Vi har startet praksis ved ny avdeling, denne gangen ved pediatrisk avdeling. Ettersom verken sengeposten ved pediatrisk avdeling eller intensivavdelingen egentlig var klar over at vi kom, og hvor vi skulle være, ble vi enige om at vi kunne være litt begge steder. Personalet går litt i mellom de også, så det var en grei løsning. Første dagen var vi på PICU (pediatric intensive care unit). Det var to intensivpasienter.

Sykepleieren foreslår at jeg kan følge opp den ene av dem den dagen, og ta sykehistorie og greier. Jeg prøvde å formulere avslaget mitt på en diplomatisk måte. Men det jeg ville ha frem var at nei, jeg skal ikke ha eneansvaret for en intensivpasient, og nei, jeg skal ikke plage de pårørende (som sikkert ikke engang kan engelsk), med å spørre de samme spørsmålene som legene allerede har gjort. Nok om det. Det var sikkert godt ment fra sykepleierens side.

På intensivavdelingen er det fem senger, og de har monitorer over sengene. Disse har batteri, slik at de ikke bruker flere minutter på å restarte hver gang strømmen blinker (noe den på NICU gjorde). Det er oksygen ”i veggen”, i motsetning til NICUs store oksygentanker.

Pediatric intensive care unit.

En digresjon her; NICU (nyfødt intensiv, for de som ikke har fulgt med i timen) flytter snart inn i nye lokaler. Det vil si at de lokalene de er i nå er bare en nødløsning, så fasilitetene er ikke på plass. Vår lærer på HiST er på besøk fra Norge, og vi tok ham med til NICU for at han skal hilse på denne faglederen som vi har falt sånn for. Hun ble ordentlig glad for at vi tok ham med for å møte akkurat henne, og hun inviterte oss alle tre inn på avdelingen med de små burritobabyene. En liten en på 2,3 kilo lå beleilig nok og skrek av sine lungers kraft idet vi kom inn, så da ble det anledning til å plukke ham opp og holde ham.

Fagleder inviterer oss opp for å se de nye lokalene til NICU, noe heller ikke Mari og jeg har sett før. Det ser virkelig bra ut. Lyse lokaler som ser ut som om de skal være greie å renholde. Et eget ammerom og et rom hvor foreldre kan lære metoden ”kangaroo-mother-care”. Det kan googles, men i korte trekk handler det om tett kroppskontakt mellom barn og foreldre. Forskning viser at det bedrer barnets respirasjon, og stimulerer mors melkeproduksjon. Det var servanter flere steder, toaletter, og det var en glassvegg hvor pårørende kan se inn på barna sine. Nå må de pårørende få en liten kikk i døra ca. en gang i døgnet, mens ved den nye avdeling kan de (etter å ha albuet seg frem blant alle de andre som vil se), kikke på den lille så mye de vil.

Tilbake til pediatrisk. Det finnes et isolasjonsrom der, det har fem senger. Det er ikke i bruk. Vi lurer litt på hva slags sykdommer som isoleres der. For på pediatrisk sengepost ligger barn med astma, lungebetennelse, bronkitt, gastritt og ukjente sykdommer side om side. Sengeposten har ti senger på ett rom, og fem senger på et rom/mellomgang ved siden av. Posten har pasienter opp til 14 år. Støynivået er enormt. De syke barna gråter, de halvsyke barna sutrer, de nesten-friske barna løper rundt og skråler. I tillegg er det de pårørende og andre besøkende. Barna har alltid minst én pårørende hos seg. Vi har sett minimalt med søsken, det er mulig det ikke er lov.

Støynivået er altså helt kollosalt. Er det ikke barna som bråker, så er det de pårørende som snakker i telefon eller har høylydte samtaler seg imellom. Og i tillegg til det, så snakker sykepleiere og leger høyt med hverandre og telefonene ringer. I Norge er vi vant med at syke skal ha ro og hvile. Når barn skal trøstes gjøres det med rolige stemmer, og det hysjes på andre for at barnet skal få samlet seg og roet seg. Her ved avdelingen er det annerledes. Når et barn gråter kommer det gjerne en eller to sykepleiere til og gjør grimaser, roper, ”rister” i barnet og forsøker å underholde med så mye lyd og bevegelser som mulig for å gjøre verden til et gøy sted å være igjen. Det jeg personlig observerer er at barnet blir mer irritabelt, mer redd, og skriker høyere. Barn som er syke er jo gjerne irritable fra før, og jeg er ikke helt overbevist om den nepalske metoden.

Mari og jeg ble spurt om vi ville være med på undersøkelsesrommet, det var et barn det skulle tas blodprøve av. Vi ble gjerne med. Undersøkelsesrommet har en seng, og er ganske lite og trangt. Det står en del utstyr fremme. Gutten på fem år sitter på senga og ser livredd ut. Far står ved siden av. Sykepleierne (de var to) begynner å finne frem utstyr. Barnet trekker seg unna, og begynner å gråte. Han har tydelig vært med på dette før. Far er stille, mens sykepleierne roper oppmuntrende ord til barnet, og klapper i hendene. Barnet befinner seg nå helt inntil veggen, med knærne opp til haka. Han blir hjulpet ned i liggende stilling, og genseren på armen blir dratt opp. Hele tiden med høylydte oppmuntrende ord, og klapping på hodet og klyping i kinnet. Barnet skjelver og gråter. Far ser litt utilpass ut. Far får så beskjed om å sette seg i senga med barnet. Deretter får han instruks i hvor på barnet han skal holde. Deretter holder den ene sykepleieren fast armen, mens den andre begynner å vaske innstikkssted, kjenne etter åre, og stikke. Gutten er hysterisk, forsøker med alle sine krefter å komme unna, men han blir holdt nede. Hele tiden er det høye tilrop til barnet (ingen er sinte, alle vil bare at barnet skal være blid og fornøyd), men ikke noe varsel om ”nå kommer det et stikk”). Barnet hadde ingen mulighet til å se hva sykepleierne gjorde, og visste aldri når det skulle begynne å gjøre vondt. Det var rett og slett forferdelig å se på.

Likedan gjør de det med alle barna, vi har sett flere. Jeg har også blitt bedt om å holde. En annen gang holdt jeg foten til et lite barn mens de bommet og bommet. Da de tilslutt tok en pause for å skifte grep kom jeg meg opp i senga og holdt barnet tett inntil meg i liggestilling, om ikke annet. Fra før lå han på ryggen ”alene”, mens alle holdt på rundt foten hans. Moren holdt ham først, men klarte ikke mer. Hun trakk seg unna, og vi så at hun virkelig, virkelig strevde med å takle det som skjedde. På en måte var det litt godt å se, at foreldre her også tør å vise følelser i slike situasjoner.

Skrikene fra undersøkelsesrommet høres over hele avdelingen. De andre barna hører, og de kommer av og til og kikker i døra. Jeg føler meg hjelpeløs. Det er så mye jeg vil gjøre annerledes, men jeg kan ikke engang språket. Kommunikasjon og forberedelse av barnet er jo de viktigste elementene vi i Norge har under slike prosedyrer.

Det er likevel godt å se at barnet får lov til å være redd, når situasjonen først er slik den er. Og de får trøst etterpå. Småbarna blir ammet, og de litt større får seg kanskje noen kjeks.

I dag kom det noen fjerdeårsstudenter og inviterte oss til en ”interaction session”som skulle være om 20 minutter. Vi tenkte at dette var en slags sosial greie som de hadde fått beskjed om å gjøre med oss norske og svenske. Da vi kom viste det seg at det var en ganske så stor begivenhet. Fjerdeårsstudentene var samlet, og rundt åtte av lærerne fra KMC (inkludert et par av ”ma’ams” som vi har forholdt oss til under oppholdet). Lærerne fra Sverige var også representert, og læreren vår fra HiST kom også. Vi satte oss, og ble så forespurt av studentene om vi kunne holde en kort presentasjon. Vi ble litt overrumplet, men ble enige om å si noen ord om våre opphold og opplevelser.

Ellers virket det veldig godt innøvd. En fjerdeårsstudent med den mest imponerende engelsken vi så langt har hørt, var ”konferansier”. Studenter og nepalske lærere ble presentert, og deretter skulle alle vi utlendinger si litt om seg selv. Det ble servert te og kjeks til slutt, og vi sto og pratet med hverandre. Det ble tatt fryktelig mye bilder, vi er sikkert på nepalsk Facebook, og kanskje også på KMC sine nettsider etter hvert.

Fjerdeårsstudenter.

Ma’ams gir tikka.

Under denne te-drikkingen ble vi invitert til å delta i feiringen av ”holi” i morgen. Vi skjønner ikke så mye (som vanlig), men greia er iallfall at de kaster vann og fargestoff på hverandre. Man skal ha på gamle klær. Vi hadde hørt om dette opplegget før, og var egentlig innstilt på å holde oss innendørs, men vips så var vi invitert og var inne i detaljbeskrivelsene av tid og sted for oppmøte. Det er ganske vanskelig å si nei til nepalske folk, det har vi vel nevnt før. Så det var slik det ble, til slutt. Først skal læreren vår komme til Duwakot fra morgenen av, før vi tre skal ta bussen til sentrum i 12-tiden, og møte alle der. Så får vi se hva som skjer. Jeg er spent. I dag fikk vi alle ”tikka” i panne og på kinn, i anledning denne samtalen. Det er rødt fargestoff som smøres litt utover. Noen ganger er det riskorn også. Jeg forsøkte å vaske det bort etterpå, og erfarte at fargestoff + vann = vanvittig mye mer farge.

Kommentar fra Mari: ”Hvordan skal du klare deg gjennom ”holi”, sånn som du sitter og gnir deg i panna etter å ha hatt en rød flekk der i en halvtime?”

Vi er spente, begge to.

Monica, KMC