Fjellsko og engangshansker

I helgen gikk turen til Chitwan. Bare Mari og jeg denne gang. Etter en del vurdering frem og tilbake om hva slags transport vi skulle ta (på et tidspunkt fikk vi tilbud om at svogeren til en sykepleier på NICU skulle kjøre oss), så fant vi ut at vi skulle ta ”tourist bus” som egentlig bare betyr en langdistansebuss. Vi dro fra Duwakot klokken 05.15, for å ta bussen inn til sentrum og lete etter langdistansebussen. Vi kom heldigvis litt i forkjøpet for morgenrushet. Vi fikk lov til å ha sekkene våre inni bussen (selv om min hengte seg opp i et melkespann på et tidspunkt), og kom oss ut igjen uten bruk av vinduene. Ikke verst!

Turistbussen viste seg å være over all forventning. Den kan måle seg med langdistansebussene i Norge. Til og med setebelte, fantes det! Syv timer, én tissepause og én lunsjpause senere, og vi var i Chitwan. Der sto det faktisk en fyr fra hotellet vårt (kommer de alltid når bussene kommer, og håper på det beste?), og vi fikk skyss.

Her er svaret på vår undring om hvorfor potetgullposer er fulle av luft her i Nepal. Det er for at de skal fungere som nakkestøtter, selvsagt.

Rommene var flotte, og hotellet var koselig. Vi hadde en egen svalgang med hvilestoler. Ettersom Chitwan ligger lavere i landet enn Kathmandu, så er temperaturen høyere. Det var akkurat som å komme på syden-ferie. Fuktig luft, sol og varme. Chitwan er en nasjonalpark. Formålet med turen var igjen å være turister. Elefantridning og jungelsafari sto på planen. Og god mat. Og kanskje litt vin. Vi fikk oppfylt alle våre ønsker.

Vi lurer på hvorfor militæret er til stede. Kanskje for å igangsette solnedgangen.

Solnedgang i Chitwan.

En liten digresjon – som dere kanskje har lest, så slapp vi billig unna ”holi”-feiringen på torsdag. Da vi nærmet oss Chitwan på fredag, så kommenterte vi at mange var fulle av farge fortsatt. Vi lo litt av dem, og tenkte de var skikkelig urutinerte, bare. Så viste det seg at i Chitwan, så feires holi en dag senere enn i Kathmandu. Flaks. Vi fikk holi to dager på rad. Heldigvis var ikke feiringen like intens i Chitwan, og vi kunne studere det på avstand. Det kom mange bort til oss og spurte om vi ville være med, men vi sa at vi hadde feiret i Kathmandu i går, og da var det greit.

På fredagskvelden var vi på en bar med live-musikk. Der drakk vi god vin, og ventet i nesten halvannen time på en ”sjokolade- og vaniljekrempudding”, som viste seg å ikke smake noen av delene. Det var mye fulle folk, mest nepalske. De feiret holi, og da er det bare å slå seg løs. Bandet som spilte kunne verken spille eller synge. Til og med jeg, som ikke er særlig god på å høre sånt, vred meg i tilnærmet fysisk smerte da de radbrekte ”Halleluja”. De kunne ikke notene, og de kunne ikke verset, men synge falsk, DET kunne de! Og de fulle folka digga det.

Party! Blå smurf som danser.

Lørdag ble det elefantridning fra morgenen av. Mari var den erfarne av oss, hun har nemlig sittet på med en elefant i Thailand, og den elefanten hadde store ønsker om å gå ned i grøfta. Mari var pussig nok litt skeptisk til ny elefantridning. Men vi overlevde, vi gjorde det. Vi fikk beskjed om å skru av lyden på telefonene og være stille. Mari får panikk: ”Hva skjer om vi bråker? Hæ? Dør vi da?”. Vi fant fort ut at ingenting skjedde. Guiden og de to nepalske personene som satt på samme elefant pratet høylydt under hele turen. Det ble ikke så mye dyr å se. De ble vel skremt vekk alle sammen. Men elefanten oppførte seg fint, og det var fint å gå gjennom jungelen på den måten.

Jungel

Jungel

Elefantridning. Mari har fast grep.

Som alle vet blir man skikkelig sulten av å ri på elefanter. Vi spiste derfor den beste chicken butter masalaen vi noen gang har spist. Indisk rett med kyllingbiter i saus, og med ris. Vi ble enige om å gå på samme restaurant til middag. Vi bestilte da ”sizzling chicken”, og den var også helt, helt fantastisk. Disse to måltidene er de beste jeg har spist i Nepal. Og restauranten sto ikke engang i Lonely Planet! Jeg vurderer seriøst å tipse dem om det.

Verdens beste indiske mat. På en restaurant kalt Jalapeño.

God morgen-toast!

Lørdag ettermiddag var det jungelsafari med jeep. Først krysset vi elven i lange, smale båter, før fire timer safari fulgte. Det var en veldig fin tur. Masse flott jungel, og en del dyr. Vi så til og med et neshorn! Fikk ingen gode bilder, dessverre. Vi så et par villsvin også, og en type sort bjørn. Det er visstnok de tre farligste dyrene her. Ellers så vi påfugler og ulike former for rådyr (deer). En slags krokodillefarm besøkte vi også. Snodige krokodiller. Heter sikkert noe helt annet.

Det er best å ligge i klump, tydeligvis.

Vi tok turistbuss tilbake til Kathmandu også. Vi følte oss drevne på det nå. Vi fikk en litt mer crappy buss, og uten setebelter, men den var grei. Om bord ble vi sittende foran to danske jenter. De viste seg å være sykepleierstudenter i praksis i Pokhara, og de hadde vært innom de samme avdelingene som vi har vært innom ved KMC. Det var morsomt å prate med dem, og de fortalte om akkurat de samme tingene som vi selv har sett. Alt i fra nyfødte som får røff behandling, til barn som blir holdt nede under undersøkelser. De fortalte om et spedbarn som trengte respirator, men at lokalsykehuset de var på ikke hadde det. Foreldrene hadde ikke råd til å få barnet flyttet til et annet sykehus, og barnet døde. De samme problemstillingene finnes på KMC, men vi har heldigvis ikke vært så nære på et slikt tilfelle som de hadde.

Bussen nærmer seg Kathmandu, og jeg forteller Mari at i følge GPSen er det rundt 3 kilometer igjen til der vi tok bussen fra fredag morgen. Så stopper bussen, dørmannen (som har vært sur som en padde hele veien) roper ”final stop!”, og vi må gå av. Vi var slitne etter nesten åtte timer på bussen, Mari måtte tisse, og ingen av oss visste riktig hvordan vi skulle komme oss til City bus park. Så vi brøt med vårt viktigste prinsipp i dag. Vi tok en taxi til Duwakot. Vi har lagt vår stolthet i å aldri ta taxi her i Nepal. Uansett hvor vi har dratt har vi reist med kollektivtransport. Men vi ble enige om at 9 uker med kollektivtransport er bra jobba, tross alt. For vi har faktisk vært her i 9 uker nå. Det er bare 3,5 igjen.

Forresten – lørdag kveld var krisen et faktum. Mari og jeg hadde akkurat sagt god natt, jeg hadde pusset tennene og krøpet innunder lakenet. Det var da jeg så den. Øgla. Den sto over døra, høyt oppe på murveggen. Den så på meg. Den skulle ta meg, skulle den. Den var ca. en halvmeter lang (Mari påstår at den var rundt 10 cm, men hun lyver), og hadde hoggtenner (Mari protesterer her også, men det er helt sant). Øgla løper bortover veggen. Etter engasjering av et par hotellansatte må vi bare erklære at øgla er borte. Den føyk inn i airconditionanlegget, og siden har ingen sett den. Jeg måtte ha på lyset for å ha kontroll på AC-anlegget i natt. En fin avledningsmanøver var all myggen som var kommet inn under redningsaksjonen. Bzzz, bzzzzz. Jeg overlevde natta, jeg gjorde det. Nå er jeg supermann.

Den morderiske øglen. Som etter Maris mening antakelig ville vært nedgradert til kategori “stor firfisle”.

Monica, KMC