Magen holdt i et par uker da, siden forrige sjau. Ække verst bare det! Jeg er i Nepal altså. Og spiser rar mat hele tiden, selv om jeg ikke alltid vil det også. Noen ganger er det plutselig bare folk rundt meg som sier at jeg skal smake på ditt og datt. Og selvsagt er jeg naiv nordmann og smaker på ditt og datt. Nei, faktisk så er jeg ikke så naiv heller. Jeg har prøvd å pent takke nei, jeg har prøvd å litt morskt takke nei, jeg har til og med prøvd å nekte, men likevel så ender jeg opp med å smake på ditt og datt. Så jeg er ikke naiv, jeg har bare ikke funnet ut hvordan jeg skal få til å stå over disse smaksprøvene som til stadighet dukker opp. Så da ender det med magesjau (dårlig mage) da. Noen vil kanskje si at jeg kan takke meg selv når jeg spiser skallet på en sitron fordi tre 17-åringer tvinger meg, men til dem hilser jeg og sier ”kom og prøv å si nei selv du!”

Det var onsdag morgen i communitypraksis. Jeg hadde drukket ekstra mye vann fordi jeg hadde litt vondt i hodet. Det forårsaket så klart at klinkekuleblæra mi stod i spreng dagen lang og jeg måtte bruke hull-i-bakken-og-uten-rennende-vann-toalettet på landsbygda hele to ganger. Det kan være løsningen på magesjau-mysteriet.

Dagen lang kom det pasienter med magetrøbbel til legekontoret på helseposten. Det finnes fremdeles ikke rennende vann noen sted som vi vet, og vi har til og med spurt etter det. Det kan også være løsningen på magesjau-mysteriet.

Til lunsj kunne jeg og Monica velge fritt fra menyen til ”restauranten” på gatehjørnet. Den bestod av chowmin og bøffelpølse. Oioioi, dette var jammen ikke lett. Valget falt på bøffelpølse. I ettertid nå så tenker jeg at det var et skikkelig teit valg. Jeg burde valgt chowmin. Bøffelpølsa er garantert løsningen på magesjau-mysteriet.

Anyway, magetrøbbelet startet da torsdag morgen og jeg måtte være hjemme fra praksis. Monica dro avgårde alene og fikk selvsagt spørsmål om hvor jeg var hen. Hun sa jeg var syk (som sant var) med diare, oppkast og feber (som nesten sant var). Jeg hadde ikke kasta opp, men det va jaggu nære på! Flere tilbød Monica medisin som hun kunne ta med hjem til meg. Hun takket nei på mine vegne og jeg tenker at det sikkert var helt ok, selv om jeg skjønner at våre nepalske venner bare ønsker å hjelpe. Senere på dagen snakket Monica tilfeldigvis med tannlegen (moren vår her i Duwakot) om et eller annet. Monica nevnte i forbifarten at jeg var litt syk og det gikk ikke ubemerket hen skal jeg si dere. Så etter at Monica hadde fått huden full (hun syntes heldigvis det var litt komisk) kom de da begge stormende inn på rommet. Tannlegen først og Monica hakk i hæl; for nå, nå skulle Mari på sykehuset. Og ikke hvilket som helst sykehus. Sykehuset rett borti veien. I Duwakot. Sounds fun. Jeg så på Monica og prøvde å telepatere ”hei, du, Monica, ble ikke vi enige om at vi skulle pleie hverandre hjemme inntil den pleietrengende var bevisstløs og ikke brydde seg om sykehusopplevelsen uansett?”

Vi forsøkte og roe det hele litt ned. Det går bra. Vi er snart sykepleiere (det argumentet var åpenbart ikke verdt noen ting!). Vi tar dette på alvor. Vi skal prøve å se det an litt. Og det gikk til slutt. Jeg fikk lov til å lide hjemme, på rommet mitt i Duwakot. Og glad er jeg for det. Jeg fikk noen tips da, for eksempel ”drikk svart te!” Og jeg som vanligvis hater te, elsker jo te når jeg er kvalm, så det var jo flaks… Og ”ikke spis mat ute!” Jeg sa ingenting om bøffelpølsa på gatehjørnet jeg, og det var kanskje like greit. Monica hadde sikkert fått kjeft for det også. Jeg er tross alt yngst og dermed mest uvitende. Monica derimot, hun burde visst bedre hadde hun sikkert da fått beskjed om.

Så jeg drakk te da. Og Monica hjalp meg å desinfisere frukten jeg absolutt skulle ha (kjøpt fra en sykkelvogn på gata). Og Monica rengjorde skrivebordet mitt og kikket strengt på meg når kluten ble sort. Jeg er åpenbart ikke så god til å rengjøre og rydde og slikt. Derfor har jeg Monica, som er kjempeflink, og som gjør det for meg når jeg er syk. Og dagen etter hadde det blitt skikkelig rotete igjen, til tross for at jeg var sengeliggende. Monica ble litt oppgitt. Jeg skjønner henne godt. Jeg vet heller ikke hvem som roter på bordet mitt når jeg er syk.

High five! Jeg er frisk (enn så lenge)!
Mari, KMC

I dag startet dagen med en busstur inn til Kathmandu (sitteplass!). Der traff vi på en hvit mann, og ettersom det ikke er noe man gjør hver dag, så kom vi i prat med ham. Han var fra Australia, og var på jobbreise. Han bodde i Bakthapur. Han hadde fått en SMS fra en forretningsforbindelse om hvordan han skulle komme seg dit han skulle. Han spurte om vi visste hvor de ulike stedene for bussbytte var, og viste oss meldingen. Vi fikk til å hjelpe ham bittelitt, og uansett ønsket vi ham lykke til. Han hadde bare vært her en uke – vi kjente oss godt igjen i ham. Den første uka satte Mari og jeg oss på tilfeldige busser og håpet på det beste vi også. Nå er vi jo såpass rutinerte at vi nesten alltid havner der vi skal. Nesten litt kjedelig, egentlig.

Morgentåke! På vei til bussen.

En liten tur i turiststrøket Thamel for å dra på Himalayan Java for omelett- og pannekakefrokost, var ganske stas. Vi så flere hvite mennesker (don’t worry, på engelsk kaller vi dem “foreigners”) enn vi har gjort på hele oppholdet lagt sammen. Jeg telte til 26, og da bare sluttet jeg å telle. Det må ha vært en busslast som akkurat var blitt sluppet av. Utflukt fra et hotell eller noe.

Chocolate chip pancake!

Omelett, eggerøre, grovt brød og kaffe!

Vi møtte de svenske jentene og gikk opp til Swayambhunath Stupa (si det tre ganger på rad, fort). Det er et buddhistisk tempel. Mange turister, mange lokale (lørdag er helligdagen) og mange souvenirbutikker.

Lang og bratt trapp opp til tempelet!

Ellers har vi jo stadig våre undringer.

Er denne for å skremme? (Har denne noe med Stephen King’s “It” å gjøre?

Hva mer enn chow-mein tilbyr egentlig sykehuskantina?

Er dette en fartsdump?

…er disse?

Er ikke hun litt liten til å gå i lære i klosteret?

Munkeelever (?) som spiller ludo. Det måtte bare med.

Er dette en av hundene vi bør passe oss for?

Er det ok å spise kylling herfra, ettersom den er dekket av myggnetting?

Er buddhismen inspirert av Tornerose, eller omvendt?

Er dette før eller etter at oppvasken er tatt?

Når ble det greit at vi tar lunsj her?

Hvorfor er det bordnummer på spisesteder med ett bord?

Hvorfor er det alltid noe rart med torsdager? (Mutters alene på bussen, sjåføren har gått.)

Hva er sjansene for å finne en bok skrevet av en bergenser, på community health post i Nepal?

Bør havrekjeks inngå i geiters kosthold?

Hvordan holder en bøtte med vann seg stående gjennom en 45 minutter busstur?

Hva gjør at denne flua har holdt seg på Maris skrivepult den siste uka?

Hadde de ikke kortere skruer, da de skulle skru fast blikktaket?

Hvor går denne veien?

Er det mulig å bli søtere enn denne lille karen, som hilser “namaste”?

Tror de virkelig at en enkel skrue er nok til holde nordmennene unna takterrassen?