Kathmandu: Om Maris bunnløse fortvilelse i jakten på en møll
En ting som er fint med å bo et så kaldt sted som Kathmandu i januar-april, er at det er få insekter. Verken Mari eller jeg er overbegeistret for krypdyr og insekter. Jfr. den morderiske øglen, for eksempel.
Likevel. Møll. Møll liker seg på rommet til Mari. Vi vet ikke hvordan de kommer seg inn, alt vi vet er at de er fryktelig, fryktelig ekle. Og det er ikke de små, heller. De er store. Jeg vil anslå vingespennet til å være rundt 12 cm. Mari er faktisk helt enig med meg på det punktet. Om en absolutt skulle være veldig nøye å måle med målebånd, så vil en kanskje ende på 2 cm. Men vi tar det på øyemål.
I går banker Mari på døra mi. ”Faen, det har kommet ENDA en møll! Helvete, altså!”. Jeg plukker med meg mobilen og blir med inn på rommet. Vi har også her en stilltiende overenskomst. Vi stirrer alltid døden i hvitøyet sammen. Det være seg øgler, bussturer, bratte fjellskrenter eller møll.
Møllen er på badet. Den flyr som en gærning, som møll ofte har for vane. Vi skal drepe den. Det vet den, smart som den er. Så den beveger seg høyt oppe på veggen. Mari holdt akkurat på med klesvasken, og baljen med klær i bløt står fortsatt inne på badet. Hun har fortsatt engangshanskene på. Vi ser oss om etter passende mordvåpen, når man skal drepe møll oppunder taket. Vi tar hver vår joggesko.
Vi kaster dem etter møllen, men treffer ikke. Forsiktig, ellers havner en av dem i baljen, sier Mari. Det skulle tatt seg ut, på toppen av det hele. Våte joggesko, liksom. Ved neste kast havner den ene joggeskoen i baljen.
Det er på dette tidspunktet at følgende bilde blir tatt:
Beklager Mari, det er ikke meningen å le. Men det er antakelig det morsomste bildet jeg har tatt i mitt liv. Det slår nesten Ingrids bilde av Pokhara-idioten.
Når joggeskoen var satt til tørk fortsatte mølljakten. Den fløy ut av badet, og til slutt fikk Mari tatt den med den andre joggeskoen.
Vi er supermenn, er vi.
Monica, KMC