Fjellsko og engangshansker

Når man tilbringer mye tid sammen som en gruppe, og deler mange av de samme opplevelsene, så får man også store mengder med interne morsomheter. Vi (både vi to i Kathmandu, og de tre i Dhulikhel) kommer med referaser som ingen andre enn vi selv forstår. En av tingene som alltid skaper latterkramper og rennende tårer er når en av oss fem nevner “Pokhara-idioten”. Det høres ikke pent ut, jeg innrømmer gjerne det. Dette er imidlertid noe vi kommer til å huske for alltid, og vil alltid synes er hysterisk festlig, så all sunn fornuft tilsier at dere der hjemme må innlemmes i denne historien.

Det var, som mange nok allerede har forstått, under turen til Pokhara. Ingrid, Mari, Johanne og kjæresten Erling, Maren og jeg vandret langs innsjøen. Vi tok bilder av fin natur og fargerike båter. Ingrid fikk oss andre fem til å stille oss opp for å ta et gruppebilde foran innsjøen. Vi smiler foran kameraet, men er enige om at vi egentlig bør ha et bilde hvor alle er med. Mens Ingrid tok det første bildet sto det en mann et par meter unna og så vekselvis på henne og oss. Vi spør han, sier vi til Ingrid. Ingrid nøler, og lurer på om det er trygt å overlate kameraet til ham. Han står jo helt klar, det er like før han tilbyr seg, sier vi. Det er ikke farlig. Ingrid sier seg enig, det er nesten så det blir dumt ikke å spørre, når han står der og ser på oss.

”Excuse me, can you take a photo of us?”, spør Ingrid. Mannen kikker på henne, med et uttrykksløst ansikt. Han beveger seg langsomt forbi Ingrid. Vi ser at Ingrid blir litt usikker. Mannen går i sakte tempo mot resten av oss, og stopper en meter unna gruppen. Snur seg med ansiktet mot Ingrid, og venter.

Det går opp for oss hva som skjer. Han tror at vi ba ham om å bli med i gruppebildet. Oi. Hva nå? Ingrids uttrykk er priceless. Vi blir etter bittelitt mumling enige om å gjøre dette på en mest mulig skånsom måte. Ingrid tar bildet, vi sier alle høflig ”thank you!” til mannen, som kikker uttrykksløst på oss og går derfra i like sakte tempo som han kom.

Det var sånn vi endte opp med dette bildet:

Priceless.

Jeg smiler så godt jeg kan, det samme gjør Johanne. Maren har et lett usikkert preg over ansiktet, og om man zoomer inn ser man at øynene er festet på mannen til høyre. Erling smiler bredt mot kameraet, mens Mari fortsatt ikke er helt innforstått med at vi faktisk skal ta gruppebilde med denne mannen.

Vi gikk alle sammen raskt oppover gata, og når vi var sikre på at mannen var utenfor rekkevidde, så knakk vi sammen i latter. Hvordan er det MULIG? Vi syntes litt synd på mannen, og diskuterte om han kanskje var litt kort. Ikke helt med, liksom. Vi har ledd mye av denne situasjonen. Den var bare helt absurd.

Men. Det er alltid et men.

I helgen var Mari og jeg i Chitwan. Vi hadde vært på jungelsafari, og folk var på vei ut av jeepen. En liten familie på fire forsøker å ta bilde. Jeg står litt unna, og oppfatter bare noe med ”in the picture?”, og ser at de to britene som hadde sittet på raden foran dem med litt usikre smil stiller seg opp ved siden av den nepalske familien. Deretter påkaller mor, som er den som holder kameraet, min oppmerksomhet.

”Oi, gruppebilde?” rekker jeg akkurat å tenke, før det går opp for meg at det er JEG som skal ta bildet. Jeg tar meg raskt inn, og strekker hånden ut etter kameraet. Jeg knipser et par bilder av den nepalske familien og deres britiske venner.

Etterpå går Mari og jeg derfra. Samtale:

Monica: Du vet han Pokhara-idioten?

Mari: Ja, hva var de greiene der?

Monica: Det var bare meg som holdt på å bli Chitwans versjon.

Mari ler så hun griner. Når hun har hentet seg inn igjen, innrømmer hun hva hun selv tenkte:

Mari: Jeg så at både den nepalske familien og britene stilte seg opp, og så spurte de deg om noe, så jeg trodde de skulle ha deg med på bilde! Så da tenkte jeg at sikkert jeg også skulle være med, så jeg begynte å gå mot dere.

Vi ler så vi griner igjen. Vi er faktisk ikke noe bedre enn Pokhara-idioten, noen av oss. Vi må nok trekke tilbake tilnavnet vi ga ham.

Men. Det er enda et men.

Mari: Men du, Monica? Tror du at det egentlig var meningen at britene skulle være med på bildet?

Vi ser på hverandre og får hysterisk latterkramape iDet går opp for meg nå. Familiefar sa slettes ikke ”Excuse me, can you take a picture.” Han sa ”Excuse me, you are in the picture.” For de sto jo rett ved familien. Britene så jo ganske forvirret ut da de stilte seg opp, de gjorde det.

Det er da vi skjønner hele sammenhengen. Familien på fire forsøker bare å få til et familiebilde. Først prøver mor å ta bilde, men britene står i veien. Da far forsøker å få dem til å flytte seg, så stiller de seg opp for å bli tatt bilde av. Så står mor og må ta stilling til om familiebildet skal inneholde de to britene, og kommer frem til at det bare er nødt til det (sånn som vi lot Pokharaidioten være med på bildet, bare for å gjøre det hele minst mulig pinlig). Så foreslår far at en av de andre utenlendingene kan ta bilde (dvs. meg). Og sånn endte han nesten opp med enda to utenlendinger på familiebildet.

Men vi hentet oss inn, vi gjorde det. Vi går derfra så fort vi kan, og forsøker å holde inne det verste av latterkrampen før vi begge eksploderer 20 meter lenger borte. Dagen etter var magemusklene støle.