Det er mange ganger i løpet av en dag hvor Mari og jeg kommer i situasjoner, eller kommer med utsagn eller har samtaler som er veldig komiske. Disse går som regel rett i glemmeboka. Sammen har vi forsøkt å mimre og notere litt, for å se om noe av det kan gjengis.

Mari er vant med min manglende retningssans

Monica: Jeg går og leter etter en do, jeg.

Mari: Hvilken skal du prøve å finne? Jeg må vite hvor jeg skal lete.

Vi forbereder oss på å bli dynket med vann og farge på Holi

Mari: Kanskje jeg skal bruke den tomme havregrynsboksen som veske på Holi? Den er jo vanntett! Må bare vaske den.

Monica: Lurt! Men jeg har allerede en ferdigvasket en, du kan ta den. Jeg skal ha tingene mine i en plastpose.

Bare i Nepal…

Klar for catwalken

Mari utsetter arbeidet med praksisstudieoppgaven

Maris monolog: I morgen skal jeg vaske meg selv, og klærne mine. Og fredag så drar vi jo til Chitwan. Rekker kanskje 100 ord på søndag, spørs hvor sliten jeg er etter ferien. Har vi husket å legge inn sykedagene våre? Jeg har tross alt hatt tre omgangssykerunder, men bare to sykedager. Hvordan går dét opp, liksom? Anyway, oppgaven. Mandag skal vi jo møte guidemannen, så det går ikke. Det blir tirsdag eller onsdag. Selv om det sikkert ikke blir før torsdag. Praksis slutter ikke før 10. april, i følge studweb. Hva stresser jeg for? Man må gi litt blaffen, vet du. Det sa Fugelli. Nå skal jeg skrive pakkeliste!

Vi forbereder trekking til Annapurna Basecamp

Monica: Vi skulle hatt sånne høydesyketabletter. Og kanskje antibiotika, hva tror du om det? I krisetilfeller, hvor vi venter på syketransport og ikke er så opptatt av CRP?

Mari: Ja. Hvilken type antibiotika skal vi ta?

Monica: Det er vel mest Amoxicillin det går i? Vi får ta med en pakke.

Så går vi i kiosken og kjøper det. Og Diamox, som brukes ved glaukom i Norge, men som brukes som høydesyketabletter også.

Kvelden før vi skulle av gårde tidlig til Chitwan

Monica: Når skulle vi gå? Vi skulle være i byen halv seks?

Mari: Hm. Halv fem, da?

Monica: Nja, porten åpner egentlig ikke før seks, så vi må legge inn ti minutter til å krangle med vakta også.

Etter et forsøke på å forklare Mari hvordan mallorcablanding (smågodt) ser ut

Mari: Monica, vi har ALT for lite å prate om.

Samtalen gikk videre over i hvilken rekkefølge tacoingrediensene skal på, om andre typer godteri, og om grovt brød. Om sørlandschips og gårdsgull, som skal spises etter taco. Vi har ikke for lite å prate om. Vi bare savner norsk mat skikkelig, skikkelig mye.

Under samling med utvekslingsstudenter, ma’ams og lærere fra Skandinavia. Noen studenter holder på med noe varmt vann.

Mari: Å, får vi servering?

Monica: Det var der de hentet den røde guffa vi fikk i panna fra også.

I samme samling, hvor det fotograferes mye:

Mari: Ups, visste ikke at det var fotografering i dag. Skulle dusja i går likevel.

Litt senere:

Nei, faen. Nå får vi rød guffe i panna. Glad jeg ikke dusja likevel.

Praksis ved pediatrisk avdeling

Mari: I dag har jeg sminket meg litt ekstra for slimålen.

Slimålen er den slibrige turnuslegen. Vi trodde vi var kvitt ham på NICU, men han ble med til pediatrisk. Vi tror ikke han har noe der å gjøre. Han kommer bare innom for å forsøke å få i gang en samtale med Mari. Det fungerer dårlig. En dag satt vi på bussen og ventet, 3-400 meter unna sykehuset. Vinduene sto åpne, og vi satt i våre egne tanker. Noen kommer gående på siden av bussen.

Slimålen: Hello. Where are you going?

Mari: Home.

Slimålen venter i spenning to-tre sekunder før han gir opp og går videre.

Senere, under samtale med samboeren

Mari: Å, han slimålen kom i dag igjen, da vi satt på bussen. Vibrerte med øyebrynene, sånn som han pleier.

Vi sitter og slapper av litt etter enda en pussig situasjon.

Monica: Det er egentlig din skyld, alle situasjonene vi havner i. Jeg forsøker jo å få oss til å gå feil hver dag. Om det hadde vært opp til meg ville vi jo aldri ha funnet frem til disse situasjonene.

Det er ikke bare venner vi har skaffet oss her i Nepal

Mari: Jeg har følelse av at XX hater oss.

Monica: Nei…h*n gleder seg sikkert bare veldig til vi drar hjem?

Mari: Det er det samme som å hate, det.

Våre vrangstilte hjerner begynner å innstille seg på at vi skal tilbake til Norge

Monica: Haha, Mari? Jeg satt akkurat her og tenkte på at jeg måtte huske å hente posten.

Mari: Her om dagen tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva hveteboller heter på engelsk. For at jeg enkelt skal kjøpe hveteboller på Narvesen når jeg kommer frem til Gardermoen.

Mari snakker med samboeren sin på telefonen. Hun forsøker å forklare noe om en snill turnuslege

Mari: Ja, men han er så liten og tynn, og så er han så skjeløyd! Jeg vet ikke hvor jeg skal se hen.

Monica, KMC

Radarparet fra Norge.

En ting som er fint med å bo et så kaldt sted som Kathmandu i januar-april, er at det er få insekter. Verken Mari eller jeg er overbegeistret for krypdyr og insekter. Jfr. den morderiske øglen, for eksempel.

Likevel. Møll. Møll liker seg på rommet til Mari. Vi vet ikke hvordan de kommer seg inn, alt vi vet er at de er fryktelig, fryktelig ekle. Og det er ikke de små, heller. De er store. Jeg vil anslå vingespennet til å være rundt 12 cm. Mari er faktisk helt enig med meg på det punktet. Om en absolutt skulle være veldig nøye å måle med målebånd, så vil en kanskje ende på 2 cm. Men vi tar det på øyemål.

I går banker Mari på døra mi. ”Faen, det har kommet ENDA en møll! Helvete, altså!”. Jeg plukker med meg mobilen og blir med inn på rommet. Vi har også her en stilltiende overenskomst. Vi stirrer alltid døden i hvitøyet sammen. Det være seg øgler, bussturer, bratte fjellskrenter eller møll.

Møllen er på badet. Den flyr som en gærning, som møll ofte har for vane. Vi skal drepe den. Det vet den, smart som den er. Så den beveger seg høyt oppe på veggen. Mari holdt akkurat på med klesvasken, og baljen med klær i bløt står fortsatt inne på badet. Hun har fortsatt engangshanskene på. Vi ser oss om etter passende mordvåpen, når man skal drepe møll oppunder taket. Vi tar hver vår joggesko.

In action. Resulterte i at joggeskoen havnet i klesvaskbaljen og måtte til tørk.

Vi kaster dem etter møllen, men treffer ikke. Forsiktig, ellers havner en av dem i baljen, sier Mari. Det skulle tatt seg ut, på toppen av det hele. Våte joggesko, liksom. Ved neste kast havner den ene joggeskoen i baljen.

Det er på dette tidspunktet at følgende bilde blir tatt:

“Ååå, hvorfor må møll absolutt komme inn på badet MITT? Og nå er joggeskoen våt!”

Beklager Mari, det er ikke meningen å le. Men det er antakelig det morsomste bildet jeg har tatt i mitt liv. Det slår nesten Ingrids bilde av Pokhara-idioten.

Pause i mølljakten for å sette joggeskoen til tørk.

Når joggeskoen var satt til tørk fortsatte mølljakten. Den fløy ut av badet, og til slutt fikk Mari tatt den med den andre joggeskoen.

Uskadeliggjort møll. Ved siden av blyantskrell. Ingen av oss eier en blyant.

Vi er supermenn, er vi.

Monica, KMC

Når man tilbringer mye tid sammen som en gruppe, og deler mange av de samme opplevelsene, så får man også store mengder med interne morsomheter. Vi (både vi to i Kathmandu, og de tre i Dhulikhel) kommer med referaser som ingen andre enn vi selv forstår. En av tingene som alltid skaper latterkramper og rennende tårer er når en av oss fem nevner “Pokhara-idioten”. Det høres ikke pent ut, jeg innrømmer gjerne det. Dette er imidlertid noe vi kommer til å huske for alltid, og vil alltid synes er hysterisk festlig, så all sunn fornuft tilsier at dere der hjemme må innlemmes i denne historien.

Det var, som mange nok allerede har forstått, under turen til Pokhara. Ingrid, Mari, Johanne og kjæresten Erling, Maren og jeg vandret langs innsjøen. Vi tok bilder av fin natur og fargerike båter. Ingrid fikk oss andre fem til å stille oss opp for å ta et gruppebilde foran innsjøen. Vi smiler foran kameraet, men er enige om at vi egentlig bør ha et bilde hvor alle er med. Mens Ingrid tok det første bildet sto det en mann et par meter unna og så vekselvis på henne og oss. Vi spør han, sier vi til Ingrid. Ingrid nøler, og lurer på om det er trygt å overlate kameraet til ham. Han står jo helt klar, det er like før han tilbyr seg, sier vi. Det er ikke farlig. Ingrid sier seg enig, det er nesten så det blir dumt ikke å spørre, når han står der og ser på oss.

”Excuse me, can you take a photo of us?”, spør Ingrid. Mannen kikker på henne, med et uttrykksløst ansikt. Han beveger seg langsomt forbi Ingrid. Vi ser at Ingrid blir litt usikker. Mannen går i sakte tempo mot resten av oss, og stopper en meter unna gruppen. Snur seg med ansiktet mot Ingrid, og venter.

Det går opp for oss hva som skjer. Han tror at vi ba ham om å bli med i gruppebildet. Oi. Hva nå? Ingrids uttrykk er priceless. Vi blir etter bittelitt mumling enige om å gjøre dette på en mest mulig skånsom måte. Ingrid tar bildet, vi sier alle høflig ”thank you!” til mannen, som kikker uttrykksløst på oss og går derfra i like sakte tempo som han kom.

Det var sånn vi endte opp med dette bildet:

Priceless.

Jeg smiler så godt jeg kan, det samme gjør Johanne. Maren har et lett usikkert preg over ansiktet, og om man zoomer inn ser man at øynene er festet på mannen til høyre. Erling smiler bredt mot kameraet, mens Mari fortsatt ikke er helt innforstått med at vi faktisk skal ta gruppebilde med denne mannen.

Vi gikk alle sammen raskt oppover gata, og når vi var sikre på at mannen var utenfor rekkevidde, så knakk vi sammen i latter. Hvordan er det MULIG? Vi syntes litt synd på mannen, og diskuterte om han kanskje var litt kort. Ikke helt med, liksom. Vi har ledd mye av denne situasjonen. Den var bare helt absurd.

Men. Det er alltid et men.

I helgen var Mari og jeg i Chitwan. Vi hadde vært på jungelsafari, og folk var på vei ut av jeepen. En liten familie på fire forsøker å ta bilde. Jeg står litt unna, og oppfatter bare noe med ”in the picture?”, og ser at de to britene som hadde sittet på raden foran dem med litt usikre smil stiller seg opp ved siden av den nepalske familien. Deretter påkaller mor, som er den som holder kameraet, min oppmerksomhet.

”Oi, gruppebilde?” rekker jeg akkurat å tenke, før det går opp for meg at det er JEG som skal ta bildet. Jeg tar meg raskt inn, og strekker hånden ut etter kameraet. Jeg knipser et par bilder av den nepalske familien og deres britiske venner.

Etterpå går Mari og jeg derfra. Samtale:

Monica: Du vet han Pokhara-idioten?

Mari: Ja, hva var de greiene der?

Monica: Det var bare meg som holdt på å bli Chitwans versjon.

Mari ler så hun griner. Når hun har hentet seg inn igjen, innrømmer hun hva hun selv tenkte:

Mari: Jeg så at både den nepalske familien og britene stilte seg opp, og så spurte de deg om noe, så jeg trodde de skulle ha deg med på bilde! Så da tenkte jeg at sikkert jeg også skulle være med, så jeg begynte å gå mot dere.

Vi ler så vi griner igjen. Vi er faktisk ikke noe bedre enn Pokhara-idioten, noen av oss. Vi må nok trekke tilbake tilnavnet vi ga ham.

Men. Det er enda et men.

Mari: Men du, Monica? Tror du at det egentlig var meningen at britene skulle være med på bildet?

Vi ser på hverandre og får hysterisk latterkramape iDet går opp for meg nå. Familiefar sa slettes ikke ”Excuse me, can you take a picture.” Han sa ”Excuse me, you are in the picture.” For de sto jo rett ved familien. Britene så jo ganske forvirret ut da de stilte seg opp, de gjorde det.

Det er da vi skjønner hele sammenhengen. Familien på fire forsøker bare å få til et familiebilde. Først prøver mor å ta bilde, men britene står i veien. Da far forsøker å få dem til å flytte seg, så stiller de seg opp for å bli tatt bilde av. Så står mor og må ta stilling til om familiebildet skal inneholde de to britene, og kommer frem til at det bare er nødt til det (sånn som vi lot Pokharaidioten være med på bildet, bare for å gjøre det hele minst mulig pinlig). Så foreslår far at en av de andre utenlendingene kan ta bilde (dvs. meg). Og sånn endte han nesten opp med enda to utenlendinger på familiebildet.

Men vi hentet oss inn, vi gjorde det. Vi går derfra så fort vi kan, og forsøker å holde inne det verste av latterkrampen før vi begge eksploderer 20 meter lenger borte. Dagen etter var magemusklene støle.