkene våre? Men de viste seg å være riktig så sterke og raske. Vi visste ikke navnene deres på det tidspunktet, så vi ga dem tilnavn. Det var “Han engelsktalende”, av åpenbare årsaker. Så var det Morsken. Han var ikke sint eller noe. Men han var alltid så alvorlig. Og hadde alltid en bekymringsrynke mellom øynene. Etter hvert begynte han å smile mer og mer. Og vi så at øynene hans var så snille. Men da hadde han nå en gang fått navnet Morsken, så. Så var det Litjen. Han gikk også under kallenavnet Minsten og Småen. Han var minst, og han var yngst. Så sånn ble det bare.

Morsken, Litjen og Rajin. Jepp. Det er det vi kaller dem. Selv om Morsken er blid, og Litjen er sterk.

Jeg er ikke spesielt vant med fjellturer, det innrømmer jeg gjerne. Jeg har for eksempel innbilt meg at dersom man skal opp et fjell, så vil det være mye oppoverbakker. Men nei. Det var opp og ned hele tiden. Mest opp, selvsagt, men likevel. Det føltes fryktelig unødvendig å gå så mye ned, når man skulle opp de samme meterne igjen. Uansett. Første dagen var det en to timers innspurt med trapper. I høljregn. Det var slik jeg fant ut at regnjakka mi slettes ikke var vanntett. Ikke det at det spilte så stor rolle – jeg var uansett gjennomvåt av svette.

Det tar ofte lang tid å få mat på restaurant i Nepal. Guiden vår gikk likså godt inn på kjøkkenet og hjalp til, han.

Vi ankom Ulleri, 1.960 m.o.h., hvor vi sov første natta. Et trippelrom og et dobbeltrom, og en stor vedovn i stua. D.R. fikk oss fort inn i rutinene på disse overnattingsstedene. Man bestiller middag når man kommer frem, og sier tidspunktet man vil ha det på. Etter middag bestiller man frokost til dagen etter. Klær ble hengt til tørk foran vedovnen, og det ble tidlig kveld. Vi var slitne, men glade for å ha gjennomført første dag. Den ene bæreren, Rajin, viste seg å være veldig interessert i språk. Vi passet på å lære ham en del mer eller mindre nyttige fraser på norsk. Vi spiste tradisjonell nepalsk mat til middag, men savnet selskap av bærerne og guiden ved bordet. D.R. forklarte at de alltid spiste etter oss. Vi fikk litt vondt av dem, og for at vi ikke hadde bedt om å få spise tidligere.

Dagen etter var vi av gårde rundt 07.30. Dagens mål var Ghorepani, 2.870 m.o.h. Været var fint, og etappen var lettere enn dagen før. Mye trapper nedover. Det tar på knærne! Det er mye av en slags muldyr, som brukes til transport av både varer og mennesker. Det er massevis av rododendron, som er nepals nasjonalblomst, i følge D.R. Vi går også over mange fine bekker og elver. I Ghorepani blir vi innlosjert på tre rom. Det er store vinduer, og vi kikker på et muldyr som har fått tak i en sekk med korn og spiser alt han får til før han blir oppdaget. Vi har forstått at guide og bærere ikke spiser middag med oss, at det bare er sånn det er, de blir litt utilpasse om vi spør dem. Så vi spiser middag tidligere enn før, for at de også skal få spise middag tidlig. Men nei. D.R. sier at ALLE utenlendinger må spise før de kan spise. Vi synes det er fælt, men det er en så innarbeidet greie at det ikke er noe vi kan gjøre noe med. Vi vet iallfall at alle spiser godt, selv om de får maten senere enn oss andre.

Vi spiller spørrespillet Geni på rommet, mens vi kjenner på at kroppen har fått kjørt seg litt de siste par dagene. Det er enda åtte dager igjen. Vi møter mye hyggelige mennesker på overnattingsstedene. Det er mange nasjonaliteter. Veldig mye kinesere, men også folk fra Danmark, USA, Nederland m.m. Vi legger oss tidlig, for dag 3 skal starte før soloppgang. Vi skal gå opp til Poon Hill, 3.200 m.o.h., og få med oss soloppgangen.

Poon Hill!

Verdens kuleste bilde.

Soloppgang over Poon Hill.

Maren, D.R. og meg.

Klokken 04.45 ringer klokka, og klokken 5 er vi ute av døra. Trappene opp til Poon Hill klokken fem om morgenen, før frokost, i mørket, var veldig, veldig harde. Dessuten er det en såpass rask økning i høydemeter at det kjennes ut som om man har kondisen til en 85 år gammel storrøyker. Men vi kom oss opp, og det var et fantastisk skue. Bærerne var også med, selv om de egentlig ikke trengte det, for bagasjen lå igjen på overnattingsstedet. Det viser at de koser seg på tur de også, det lettet litt for oss, som fortsatt syntes litt synd på dem som må bære så tungt. Etterpå var det alle trappene ned igjen til Ghorepani, og frokost. Så var det å pakke sekkene igjen, og gå videre på tredje dagen.

Tredje natta tilbringes på et veldig rosa overnattingssted. Ingen skjulte betydninger her. Det var ganske enkelt fryktelig mye rosa maling som ble brukt i byggingen av lodgen. Etter å ha brukt utestådoen flere ganger finner Mari og jeg ut at det finnes en vestlig do bare et par dører bortenfor rommet vårt. Dårlig research fra vår side. Vi er i Chuile, 2.300 m.o.h.

Av og til får man ikke nok utløp for energien bare ved å gå i 6 timer i strekk.

Som i en eventyrskog.

Uvær i det fjerne.

En rosa lodge i Chuile.

BFFs!

…vi valgte den nyeste broen.

Rajin med sekk og piknikkurv.

Dag fire starter vi i åttetiden, som har blitt det vanlige. På veien i dag går vi forbi en barneskole, hvor det er friminutt og de spiller volleyball. Vi hiver oss med i spillet, til både barnas og vår store begeistring. Vi går stadig forbi skolebarn langs veiene, men veldig få skoler. D.R. sier at det er veldig mange som har veldig lang skolevei. Mange går i to timer hver vei. Lunsj inntas i Chhomrong, 2.200 m.oh. Vi slår til og bestiller pizza, de fleste av oss, ettersom vi har fått den anbefalt av noen andre som har vært der. Det sies også at stedet har den beste sjokoladekaken i Nepal. Nå legger ikke akkurat Nepal lista så høyt for sjokoladesmak, men den var god, det var den. Været var fint, så bærerne bar likså godt ut bord fra restauranten og ut på plassen utenfor. Som den naturligste ting i verden.

Lunsjpause på Chhomrong.

Neste natt tilbringes i Sinuwa, 2.340 m.o.h. Vi er de eneste turistene på den familiedrevne overnattingsplassen. De har ei lita jente som ikke helt får til å bruke verken hender eller føtter riktig, selv om hun allerede har lært seg gode teknikker, som når hun får en kjeks i hånda. Jeg lurer litt på hva slags fremtid ei jente som dette har langt utpå landsbygda i Nepal, men samtidig ser jeg at hun har en slags ortopediske sko, noe som tyder på at hun får en viss oppfølging.

Overnatting i Sinuwa.

Liten jente i Sinuwa.

Mari, Ingrid, Rajin og Raj.

Vi spiller kort om kveldene. Vi begynner å få med bærerne også. De virker kanskje litt stille og alvorlige, men etter hvert løsner de litt opp. Vi lærer den engelsktalende bæreren å si ”Jeg er god”. Men han er fryktelig god i kortspill, så etter hvert angrer vi nesten på at vi lærte ham å si det.

Dag 5 bytter vi guide. Kona til den opprinnelige guiden har født en velskapt sønn, så nå kan han trekke med oss resten av tiden. D.R. setter snuten hjemover. Vi har blitt oppriktig glad i ham, og er kjempelei oss for at han drar. Men vi føler oss som erfarne trekkere nå, og de tre bærerne skal være med oss hele veien. Det er jo noe med det der å klare turen til A.B.C. som en gruppe.

Maren begynte å bli i noe laber form på slutten av dag 4, og er ikke riktig bra. Vi setter ned tempoet noe, og Maren trosser febersymptomer og dårlig form, og klarer turen til Himalaya, 2.900 m.o.h. Guiden ordner så hun får seg en seng å sove i under en lengre lunsjpause i Bamboo, 2.300 m.o.h.

Vi syntes det var tungt å bære vannflaske og regnjakke. Disse bærer bjelker…

Hvor sliten må en være for å legge seg på trappetrinnet utenfor en nepalsk do?

Ca. slik så de fleste stuene i lodgene ut.

Fellesvasken på lodgen, med iiiiiiskaldt vann!

Overnatting på Himalaya.

En av mange pauser underveis mot toppen.

En franskmann ved navn Bastién er en av de som vi stadig møter på. Det er flere som går samme ruta som oss (selv om det tynnes ut i rekkene etter hvert som vi går høyere). Bastién går ruta helt alene, og det er alltid trivelig å prate med ham, eller at han blir med og spiller kort. Stakkaren måtte også stille som fotograf da vi skulle ta gruppebilder på toppen av A.B.C. Han sa nemlig at snømannen vi lagde ikke var en ordentlig snømann, så akkurat det fortjente han. Hva vet vel franskmenn om snømenn, liksom.

Snømannen vår. For det ER en snømann, tenk. Alle er ikke like.

Bastién og Mari.

Dag 6 gikk vi opp til M.B.C., 3.700 m.o.h. Det står for Machhapuchhre Base Camp. Machhapuchhre er det nepalske navnet for Fishtail, en veldig kjent fjelltopp. Den er formet som en fiskehale. Den er hellig, og det er ikke lov å bestige den. Vi var såpass utmattet etter å ha tråkket bratt oppover gjennom snø gjennom en dyp dal for å komme til M.B.C., at vi besluttet å sove der, i stedet for å gå videre til A.B.C. samme dag. Flesteparten av oss hadde litt vondt i hodet, noe som kan ha hatt med høyden å gjøre, og da var det like greit å ikke stige enda 500 meter den dagen.

Kortbukse og snø – det er norsk påske!

Vi besluttet å sove to netter på M.B.C. Dermed kunne de som orket gå dagstur til A.B.C. dagen etter, for så å gå ned igjen og sove en natt til på M.B.C. Grytidlig neste moren gikk vi opp til A.B.C. Det var 2 timer oppover i snø, og var beinhardt en tidlig morgen. Men sola sto opp, og det ble veldig varmt etter hvert. Oppe var utsikten helt fantastisk. Den var allerede fantastisk fra M.B.C., men 500 høydemeter lenger opp var det enda mye bedre. Det kan ganske enkelt ikke beskrives, så jeg må bare legge ut masse bilder. Nettet her på Kathmandu Guest House er helt ekstremt tregt (nesten verre enn i Duwakot), så hvert bilde tar rundt 15 minutter å laste opp. Vi får se når dette innlegget blir postet!

Denne Marssjokoladen hadde vært igjennom det samme som meg. Sol, frost, slit og svette. Den så bedre ut enn jeg gjorde.

På M.B.C. ble begrepet “å gå på rotta” innført. Det var nemlig en rotte på doen. Den eneste doen. Det var ikke en rotte, for den hadde ikke hale. Men ellers oppførte den seg og så ut som en rotte. På grunn av våre internasjonale venner måtte vi introdusere begrepet “go to the rat room”. Det var vel mest vi norske som syntes det var morsomt, ved nærmere ettertanke.

Uansett, dag 8 begynte nedstigningen. Den gikk raskt. Første dagen gikk vi i 9 timer (ikke inkludert pauser), og havnet i Chhomrong igjen. Selv om vi gikk ned mange høydemeter var det tungt, for det er mye opp og ned hele veien. Underveis måtte vi stoppe og søke ly for en kraftig haglskur. Haglene var bortimot en halv centimeter i diameter. Det gikk over til kraftig regn etter hvert, men videre måtte vi, så det var bare å gå.

Det tar på med trekking og sykdom. Maren er løsningsorientert.

Vi stolte på lokalbefolkningen for veivisning.

Ingen vet hvordan Ingrid fikk tak i denne dokoen. Men hun gjorde det, gjorde hun. Morsken og Litjen lo så de grein.

Dag 9 starter vi med å gå ned til ”Hot Springs”, som er en halvtimes gange ned trapper fra Chhomrong. Der badet vi i varme kulper. En ganske annerledes verden enn for to dager siden, da vi gikk rundt i snø på M.B.C., og egentlig ikke orket å gå på do fordi det var for kaldt. Deretter ble det lunsj, og så startet turen til Tolka, 1.700 m.o.h. Dette var vår siste overnatting. Vi spilte kort den kvelden også. Til tross for at Tolka hotel (ja, de kalte seg hotell, ikke gjestehus eller lodge) så ut til å være det fineste så langt, så var det faktisk ikke det. De hadde ikke generator, så det var helt svart når mørket satte inn, og strømmen var borte. I spisestua forsøkte de å sette opp noen propanlamper. Det ble bittelitt lys, og masse, masse propan i rommet. Vi spurte dem pent om å la være, og da ble det helt mørkt igjen. Vi spilte kort med hodelykter. For kort skal det spilles når man er på trekking. Det er like sikkert som appelsin til påske.

Denne katten…eh…zoom inn, dere.

Denne mannen bar 85 kilo. Respekt.

Dag 10 består for det meste av å gå ned trapper i 3-4 timer til hovedveien. (Phedi?) Vi stoppet for lunsj, og spilte kort og nøt den siste dagene med trekking-crewet. Det var sommertemperaturer, og landskapet i lavlandet (vel, etter hva vi har vært igejnnom, virker 1.500 m.o.h. lavt) er noe ganske annet. Sommerfugler og småblomster langs gressmatter. Ved hovedveien sto en bil og ventet, og vi ble alle kjørt inn til Pokhara, noe som tok en drøy halvtime. Vi ble kjørt til Hotel Travel-Inn, akkurat der vi startet. Etter å ha levert ut tips og noen klær og utstyr vi ikke hadde bruk for, så tok vi avskjed med bærerne og guiden. Det var veldig rart, å se dem gå ut porten. De som vi har tilbrakt hver våkne time med i 10 dager, skulle plutselig bare reise. De holdt seg riktignok litt unna oss når vi spiste, men når lodgen har ett spisebord, én do og én vask, så blir man godt kjent likevel. Det var noe koselig over det, å stå to av oss, to bærere og en ansatt på lodgen, og pusset tenner ved den samme vasken, utendørs i mørket. Vi ga bærerne kortstokken, en slitt, fuktig pappbunke som hadde fulgt oss gjennom hele turen.

Deretter fulgte det fem varme dusjer, fylling av poser til ”laundry service”, og en bedre middag på Moondance, en av de fineste (synes vi) restaurantene i Pokhara. Etter det ble det et par drinker på Busy Bee, et utested. Vi følte oss som konger, der vi gikk rundt i gatene, i ført det reneste vi hadde av klær, uansett hvor dårlig kombinasjonen var. Vi hadde trekket til Base Camp. Vi var uslåelige. Vi ER uslåelige.

Monica, KMC