Fjellsko og engangshansker

Enda en dag på NICU er overstått. I dag spurte jeg om det var greit at jeg tok bilder av utstyr og fasiliteter ved avdelingen, for å dele med de i Norge. Det var helt greit. Hverdagen går sin gang på avdelingen. Alle babyer kles av, vaskes med klorhexedin og smøres inn med olje fra topp til tå om morgenen, før de får nye klær. Mating skjer med morsmelkserstatning ca. annenhver time. Det styres mest av når babyene gråter, egentlig. Barna pakkes inn i lag på lag med klær og fleecetepper. Det er 28 grader inne på avdelingen, og i tillegg legges en del av babyene i varmesenger eller i seng foran vinduet, i sola. Når vi skal skifte på barna kjenner vi at de er gjennomvåte av svette. Alle sammen. Vi lurer på hvorfor det skal være sånn. Det er enda en av de tingene vi ikke forstår ved Nepal.

Felles stellebenk for alle babyene.

En innretning som koker vannet og holder det passelig varmt. Morsmelkserstatning ved siden av.

Elektrisk drevet vannbad.

Her legges skitne ting oppi, og anses som rene noen minutter etterpå.

Alle pårørende får med seg lapp til apoteket. De skal kjøpe fire engangsbleier, to 1-ml-sprøyter, fire par hansker, to sprøytespisser, en flaske med olje og en flaske med håndsprit. Og kanskje noe mer, jeg husker ikke riktig. Dette inngår i avdelingens ”lager”, sånn at alle barna har tilgang på alle disse tingene. Når barna kommer til avdelingen har de på seg nye, flotte nyfødtklær. De er kjøpt på apoteket (handleliste for pårørende ved fødeavdelingen), og har vært på barnet i en halvtimes tid, før de kommer til avdelingen. Så snart de har fått varmen i seg skal disse klærne av, og erstattes med avdelingens egne klær, av hygieniske årsaker. Det er litt vanskelig for oss å forstå at disse nyinnkjøpte klærne skal være en større trussel mot sykdommer enn de godt brukte, håndvaskede klærne ved avdelingen. Igjen, vi skal ikke skjønne alt ved Nepal.

Avdelingens babyklær.

Avdelingens klær.

Barna kles i avdelingens klær så lenge de er der, men når det er på tide med hjemreise skal de igjen kles i private klær. Pårørende må enten komme med nye klær, eller de må ha vasket klærne som barnet hadde på ved ankomst. Barna ligger i senger på rekke og rad, og de blir tatt opp til stell, bleieskift og mating. I dag kom det et tvillingpar til avdelingen. De kom bare tre uker før termin. Født på vanlig måte, ingen keisersnitt. Imponerende! De var begge nøyaktig to kilo, og fremsto som sunne og friske. Miljøet ved avdelingen er godt, vi føler oss godt ivaretatt. En del av legene er også inkluderende, og forteller oss hvorfor de gjør ulike undersøkelser. Det er jo litt dumt at avdelingen egentlig ikke har noen skikkelig NICU (dersom barna får behov for pustehjelp eller kirurgi må de på annet sykehus), ettersom det er Maris fokus på bacheloroppgaven, men det er spennende likevel.

Kuvøse (ikke i bruk).

Varmeseng.

Utstyrstralle.

Medisinsk utstyr.

Oksygentank.

Kuvøse.

Seng for barn med spesielle behov.

Kuvøse (ikke i bruk).

Varmeseng.

Utstyrstralle.

Helligdagen i går var forresten Lord Shivas bursdag. Det var en stor greie. Sykepleierne lurte på om vi hadde møtt på barn som sto med tau tvers over veien, og sperret for trafikk. Det var blant tingene vi undret på i går. Hvorfor barna sto med disse tauene. Det viste seg at det var vanlig å gi dem litt penger for å passere. Hah, sånn kan det gå, når barna i Duwakot fniser i stedet for å forklare utlendingene hva som er formålet. I morgen er det Independence Day, altså frigjøringsdagen. Det var visstnok ikke like stort, men om vi ville se noe, så kunne vi gå ned til New Road i Kathmandu. Det er uvisst hva som skulle være der. Vi må kanskje en tur dit å se.

Ingen butikker er stengt, sa de. De er aldri stengt. Det opplevde jeg i går. Jeg skulle kjøpe kontantkort til mobilen, noe som vanligvis er en enkel sak, når vi først har SIM-kortet i orden. Vi kjøper ”Ncell recharge” for 100 eller 200 rupis, stort sett. I går tuslet jeg bort til den vanlige kiosken. Det satt en gammel, gammel dame utenfor. Jeg hilste namaste, men fikk et tomt blikk tilbake. Jeg går opp trappetrinnet og står foran skranken i kiosken. Der er det en gammel, gammel mann som går rundt og leter etter noe til et par jenter på rundt åtte og tolv år. Han var virkelig gammel. Rynkete, tannløs, klærne hang og slang, og han kunne så vidt gå. Jeg forstår at her blir kommunikasjonen et problem, så jeg ber tolvåringen om hjelp. Hun forteller ham hva jeg skal ha. Han kikker blankt på henne. Hun forsøker å forklare ham hvor det ligger. Han roter rundt i hyllene, finner frem både det ene og det andre.

Var det disse? Han holder frem en hårbøyle.

Denne? Han holder frem en kjekspakke.

Denne, da? Han holder frem en tøydukke.

Tolvåringen forsøker å geleide ham bortover hyllerekka. Til og med jeg forstår etter hvert at hun forklarer til ham at han må bort til skuffen. Han finner til slutt skuffen. ”Ja!” roper jenta. Han går videre bortover hylla. Til slutt får hun ham til å komme tilbake til skuffen, og dra den ut. Han roter lenge, lenge nedi den lille skuffen. Kommer ut med noen lodd eller noe annet. Jenta sier nei, og at han må lete igjen. Endelig finner ham dem. Ncell recharge, i remser med 100 rupis per kort. Jenta sier jeg skal ha for 200 rupis. Han rekker meg kort for 400. Jeg gir ham halvparten tilbake, og gir ham 200 rupis. Han ser tomt på meg. Jeg takker både ham og jenta pent, og går hjem. Sånn er det på helligdager i Nepal. Butikken skal være åpen, uansett. Selv om de oppegående generasjonene er ute og feirer.

I dag først la jeg merke til hvordan gulvet i kantina er flislagt. Det er ganske enkelt en av hver flis. Noen med mønster, noen med farger. Jeg lurer på hvordan de har tenkt, sånn i utgangspunktet. Egentlig litt fascinerende. Det må muligens føyes til en av våre undringer.

Flisene i kantina.

Monica, KMC