Vår siste dag i community er over. Etter en helg med litt sightseeing og litt forsøk på bachelorjobbing, så har vi startet praksis på nyfødt intensiv. Ikke det at det fungerer helt som en intensivavdeling. Det er ett rom, delvis delt i to med en meter høy vegg. På den ene siden ligger alle barna som er tatt med keisersnitt. De ligger i ca. ett døgn mens moren kommer seg etter inngrepet. De veies, måles, sjekkes av lege, vaskes over hele kroppen med klorhexedin og smøres inn med olje. Jepp. Det gjør de. Så legges de på rad og rekke i små senger av plexiglass. De som er kaldest får en innelukket seng (ikke kuvøse, men innrammet på samme måte). De som er ekstra kalde får vanlig seng, men ved vinduet, med sola rett inn på seg. Der ligger også de med antydning til gulsott. Det er plass til 4-5 senger i bredden ved vinduet, om man legger godviljen til. Og det gjør man.

Da vi kom i morges var det 6-7 babyer der. Men så kom kirurgene på jobb, og vips var antallet doblet. Det ble travelt for personalet. De er tre sykepleiere på jobb. Mari og jeg fikk faktisk gjort nytte for oss (liker vi å tro), selv om det var første dag. Vi skjønte raskt hva sykepleierne gjorde, og hjalp til med å kle av og på, bytte bleier og skifte på senger som var blitt gulpet på. Ved denne avdelingen får alle de små pasientene nye klær og sengetøy hver gang det blir tilsølt. Hver seng har en egen flaske med håndsprit også.

Vel, det var den delen av nyfødt intensiv som ikke egentlig er en intensivavdeling. I andre enden av rommet er intensivavdelingen. Der ligger premature babyer. Ettersom sykehuset bygger ny neonatalavdeling nå, så mangler de en del fasiliteter. Babyer som trenger pustehjelp (enten respirator eller C-pap, Bipap) må til et annet sykehus. Små skapninger som trenger litt oksygen og næring enten intravenøst eller via sonde, de kan være der. Det var bare én pasient på intensivavdelingen i dag. Han ble overvåket av diverse maskiner, og fikk legetilsyn et par ganger i løpet av vakten.

Pårørende kommer ofte og banker på døren. De vil se den nyfødte. Det er helt OK én gang. Og kanskje to. Men visse pårørende kommer flere ganger, det er ofte et familiemedlem til som har ankommet. Det er for meg helt forståelig, men her ved avdelingen er det ganske strengt. Ingen pårørende får inn, og ingen babyer får ut. En rask kikk i døra er det som tilbys. De pårørende er takknemlige, og rekker gjerne å ta et bilde med telefonen. Barnet kommer jo ut i løpet av 24 timer uansett.

I dag banket det på en (vill gjetning) bestemor og tante. Av diskusjonen i døren var det tydelig at de var “gjengangere”. Til slutt vant de. De skulle få se barnet en gang til. Jeg spurte om jeg skulle ta med barnet, og sykepleieren ga klarsignal. Jeg viser det frem i døra, og bestemor er kjempeglad. Hun spør om hun får ta bilde, og jeg sier ja, mens jeg forsøker å få blikkontakt med sykepleieren, men hun har forsvunnet ut av syne. Tante finner frem kamera, og spør om jeg skal være med på bildet. Jeg sier at neida, det trenger jeg jo ikke, og gir barnet til bestemor. De tar flere bilder, og er kjempeglade. Det er kaldt der ute, så jeg blir litt bekymret for om barnet blir kaldt, og får det tilbake ganske fort. Bestemor ber meg vente et lite øyeblikk, tar ut en pengeseddel som hun berører barnets panne og bryst med, mens hun sier noe. Det virker som en rituell ting. De takker igjen, og forsvinner. Jeg legger barnet på plass igjen.

Sykepleieren sier at de pårørende egentlig ikke får holde barnet mens det er innlagt ved denne avdelingen, av hygieniske årsaker. Men at jeg selvsagt ikke kunne vite det, så jeg skulle ikke tenke på det.

Flere ganger den neste halvtimen blir døren til avdelingen halvveis åpnet, og så lukket igjen. Jeg ser ikke hvem det er, og kikker på de andre, som heller ikke har sett noe. Det slår meg at nyheten går sin gang på venterommet. “Hun der i den hvite uniformen? Med det lange, blonde håret? Hun lar dere få holde barnet og ta bilder! Men ikke om sykepleieren ser på, så dere må se an hvordan det er der inne!”

Vel, sånn er det å balansere rollen mellom å være hverdagshelt og en vandrende helserisiko.

I morgen skal vi i community igjen. Det foregikk omtrent på denne måten. Vi startet dagen med å forklare at vi er de norske studentene, og skal være på NICU (neonatal intensive care unit) i tre uker. Deretter gikk vi til internasjonal koordinator for å be om en dag fri, da vi skal på en liten ferietur kommende helg. Deretter gikk vi tilbake til NICU og fortalte om den lille endringen av planene. Deretter ble vi invitert i bryllup i morgen. En ved avdelingen skulle gifte seg i morgen klokken 13, og vi skulle være med. Deretter ringer en andreårsstudent og sier at vi må i community i morgen. Ma’am har sagt det. Hvilken ma’am? Jo, hun høye. Men vi må spørre en annen Ma’am først. Jeg går til sistnevnte Ma’am og forklarer at den høye-ma’am har bedt oss om å komme til community fordi andreårsstudentene skal ha en fremføring på en skole. Den vanlig-høye-ma’am sier at det er helt OK, vi kan dra. Jeg går tilbake til NICU og forteller at vi må i community, og at vi ikke vil være tilbake før kl 15. De blir litt lei seg for at vi ikke kan være med i bryllupet.

Ble dere forvirret av det siste avsnittet? Welcome to our lives. Det er fryktelig mange kokker, dobbelt så mye søl som disse kokkene egentlig burde laget, og en god del språkproblemer inne i bildet. Legg til litt misforståelser mellom ma’am-ene selv, elendige tolkekunnskaper hos 17-åringer, og travelhet i en avdeling, og du har oss.

Så sånn gikk det til at vi skulle i et bryllup, men endte opp med å måtte se på rollespill på nepali på en skole på landsbygda.

Monica, KMC