Én ting er at jentene liker å få oss til å si nepalske ord og le seg fillete av oss. Det er hysterisk festlig, synes de. Det er dog én ting som slår det. Det er å få det norske jentene til å smake på ulike matretter/snacks.

Det kan være litt spennende, det kan det. Men det krever også en god dose positivitet, pågangsmot, god kontroll over brekningsrefleksen og et enestående pokerfjes.

Typisk situasjon:

De vi er sammen med (gjerne jentene eller ansatte på sykehuset, av og til pasienter. Helst alle på en gang.) begynner å finne frem litt mat som de skal ha som snack. Så får de øye på Mari og meg. De roper oss bort til seg.

Smak på denne, roper de. Fnising og småhopping. Mari og jeg veksler blikk. De har tross alt spist av maten allerede (gjerne av samme skje som vi skal spise av), så det er ikke noe tull. Jeg tar prøvende en bitteliten bit. Alle står og vibrerer av spenning, mens jeg forsøker å finne ut om det skal tygges, suges eller bare svelges. Jeg kjenner etter om det er surt, søtt, salt eller krydret. Jeg forsøker å delvis smile av ren høflighet, delvis kikke ut i lufta som en ekte ”matkjenner”. Jeg svelger. Stemningen er ekstatisk. HVA syntes jeg om maten? Her kommer det flere valg.

Dersom det var godt, så må jeg vurdere om hvor godt jeg skal jeg syntes det var. Om jeg er for entusiastisk så får jeg resten av matpakka.

Dersom det ikke var fullt så godt, så må jeg vurdere om jeg skal si at det var ”veldig annerledes”, eller om jeg skal påpeke at det var litt for søtt for min smak. Jeg får tilbud om et par til. Det er fryktelig vanskelig å si til nepalske folk at man ikke vil ha mer. Det er ikke ok å si at en er mett. Eller, det er ok, men det er samtidig en oppfordring om at de skal fortsette å mase mye, mye mer.

Dersom maten smakte helt forferdelig, og jeg bare så vidt klarte å svelge, så sier jeg rett ut at jeg ikke likte det noe særlig. Det er ok, faktisk.

Noen ganger klarer jeg ikke si så mye. Jeg konsentrerer meg maks, og klarer så vidt å få ut et ”Spicy!”. Da ler de seg også i hjel, og vil gjerne at jeg skal spise en til. Når noe er såpass sterkt, så er hele munnhulen bedøvet i en halvtimes tid etterpå, så det er egentlig bare å slå til med en gang, om man vil være ekstra høflig.

Eksempler fra dagliglivet:

Spicy kuler:

Veldig mye mat er fritert her. Jeg får servert en slags oransje kule, med kål og noe annet inni. Ganske spicy, men god.

Spicy kuler (som sjelden er helt kuleformede), og potetchips.

Jeg får stadig en kule stukket til meg nå. I dag kjøpte faktisk Mari og jeg oss det helt frivillig.

Bøffelpølser:

Smaker egentlig ganske likt som vanlig grillpølser. Røkt smak dominerer.

Samosa:

Kjempegodt. Fritert hvetelefse utenpå, poteter og grønnsaker inni. Typisk snack eller del av et måltid.

En muffinsformet kaviarinneholdende sukkerbombe:

Overskriften antyder vel at denne ikke var helt innafor. Det så ut som en minimuffins. Det er det søteste jeg noen gang har smakt. Og konsistensen inni var litt kuleaktig, som russisk kaviar. Om jeg bare skulle stukket tunga borti kunne det kanskje godt, men etter å ha spist en hel en med jublende publikum, er dette på lista over ”no thank you, it’s a bit too sweet for my taste”.

Noe som likner på appelsinkart, men som visstnok ikke er det:

Ikke-appelsinkart, dynket i håndsprit.

Jeg er fortsatt overbevist om at det er appelsinkart. De sa det var en C-vitaminbombe. Den var bitteliten, grønn, sur, og knallhard. Jeg rakk å helle litt håndsprit i hånda før jeg tok i mot. Man skal jo ikke spise ting som ikke er skrelt eller kokt, sies det. Det ble litt mye sprit på den. Det gjorde kanskje at smaken ble litt annerledes enn den skulle vært. Men av Maris uttrykk å dømme var det ganske surt.

Sitroner dyppet i salt og chili:

Salt og chili blandet sammen. Sitroner skrelles.

Ja. Det var i dag, det. Rett etter appelsinkartet. De kjøpte seks sitroner av en gateselger. Deretter gikk de ned til et annet hus, og det kom en dame ut med en bolle med chilipulver og salt. Massevis av det. Så skrellet de sitronene (bra!), og la fruktkjøttet oppi bollen. Deretter fikk de oss til å spise skrellet (ikke så bra). Så rørte de alt sammen i bollen, og skulle ha oss til å smake. Jeg har sjelden vært så skeptisk. Sugde litt på en bit, og det var skikkelig, skikkelig sterkt. Jentene satt selv og gispet etter luft, og hadde latterkrampe mens de spiste. Denne gangen forsøkte vi faktisk å forklare for dem etterpå at våre mager ikke er vant til så sterk mat, og at visst det er såpass ille for dem, så risikerer vi å bli dårlige. Det ble møtt av nikk og smil. Det er nok glemt til i morgen.

Det er mulig det var dårlig gjort å la høna spise resten av sitronen.

En slags potetsmultring:

Fortsatt uidentifisert innhold. Vi ser dem til salgs her og der. Helt OK smak, men det er litt rart å spise noe uten å vite noe om hva man har i seg.

Fritert, hul kule fylt med noe vannaktig:

Definitivt det verste så langt. Jentene stoppet Mari og meg en gang vi gikk forbi en vogn som selger litt av hvert. Vi har for så vidt sett disse bollene liggende i massevis inni et slags varmebur. Vi trodde det var en slags snack. Jentene gir meg en blikkskål med en bolle oppi, som svømmer i en slags lake. Det ser virkelig udelikat ut. Jeg forsøker å plukke litt på den mens jeg spør om hva det er. Jeg får ikke noe klart svar. Jeg plukker litt mer på den, og hele greia går i oppløsning. Kula er fylt med noe vannaktig, med litt substans. Jeg smaker så vidt. Brekningsrefleksen kommer, og jeg må spytte ut. Jentene ler seg fillete. Jeg slipper for én gangs skyld og si hva jeg mener om retten. Vi flirer med dem, og vinker mens vi går bortover veien.

Mari: Var det…hjernemasse?

Monica: Jeg tror det.

Neste gang er det Mari sin tur. Hah!

Monica, KMC

Det er tirsdag, og vi har vært akkurat 1 måned i Nepal. 2 måneder igjen! Denne uken er vi i ”community”. Det vil si en kommunal helsetjeneste, nærmere folket enn sykehuset. Dette viser seg å være noe helt annet enn ”outreach”, som vi var forespeilet å være med på. På outreach drar man til helt avsidesliggende landsbyer eller området, og bidrar med helsetjenester. I går ble vi busset til en by to timer unna, som virker å være rundt tre ganger så stor som Duwakot.

De har egen busstasjon!

Det er et populært område for turister (med billettsalg ved inngangen til byen), og spesialiteten i området er treskjæring. Det var mange flotte butikker der, med lokale varer. Det var også et eget tempelområde, og en del spisesteder. Vi skulle observere arbeidet ved den lokale helsestasjonen. Det var tre rom der. Ett for registrering (det var drop-in-timer), ett for ”ante-natal care”, som er alt i fra prevensjon til en og annen hastefødsel og sjekk av spedbarn. Det siste rommet var vi ikke i, men det var vel rommet for ”alt annet”, tror vi.

Varmeseng for nyfødte.

All behandling er gratis, og de får også det mest nødvendige av medisiner. Vi fikk også forklart at de drev en oppsøkende tjeneste, hvor de besøkte familier med barn under fem år, ga vaksiner, behandlet eventuelle sykdommer og skader de tilfeldig kom over, og ga helsefremmende råd. Det kan se ut som om de ikke skal gjøre det denne uka. Første dagen var vi på helseposten og observerte noen p-sprøyteinjeksjoner og svangerskapskontroller. Når det var tid for lunsj gikk vi femti meter vekk fra helseposten, og bestilte varmmat fra et sted med ett bord. Som dere skjønner driver vi fortsatt med intens mageherding.

Gårsdagens lunsj!

…produsert her.

I dag var vi med ut i ”community” med andreårsstudenter. De har i oppdrag å ta historikk av fem familier hver, som har barn under fem år. De har med et spørreskjema hvor mor eller familiens overhode stilles spørsmål om antall familiemedlemmer, navn og alder på alle, yrke, inntekt, sykdommer etc. Kvinnene skal svare på om de bruker prevensjon, og i så fall om hvordan de har hørt om det. En familie levde av treskjæring. De var fem familiemedlemmer, derav to barn. De hadde en inntekt på 8.000 rupi i måneden, i tillegg til 2-3000 i tillegg noen ganger. 10.000 rupi er 770 kroner.

Hvor bor det barn under fem år, sa du?

Det er alltid trivelig når maten er servert allerede før man setter seg ned.

Gatelangs i Bungamati.

Vi fikk to timer til å gå rundt i ”community”. Det viser seg at studentene her ikke er så mye annerledes enn andre 17-18-åringer som blir sluppet løs på egen hånd. 20 minutter gikk med til å gå fra hus til hus og spørre etter noen med barn under fem år, og gjennomgang av spørreskjemaet. Resten gikk med til å vise oss rundt, gå opp til tempelet, spise mat og ta selfies. Passet meg fint, ettersom jeg trengte å ta den daglige geiteselfien uansett. På veien tilbake ble studentene tydeligvis litt nervøse. Derfor gikk de nøye gjennom med Mari og meg hva vi egentlig hadde gjort i dag, hvis noen spurte.

Det ble en ekstra god samtale med denne karen, kjenner jeg.

Lokalt håndverk.

Bussen til byen Bungamati hvor vi er, går fra hostellet klokken 09.15, og er fremme rundt kl. 11. Deretter er det retur klokken 13.30. Ettersom vi derfor får færre timer i praksis enn vi egentlig skal, bestemte undervisningssykepleieren at vi må være i praksis på studiedagen vår også. Dvs. kaste bort en hel studiedag for å være 2,5 timer i praksis. Men vi har sluttet å protestere, vi gjør stort sett som vi får beskjed om. Kanskje vi får litt velvilje etter hvert, slik at vi faktisk får gjennomført til tur til Chitwan og Pokkhara, som vi har veldig lyst til, men trenger en ekstra dag fri for å få til.

Han her er ikke gammel! Broren hadde rota seg vekk noen meter unna og peip som bare det.

Etter praksis ba vi om å få gå av bussen et sted i sentrum, og shoppet litt på et stort supermarked vi har funnet. Lærerne som er med ut i community er ganske annerledes enn alle andre ”voksne” vi har møtt på. De syntes faktisk det hørtes fint ut for oss å ta oss en tur i byen, foreslo et par steder vi kunne se, og spurte bare om vi visste hvordan vi kom oss hjem. Vi beskrev bussruten med bussbytte, og de ble imponerte, i stedet for å se på hverandre og lure på hvordan de skal få slutt på denne usømmelige adferden. Så nå har vi funnet en sykepleier som vi skal stemme frem til neste års kontaktsykepleier!

Første is i Nepal!

En mann i dress (det betyr at de er ganske viktige på sykehuset) fortalte oss om at det har kommet noen nordmenn til Bhaktapur, noe prosjektgreier via universitetet i Bergen. Han skulle ordne det så vi skal møte dem på torsdag, det skal bli trivelig. Det vil si, om jeg er gangbar. Maris tabata tok knekken på meg.

Monica, KMC