Kathmandu: Soloppgang, hiking til World Peace Pagoda, og litt uflaks uten bøffel
Klokken fem ringte klokka, vi hadde bestilt bil for å kjøre opp til Sarangot, som er en kjent attraksjon for sin flotte soloppgang. I mørket kjørte vi oppover i fjellene. Bilen var en flott 14seter, og vi tenkte at Gud kanskje burde hatt en slik bil i stedet. Vel fremme er det stor aktivitet, til tross for at klokka bare er seks. Det er suvenirer til salgs, kafeer er åpne, og turistbussene står på rekke og rad. Vi hører mange slags språk, men ingen snakker norsk. Noen har på seg Hurtigruten-jakker, men de viste seg å være tyskere. Selvsagt.
Buss til Sarangkot.
Annapurna i bakgrunnen.
Soloppgang over Sarangkot.
Vi kaprer noen plaststoler, har hvert vårt plastkrus med te i hånden, og venter i spenning. Det er litt disig. Det begynner gradvis å lysne. Annapurna er synlig med toppen “Fishtail”. Det virker så nært. Som om det hele bare er en sånn bakgrunn man ruller ut når man skal ta bilder, og at den kan klappe sammen når som helst. Men den gjør ikke det. Den er faktisk her. Sola står opp, og viser seg som en knallrød kule. Virkelig stemningsfullt. Vi blir kjørt ned igjen til hotellet, hvor vi spiser frokost før vi bestemmer oss for hva som er det neste på programmet.
Vi bor i Lakeside, og tvers over innsjøen er World Peace Pagoda, et kjent tempel. Vi bestemmer oss for å bli med en av de små fargerike båtene over sjøen, for så å gå den bratte stigningen opp til stupaen. Vi er tre i hver båt, og en mann står i akterenden og padler med én åre. Vannet er blikkstille, og sola skinner.
De tre vise aper.
Dame som maler båtene.
World Peace Pagoda
Vi får opp pulsen godt oppover trappene og de bratte stiene. Ingen andre mennesker er i nærheten, det føles som om vi er alene i verden. På en god måte. Etter hvert ser vi aktivitet oppe på himmelen. Det er fargerike paraglidere, enmannsfly og store fugler. Vi hører adrenalinbrøl i det fjerne, og den svake duringen fra ultralightflyene. Vel oppe ved tempelet er det mer folk. Vi tar av oss skoene og går med klokka rundt tempelet. Vi prater lavt, man skal være stille når man går på hellig grunn.
Etter lunsj på en av de mange spisestedene vandrer vi nedover en annen vei enn vi kom. Vi tar sikte på Devis fall og en gruve, som også er populære turistattraksjoner. Veien ned er kjempefin. I det ene øyeblikket går vi ned steintrapper, for så å gå på jordstier, og så passere små bolighus hvor alle hilser på oss og er behjelpelige med å peke ut veien videre.
Prydbusker dukket plutselig opp i en hage.
Mange av denne typen trapper der vi gikk.
Vi synes kveget her er litt for tynne :/
Den retteste strekningen vi har sett så langt!
Godt med skilting!
Stemningsbilde!
Akkurat fossefallet er nok mer imponerende i monsuntiden. Men det var en liten vannsprut, det var det. Gruven var mørk, trang og fuktig. Det drypper fra taket, og en av steinene hadde etter årevis med drypping tatt form som guden Shiva. Iallfall var det det de troende så. Vi lurte litt på hvordan det gikk med Gud og hjelpegutten. Og om hvordan vi skulle få dem til å forstå når vi ville bli hentet.
Fossefall!
Erhm. Skal vi inn her, sa du?
Klokken ble 14, og vi hadde vært oppe siden klokken fem. Vi så oss rundt etter buss tilbake til Lakeside. Alle er som vanlig hjelpsomme, og vi får beskjed om å hoppe på en buss, og de skal si i fra når vi skal bytte.
Det er ved dette bussbyttet at moroa for det meste er over for min del. Klumsete som jeg er klarer jeg å smelle hodet skikkelig hardt i dørkarmen på den siste bussen, og vandrer rundt i en tåke før jeg finner veien til hotellsenga. I 19tiden begynner gjengen med nestensykepleiere rundt meg å synes at jeg er forvirra nok til at det nok er på tide med et legebesøk. Men takket være min og Maris avtale om at vi skal pleie hverandre hjemme til den syke ikke lenger protesterer mot nepalsk helsepersonell, så unngår jeg legevakt den kvelden. De omsorgsfulle sykepleieremnene rundt meg lager vaktordning og vekker meg annenhver time frem til morgenen etter.
Johanne og Maren kikker på hverandre og vet ikke riktig hva de skal si, når jeg spør om hvem mannen med lommelykta var, litt tidligere på kvelden. Det skulle ikke være noen mann med lommelykt inne på rommet mitt, nemlig. Det var bare de fire norske jentene. Jeg insisterer på at det var en slik mann inne på rommet mitt. Helt sikkert. Johanne og Maren tusler ut for å snakke litt sammen. Jeg forstår at det nok ikke var så lurt å nevne nepalske menn med lommelykt, når mitt eneste mål er å få ligge i fred og sove i hotellsenga. Jaja, gjort er gjort. Neste morgen er jeg enda kvalmere og trøttere, og så får jeg beskjed om at lege er underveis. Mari påstår nemlig at sist de spurte om jeg var sikker på at de ikke fikk ringe lege, så svarte jeg ikke. Dermed kunne de ringe lege, selv etter vår avtale. Fair enough.
Legen var heldigvis en hyggelig kar som ikke sendte meg avgårde på sykehus. Diagnosen ble, ikke overraskende, lett hjernerystelse. Kvalmestillende, smertestillende, hvile, varmt rom og myk seng ble medisinen.
Monica, KMC
