Klokken fem ringte klokka, vi hadde bestilt bil for å kjøre opp til Sarangot, som er en kjent attraksjon for sin flotte soloppgang. I mørket kjørte vi oppover i fjellene. Bilen var en flott 14seter, og vi tenkte at Gud kanskje burde hatt en slik bil i stedet. Vel fremme er det stor aktivitet, til tross for at klokka bare er seks. Det er suvenirer til salgs, kafeer er åpne, og turistbussene står på rekke og rad. Vi hører mange slags språk, men ingen snakker norsk. Noen har på seg Hurtigruten-jakker, men de viste seg å være tyskere. Selvsagt.

Buss til Sarangkot.

Annapurna i bakgrunnen.

Soloppgang over Sarangkot.

Vi kaprer noen plaststoler, har hvert vårt plastkrus med te i hånden, og venter i spenning. Det er litt disig. Det begynner gradvis å lysne. Annapurna er synlig med toppen “Fishtail”. Det virker så nært. Som om det hele bare er en sånn bakgrunn man ruller ut når man skal ta bilder, og at den kan klappe sammen når som helst. Men den gjør ikke det. Den er faktisk her. Sola står opp, og viser seg som en knallrød kule. Virkelig stemningsfullt. Vi blir kjørt ned igjen til hotellet, hvor vi spiser frokost før vi bestemmer oss for hva som er det neste på programmet.

Vi bor i Lakeside, og tvers over innsjøen er World Peace Pagoda, et kjent tempel. Vi bestemmer oss for å bli med en av de små fargerike båtene over sjøen, for så å gå den bratte stigningen opp til stupaen. Vi er tre i hver båt, og en mann står i akterenden og padler med én åre. Vannet er blikkstille, og sola skinner.

De tre vise aper.

Dame som maler båtene.

World Peace Pagoda

Vi får opp pulsen godt oppover trappene og de bratte stiene. Ingen andre mennesker er i nærheten, det føles som om vi er alene i verden. På en god måte. Etter hvert ser vi aktivitet oppe på himmelen. Det er fargerike paraglidere, enmannsfly og store fugler. Vi hører adrenalinbrøl i det fjerne, og den svake duringen fra ultralightflyene. Vel oppe ved tempelet er det mer folk. Vi tar av oss skoene og går med klokka rundt tempelet. Vi prater lavt, man skal være stille når man går på hellig grunn.

Etter lunsj på en av de mange spisestedene vandrer vi nedover en annen vei enn vi kom. Vi tar sikte på Devis fall og en gruve, som også er populære turistattraksjoner. Veien ned er kjempefin. I det ene øyeblikket går vi ned steintrapper, for så å gå på jordstier, og så passere små bolighus hvor alle hilser på oss og er behjelpelige med å peke ut veien videre.

Prydbusker dukket plutselig opp i en hage.

Mange av denne typen trapper der vi gikk.

Vi synes kveget her er litt for tynne :/

Den retteste strekningen vi har sett så langt!

Godt med skilting!

Stemningsbilde!

Akkurat fossefallet er nok mer imponerende i monsuntiden. Men det var en liten vannsprut, det var det. Gruven var mørk, trang og fuktig. Det drypper fra taket, og en av steinene hadde etter årevis med drypping tatt form som guden Shiva. Iallfall var det det de troende så. Vi lurte litt på hvordan det gikk med Gud og hjelpegutten. Og om hvordan vi skulle få dem til å forstå når vi ville bli hentet.

Fossefall!

Erhm. Skal vi inn her, sa du?

Klokken ble 14, og vi hadde vært oppe siden klokken fem. Vi så oss rundt etter buss tilbake til Lakeside. Alle er som vanlig hjelpsomme, og vi får beskjed om å hoppe på en buss, og de skal si i fra når vi skal bytte.

Det er ved dette bussbyttet at moroa for det meste er over for min del. Klumsete som jeg er klarer jeg å smelle hodet skikkelig hardt i dørkarmen på den siste bussen, og vandrer rundt i en tåke før jeg finner veien til hotellsenga. I 19tiden begynner gjengen med nestensykepleiere rundt meg å synes at jeg er forvirra nok til at det nok er på tide med et legebesøk. Men takket være min og Maris avtale om at vi skal pleie hverandre hjemme til den syke ikke lenger protesterer mot nepalsk helsepersonell, så unngår jeg legevakt den kvelden. De omsorgsfulle sykepleieremnene rundt meg lager vaktordning og vekker meg annenhver time frem til morgenen etter.

Johanne og Maren kikker på hverandre og vet ikke riktig hva de skal si, når jeg spør om hvem mannen med lommelykta var, litt tidligere på kvelden. Det skulle ikke være noen mann med lommelykt inne på rommet mitt, nemlig. Det var bare de fire norske jentene. Jeg insisterer på at det var en slik mann inne på rommet mitt. Helt sikkert. Johanne og Maren tusler ut for å snakke litt sammen. Jeg forstår at det nok ikke var så lurt å nevne nepalske menn med lommelykt, når mitt eneste mål er å få ligge i fred og sove i hotellsenga. Jaja, gjort er gjort. Neste morgen er jeg enda kvalmere og trøttere, og så får jeg beskjed om at lege er underveis. Mari påstår nemlig at sist de spurte om jeg var sikker på at de ikke fikk ringe lege, så svarte jeg ikke. Dermed kunne de ringe lege, selv etter vår avtale. Fair enough.

Legen var heldigvis en hyggelig kar som ikke sendte meg avgårde på sykehus. Diagnosen ble, ikke overraskende, lett hjernerystelse. Kvalmestillende, smertestillende, hvile, varmt rom og myk seng ble medisinen.

Monica, KMC

Endelig! Et av våre store mål har vært å få til å reise alle fem til Pokhara, en 7 timers busstur vestover fra Kathmandu. Kjæresten til Johanne var også på besøk, så vi var seks som reiste avgårde kl 7 om morgenen.

Sharmila som eier gjestehuset i Dhulikhel hadde ordnet transport til oss. Mari og jeg skulle plukkes opp i krysset av “road from sallagari to Duwakot” og “unnamed road”. Vi var ganske spente. Det var vi. Etter en god stund kom det en jeep-aktiv bil kjørende. De to mennene inni stirret undersøkende på oss. Der sto vi, de eneste hvite i hele Duwakot. Vi hadde koffert og sekk. Kunne det være oss de skulle plukke opp, tenkte de sikkert. “Pokhara?” spør jeg. Sjåføren smiler bredt og hjelper oss med bagasjen. Han er kledd i hvitt, sånn kjoleaktig med bukse under. Han har afrohår. Hjelpegutten er en liten spjæling som smiler sjenert. Mari og jeg kikker på hverandre. Jaja, vi har vært med på verre, tenker vi, og hiver oss inn i bilen. Det er to seterader med plass til tre på hver, i tillegg til de to plassene foran. Vi kjører retning Kathmandu, hvor de andre fire har tilbrakt natten på hotell.

Det er litt godt å se at det ikke bare er vi som blir forvirret når nepalske folk skal vise vei. De pekte i vidt forskjellige retninger til sjåføren også, og vi kjørte nesten like mye rundt i ring som jeg selv ville gjort. Til slutt finner vi dem, og taket blir fullastet med bagasje, og bilen full av folk.

På dashbordet har sjåføren tre bilder som ser identiske ut. Og de ser ut som ham. Kan det virkelig være at han har tre bilder av seg selv på dashbordet? Det MÅ være ham. Det er ikke SÅ mange nepalske menn med afrohår og det der ansiktet. Han virker veldig lite selvhøytidelig, og har en ufattelig smittende latter. Men han snakker ikke engelsk. Vi diskuterer lenge hvorvidt det kan være bilde av ham. Til slutt er vi bare nødt til å spørre. Hvem er på bildet, spør vi. Er det deg? Han sier et navn. Vi spør om det er ham. Nei, smiler han. Vi spør om hva han selv heter. Gud, sier han. Vi ser på hverandre. Sa han virkelig at han var Gud? Skal vi le nå? Eller skal vi bare nikke og smile? Vi er litt i villrede. Gud ler godt, og sier noe på Nepali. Hjelpegutten ler også. Gud, altså? Spør vi. Ja, sier Gud. Vi nikker og smiler.

Han med afroen? Det er Gud!

Gud kjører det bilen er god for, og turen gjennom det nepalske landskapet er flott. Pokhara ligger lenger ned enn Kathmandu, så naturen er annerledes. Temperaturen er også litt varmere. Alle seks følger med ut av vinduet hele veien, spiser snacks og diskuterer om mannen med afrohåret og den hvite kjolen faktisk mener at han er Gud. Han har tross alt bilder av seg selv på dashbordet. Flere, til og med. Vi stopper for lunsj underveis, før turen går videre. Plutselig roper noen høyt: “Se! Det er Gud!” Alle snur seg og ser ut av vinduet. På en murbygning er det malt et bilde av sjåføren vår. Det samme bildet som er på dashbordet. Gud snur seg også, og ler hjertelig. Hvem ER det der, spør vi. Er det deg? Han peker på bildene på dashbordet og ler den smittende latteren sin. Vi er fortsatt i villrede.

Lunsjpause på vei til Pokhara.

Etter åtte timer i bilen er vi fremme på Hotell Travel Inn i Phokara. Vakten ser på jeepen og ser skeptisk på oss. Har vi virkelig kjørt helt fra Kathmandu i DEN? Hjelpegutten laster bagasjen ned fra taket. Gud smiler, og spør når vi vil hentes. Vi blir enige om å ringes før mandag. Gud og hjelpegutten kjører vinkende og smilende av gårde.

Hotel Travel Inn.

Guds hjelpemann på taket for å laste av bagasjen

Hotellet var turkis. Sjokkfarger er alltid tegn på suksess i Nepal. Det skal være sjokkrosa helst, men turkis duger også. Rommene er komfortable, lukter møllluler (hei, i Nepal betyr det faktisk at de bryr seg om sengetøyet), og har relativt fine bad.

Pokhar er backpackerparadis. Det er det naturlige utgangspunktet for trekkinger, både korte og lange. Selv har vi planer om å gå til Annapurna basecamp på slutten av oppholdet. Da må vi gå fra Pokhara. Hotellebetjeningen var vennlige og hjelpsomme, og det var et skikkelig turiststrøk. Det var helt fantastisk å få være turister for en langhelg, nå som vi har tilbrakt det meste av de siste seks ukene med å leve som de innfødte gjør, og har etablert et slags hverdagsliv. I Pokhara var det turister hvor enn vi så, butikkansatte snakket engelsk, og spisestedene se flotte. Kanskje ikke en veldig fin by å leve som nepalsk i, men arbeidsplassene som blir skapt er jo gull verdt, og alle suvenirer og håndverk man kjøper er jo lokalt produsert.

Et skikkelig hotell har oversikt over strømbruddene i området!

Som de turistene vi er valgte vi å finne spisesteder og annet ved hjelp av Lonely Planet-boka. Vi spiste middag på en flott restaurant som hadde en stor meny med masse god mat. Både sizzling chicken fajitas, pizza, Apple merengue pie og annet ble konsumert. Veldig dyrt i forhold til hva vi vanligvis betaler – to retter og drikke til kom på bortimot 150 kroner per pers. (Lunsj i kantina på sykehuset koster fire kroner). Men igjen, det var veldig deilig å få være litt turister. Et avbrekk vi absolutt trengte!

Middag på Moondance.

Hele gjengen var ganske slitne etter en lang dag, og vi ruslet tilbake til hotellet. Gatene var koselige, de hadde gatebelysning, og trafikken var langt roligere enn både Kathmandu og Duwakot. Alle dusjet i varmtvann og la seg i behagelige senger. Første natt i Nepal uten sovepose!

Seng med dyne!

Monica, KMC

Rollespillet viste seg å være ganske fascinerende likevel. Andreklassingene på sykepleierstudiet hadde virkelig lagt ned mye arbeid i dette. Vi ble busset til Bungamati, og dro direkte til skolen, som var fra barnehage til 10. klasse, såvidt jeg skjønte. Først skulle to andreklassinger ha forelesning for 9. og 10. klassinger. Det var om fertilitet og svangerskap. De var flinke, brukte PowerPoint og andre virkemidler for å gjøre forelesningen interessant. På bakerste rad satt Mari, jeg og to Ma’ams. De skulle bedømme innsatsen til sine studenter. Begge besto, såvidt jeg forsto.

Forelesning om svangerskap

Etterpå gikk vi ut i skolegården, hvor de begynte å gjøre klart til rollespill. Andreklassingene brukte barnehagerommet som garderobe, til stor begeistring hos de små, som var rundt 3-4 år. Da to hvite mennesker i tillegg dukket opp der inne ble stemningen ekstatisk. Alle samlet hendene og hilste “namaste” rundt 8-10 ganger hver, og da måtte vi jo hilse tilbake. Til alle 20 kidsa.

Førskole

Førskole

Hvordan finner barna rett par? Svar: De gjør ikke det. De tar bare to av skoene.

De større barna og ungdommene gjorde klart for publikum. Pult og benk snudd bak frem ble til tribuneplasser. Noen stoler og en benk var forbeholdt lærerne, og tydeligvis Mari og meg. Vi satte oss ned, og barn i 7-8årsalderen nærmet seg oss nysgjerrig, men lærerne huset dem vekk. Det var ikke plass til at alle elevene kunne sette rumpa si nedpå et sete, men det hindret ikke i at de fleste satt likevel. På fang, på skuldre, på en kant, eller bare på toppen av en flokk. Mari og jeg syntes det var litt råflott at vi skulle ha en benk for oss selv, det var plass til en unge eller kanskje to i tillegg til oss. Jeg ga tegn til at noen kunne sette seg, og vips hadde 7 gutter fått sitteplass. Etter hvert skjønte barna at det var lov å sitte på fanget mitt, og det var fin plass til to gutter per lår, mente de. Tre andre satt og trykket på treningsarmbåndet mitt, mens en annen utenfor synsvidde holdt meg i den andre hånda. Jeg funderte på hvordan man på Nepali sier “flott at dere sitter på meg, men kan dere unngå å sitte under kneleddet, værsåsnill?”

Vannforsyning til skolen.

Andreklassingene startet med tradisjonell dans, til stor jubel fra barna og ungdommene. Nasjonalsangen ble også sunget. Alle reiste seg, også de aller minste. De fleste av de minste skjønte ikke stort, men et par av dem sto stolt og sang av full hals, de kunne teksten godt.

Deretter var det rollespill. Det hele er en del av et prosjekt for å forebygge smittsomme sykdommer, inkludert seksuelt overførbare sykdommer. Alt var på nepali, men rollespillet var godt, og vi forsto mye. De illustrerte godt hvordan to barn ble syke etter å ha gjort fra seg i elven, og hvordan andre ble syke når de delte mat. Rollespillet fulgte hele sykdomsforløpet, med legetime og alt. Blant annet hepatitt A og B og tyfoidfeber var det rollespill om.

Hele skolen er samlet for rollespill.

Det var heldigvis ikke så nøye med ro i salen. For det var begrenset hvor mye førskolebarna gadd å høre på om seksuelt overførbare sykdommer. Dessuten var det 14 førsteklassinger som kranglet om å sitte på fanget mitt, og det ble det litt leven av.

Jeg har forresten fundert på hvorfor hunn-hundene her har skikkelige jur. Hengepupper, ganske enkelt. Jeg har trodd det har dreid seg om stadige valpekull. Mens jeg satt og så på rollespillet fikk jeg en annen teori. En voksen hund med nettopp slike jur la seg ned på siden i sola, og sov. En annen, nesten lik stor hund, kom bort til henne. Den la seg ned, og begynte å suge melk. Hunden reagerte ikke. Så…ikke rart at hundene ser ut som de gjør.

I dag er det tirsdag, og helligdag. Vi vet ikke hva slags, men vi tror den er viktig. I morges våknet vi kl 6 av at det ble sunget nasjonalsangen (flaks at vi hadde hørt den på skolen først!). I gatene er det masse barn og voksne. Ingen festival på jordet i dag. Det var litt skuffende. Vi får spørre noen, kanskje.

Vi har forresten funnet oss en ny favorittfrukt. Syrlig banan. Ser ut som om den kan kalles eplebanan, og det stemmer godt med hvordan den smaker.

Det er helligdag både tirsdag og torsdag denne uka. Vi må ta de ut som studiedager. Jeg forsøkte å forklare til skolen i Norge at det ikke er særlig fruktbart med studiedager hvor bibliotekene er stengt og det ikke er strøm, men det var visst ikke så interessant. Jeg rakk en halvtime med bachelorjobbing før Internett forsvant, og deretter ytterligere et kvarter før laptopen var tom for strøm. Så er det bare å vente til kl 18 hvor strømmen høyst sannsynlig skal på igjen. Tvungen studiedag på torsdager er bittelitt bedre, for da er det tross alt strøm fra 12-16. Som oftest. Flott at de er forståelsesfulle for at vi befinner oss i en ganske annen verden enn i lokalene på HiST. Ikke for det – vi har jo faktisk fått til å bruke deler av studiedagene våre også til å oppleve litt, som å dra til Pokhara i helgen. Men med slike enkeltstående dager blir det litt vanskeligere.

Vel, dagen får gå med til kladding av blogginnlegg på ipaden!

Monica, KMC