Noen har spurt meg om hva som skjedde videre i Pokhara. Kom Gud og hentet oss? Fikk vi noen gang noen forklaring på hvem Gud var? Nei. Gud kom ikke og hentet oss. Da vi skulle ringe ham på søndag for å avtale når han skulle hente oss på mandag, så kom vi til en helt annen person. Vi hadde fått feil nummer. Vi var strandet i Pokhara. Det gikk alltids rutebusser, men da måtte vi dratt om Kathmandu, og det blir litt mye stress, iallfall når resten av gjengen skulle ha med seg meg, som holdt på å komme meg etter hjernerystelse. Betjeningen på hotellet (som også var den som forsøkte å ringe Gud, ettersom Gud ikke snakker engelsk), hjalp oss å ordne en 14-seters buss. Litt av en luksus! Litt dyrere enn Gud, men fortsatt innenfor budsjettrammene.

Jeg slo på meg hjernerystelse fredag ettermiddag, og lå på hotellrommet til søndag formiddag. Tror jeg. Jeg husker ikke så detaljert fra den helgen. De andre tilbrakte lørdagen med litt vandring langs innsjøen og shopping, og innimellom kom de inn til meg med kanelboller og juice. Jeg hadde det egentlig ganske fint, i den myke senga på det varme hotellrommet. Søndag kveld var jeg med ut for å spise litt middag, og mandag morgen var det frokost før bussavgang. Da var jeg i litt bedre form, og drømmer fortsatt om den fantastiske eggerøren jeg spiste på Olive Café. Det var egg, hvitløk, løk, ost og sikkert mye annet (hukommelsen er ikke helt på topp), og fremfor alt – grovt, ristet brød. Med smør. Det var himmelsk. Nå kommer dette til å være min idé om den perfekte frokost, og jeg kommer resten av mitt liv til å være på leting etter den, og alltid bli skuffet. Dette kan ha med å gjøre at det var mitt første hele måltid siden lunsj fredag også. Og at de kvalmestillende tablettene var begynt å virke.

Uansett. Gud. De i resepsjonen var veldig behjelpelige, og sjefen snakket veldig godt engelsk. Så vi spurte ham. Han hadde jo sett Gud selv. Han fortalte at det var en liten, religiøs gruppe som tilba en blid fyr med afrohår. Alle hans tilhengere kledde seg i hvit kjole og bukse, og hadde afrohår. Så sjåføren var ikke Gud. Men hans Gud var den som var avbildet på dashbordet. Og på det murhuset vi kjørte forbi. Og Gud heter sei-baba. Eller noe sånt. Vi forsto ikke helt, men vi anser mysteriet for noenlunde oppklart. (Den nyeste informasjonen går nå på at om man googler “Sai Baba”, så blir man litt klokere.)

Vi diskuterte ved en anledning hvor morsomt det hadde vært å få tekstet alle samtaler vi har med nepalske folk. Enten vi forsøker å snakke norsk, engelsk eller nepali sammen. Stort sett snakker vi litt av alt. Vi hadde jo denne samtalen med Gud, hvor vi trodde at han sa han var Gud selv, og at det var noe med sei-baba. Muligens ville denne samtalen, tekstet, sett omtrent slik ut:

Nordmenn: Er det deg på bildet?

Gud: Nei, det er Sai Baba.

Nordmenn: Er det du som er sei-baba?

Gud: Nei, Sai Baba er min Gud.

Nordmenn: Er du Gud?

Gud: Nei, jeg er ikke Gud! Sai Baba er Gud.

Nordmenn: Så det er deg på bildet?

Gud: Det er Gud på bildet. Ikke meg (peker på seg selv).

Nordmenn: Oi. Han er Gud!

Likeledes vil nok en del andre samtaler kunne vært tekstet. Som for eksempel tur på butikken hvor jeg skal kjøpe sukker, men de ansatte bare sier rare ting. Antakelig ville den bli tekstet sånn som dette:

Jeg: Har dere sukker?

Ansatt: Ja.

Jeg: Ok…hvor?

Ansatt: Der borte.

Jeg: Nei, jeg spurte ikke etter hva det het. Jeg spurte etter hvor det var?

Ansatt: Jeg sier jo, at sukkeret er der borte!

Jeg: Så dere har ikke sukker?

Ansatt: Herregud. Jeg skal vise deg.

Jeg tenker: ”Går hun, nå? Ga hun meg opp?”

Hun kommer tilbake med sukkeret.

Jeg: Så dere hadde likevel?

Vel, sukker ble det uansett.

På søndag kjørte vi seks nordmenn i Pokhara ”Verdens lengste zip-line”. Google it, det er egentlig enklere enn å forklare. Vi trodde det skulle bli et skikkelig adrenalinrush, men det var ikke så skummelt som det så ut til. Det var faktisk skumlere med bilturen opp i fjellene. Det kom en stor bil og hentet oss, og vi ble lastet inn bakfra, og satt på to benker langs sidene. Veien var utrolig humpete, og det var vanvittige forbikjøringer langs smale veier med bratt stigning og skarpe svinger. Jentene som hadde vært på ”The Last Resort” kjente likevel ikke på like stor dødsangst oppover fjellene i Pokhara, de var blitt herdet.

Turen hjem med 14-seteren var spennende. Han kjørte mye raskere enn Gud (den setningen høres litt rar ut for de som ikke leste det forrige Pokharainnlegget) og hadde noen crazy forbikjøringer. Han kjørte Pokhara-Kathmandu på 6 timer, Gud brukte 7. Da vi kom til Kathmandu, og skulle igjennom, var det skjedd en ulykke. Sjåføren vår hadde aldeles ikke lyst til å stå i kø. Så han smøg først den store bilen på siden av alle de andre bilene for å se om det var mulighet for å snike. Det var det ikke. Deretter snudde han bilen (!), og kjørte tilbake, og forsøkte å finne en snarvei. Men han var ikke så kjent i området, og måtte prøve seg frem. Smale veier, og det begynte å likne på et like øde område som Duwakot, etter hvert. Ett sted var han usikker på om han ville komme opp og klare svingen, så han hoppet ut av bilen for å løpe opp veien og sjekke. Han kom tydeligvis frem til at det ikke var trygt. Til slutt kom han seg ut på hovedveien igjen, på et punkt etter ulykken, så sånn sett var det vellykket. Men vi hadde da nådd rush hour i Kathmandu, så det var fortsatt et par timer igjen før vi kom frem til Duwakot. Vi skjønner at han stresset. Dersom det ikke hadde vært for ulykken, så ville vi faktisk ha unngått rush hour.

Det har forresten kommet en ny stilling i kantinen. Ledelsen har identifisert et betydelig problem her, ser det ut til. Det handler om den disken man forsyner seg med middag fra. Det er fem ”kummer” med lokk over. Man åpner lokket, forsyner seg, og lukker det igjen før man går til neste. Nå har det blitt ansatt en egen fyr som åpner og lukker lokkene. Det er faktisk det eneste han gjør. Han står rett opp og ned bak den disken. Han åpner lokket til risen, jeg forsyner meg med ris. Han lukker det. Så åpner han lokket til linsesuppa, og jeg forsyner meg. Ja, dere skjønner sikkert gangen videre i det. Én dag var det til og med en pollettordning. Man betalte 70 rupis til mannen bak disken. Man fikk en pollett. Lokk-mannen, som sto rett opp og ned og så på transaksjonen tok i mot polletten, la den tilbake på disken der hvor mannen sto, og begynte å åpne lokkene. Vel, om en arbeidsplass blir skapt på grunn av dette så er det jo fint. Men de kunne kanskje heller ha ansatt en ekstra rørlegger?

Det spares generatorstrøm for tiden. I dag har vi strøm (sånn vanlig strøm, fra myndighetene) fra 14.00 til 18.00. Det blir mørkt ca. kl. 18, så generatoren pleier å komme på rundt 17.45 dersom det ikke er strøm på det tidspunktet. Nå er klokken 18.35, og vi ser knapt hånda foran oss. Det spares visst generatordrivstoff i dag. Lurer på om vi må vente helt til kl. 22, når myndighetene åpner strømnettet igjen.

Mari jobber med bachelor, jeg blogger.

Og vet dere hva? De har satt gitter foran vinduet vi pleier å klatre ut av for å komme til takterrassen. Hvem har sladret? Det var jo skrue der fra før, men den skrudde vi jo ut når vi skulle ut. Nå er det gitter. Vi har mistet vårt takterrasse. Samtidig mistet vi en kurant rømningsvei ved brann, annet enn hovedinngangen.

Det er slike ting som blir prioritert av KMC. Å sette gitter på mulige rømningsveier, å ansette egne folk til å flytte på lokk i kantina, og å bolte fast sittegruppene til steingulvene. Jepp. De gjorde det. Håper de ikke angrer på hvordan de ble plassert, for de har herpa gulvene skikkelig. Vi synes kanskje de heller kunne prioritert å skaffe oss varmtvann (det er to uker siden forrige varme dusj), gi oss Internett (det er riktignok av og til en forbindelse nå, men den ramler ut hele tiden, og er borte i flere timer i strekk, til tross for at det er strøm), og å slå på generatoren når det er mørkt og det ikke er vanlig strøm. Well, we’ll just have to agree to disagree.