Fjellsko og engangshansker

I dag har vi vært og sett verdens største stupa; The great boudha stupa. Den ligger i den nordøstlige delen av Kathmandu. Vi vet bare hvordan vi tar buss til og fra Kathmandu sentrum, så vi tok bussen inn til sentrum, før vi fant ny buss ut fra sentrum. Antakelig kan det ikke gjøres så fryktelig mye enklere heller. Litt som i Trondheim – man må alltid innom midtbyen. Uansett, vi benyttet muligheten til en sen frokost i Thamel. The Roadhouse cafe hadde både omelett, toast, svart kaffe, ferskpresset appelsinjuice, vaffel og pannekake til oss. Det er mulig dere i Norge synes vi prater mye om mat. Alt handler om å få tak i omeletter og grovt brød og svart kaffe. Nå har det seg slik at den eneste maten vi får tak i i Duwakot er daal-bhat til kveldsmat, og utenom det har de kjeks, frukt, hvitt brød, syltetøy og nudler. Og litt til, men uansett, det er veldig dårlig med muligheter for godt og variert kosthold. Til og med sjokoladen smaker dårlig – den som smaker som om den er laget på vann. Derfor bruker vi mye av tiden på å fantasere om god mat, om å få seg flere varmmåltider enn daal-bhat til kveldsmat og egg chowmein de dagene vi er i praksis. Hver gang vi er utenfor Duwakot er vi leting etter det beste spisestedet. Sånn er det bare. Nepalsk varmmat er OK, men helt frelst må vi nok innrømme at vi ikke er.

Svart kaffe UTEN sukker!

Faktisk ble det litt krøll med bussen. Vi gikk fra Duwakot og dit vi vanligvis tar bussen. De aller fleste går til Kathmandu innbiller vi oss, så da en buss med mange ledige seter stoppet, og dørmannen roper noe vi mener høres ut som ”Ratna Park”, så hopper vi på. Vi burde skjønt det. Ingen buss med ledige seter kan gå til noe interessant sted. Men vi hoppet av i tide, og gikk på en ny buss inn til sentrum.

Koppholder på bussen!

For å være helt ærlig ser jeg ikke helt forskjellen på alle stupaene. De er hvite kuler med bønneflagg hengende på. De er forseggjort og alt sånt, og fremstår som flotte, men utenom det er det liten forskjell på de ulike, synes jeg. Men nå kan vi krysse av ”Verdens største stupa” på lista. Etter å ha gått rundt den et par runder og kikket litt i butikker, gikk vi på leting etter et apotek for å kjøpe Paracet. Etter en del vandring finner vi et apotek. Jeg vet ikke riktig om det kreves en lisens for å drive et apotek, eller om det bare er en type kiosk. Her i Duwakot er det små kiosker med et lite utvalg av vanlige preparater. I Pokhara lå det en plastkurv med ulike tablettbrett blant kjeks og nudler. Uansett, vi var nå på dette apoteket ved stupaen. Jeg spør etter paracetamol. Damen spør om jeg har feber, eller om det bare er hodepine. Jeg blir litt imponert, og tenker at her er det en som faktisk ikke vil selge hva som helst til de som spør. Jeg forteller at det kun er hodepine. Men neida. Det var ikke paracetamol hun kom med. Nimesulide 100 mg, het det. Flott for hodepine, visstnok. Aldri hørt om. Jeg takker for tilbudet og ber om paracetamol likevel, og får det. Et raskt google-søk viser at Nimesulide er en type NSAID (som ibux, naproxen etc.), men at den ikke selges i Norge og mange andre land. Så det var ikke så galt, det hun foreslo. Men jeg forstår at det kan være vanskelig å få den nepalske befolkningen til å oppsøke lege, når en får ”gode råd” av de som selger medisiner fra en liten gatekiosk.

Okay da, den ser faktisk ganske imponerende ut.

På bussen i dag kommer det på noen hvite mennesker; en dame, en mann og en jente på 6-7 år. Turister, rekker jeg akkurat å tenke. Bussen er full, og de presser seg på. Jentungen blir plassert i fanget på en nepalsk dame, og mor og far forsvinner bakover i den stappfulle bussen. Ikke turister, tenker jeg. Jeg hører jentungen snakke nepalsk med damen hun har blitt plassert på fanget til. Alle kikker på. Det er nok ikke hver dag en nepalsk person på lokalbussen får en utenlandsk unge plassert i fanget.

Dørmannen i dag så ut til å være rundt 14 år gammel. Jeg håper det var fordi det var lørdag og skolefri, at det ikke var fulltidsjobben hans. Men dreven, det var han. En dørmann i Kathmandu trenger et sett sterke lunger og talehastigheten til en auksjonarius for å rope ut budskapet på alle bussholdeplasser. ”Ratna park, ratna park, ratna park, thimi, koteswor, singha durbar, ratna park!”. Om noen på bussholdeplassen fatter interesse er det to harde dunk i siden av bussen så sjåføren stopper. Passasjer på, to harde dunk til, og bussen kjører avgårde. Dørmannen holder oversikten og ber folk om å plassere seg der og der, når bussen er full. Han annonserer holdeplasser, og enten plystrer eller dunker én gang i siden på bussen for å varsle om at sjåføren må stoppe på neste. Penger innsamles når dørmannen har tid, noen ganger i det passasjerene går av, andre ganger mens de sitter i setene. Ingen blir spurt to ganger, og ingen ser ut til å bli glemt. Og alt dette gjøres mens dørmannen balanserer på nederste trappetrinnet i bussen, holder i en lealøs dør og hjelper sjåføren å navigere ved å plystre og gi håndsignaler til kjøretøyene i fila til venstre. 14-åringen i dag klarte jobben like bra som de andre. I dag kom det på en mann med noen lange kvister buntet sammen. Dørmannen skjøv dem under setene, og ropte til passasjerene på de neste tre radene at de skulle trekke til seg beina.

Trafikken i Kathmandu lørdag klokken 15.

Svett og støvete som jeg var da jeg kom hjem måtte jeg ha meg en dusj. Det er sjelden varmtvann for tiden. Det å dusje i kaldvann er jo veldig ubehagelig, det kan nok alle forestille seg. Men et faktisk problem er å få shampoen til å reagere noe særlig i iskaldt vann. Den er ganske enkelt for kald. Men; er man støvete nok, så går det meste. Nå sitter jeg foran varmeovnen i fleecedress. (Akkurat idét jeg skrev det gikk strømmen. En halvtime for tidlig i forhold til myndighetenes plan. Den kommer med middels stor sannsynlighet tilbake om fire timer. Yay.)

Den indiske tannlegen ble fra og med 1. februar warden (bestyrerinne) her på jentehostellet. Hun har en slitsom jobb. Hun har ansvaret for 120 studenter, uten å egentlig ha noen sanksjoneringsmuligheter overfor dem. Hun fortviler over foreldre som ringer og kjefter fordi 16-åringen ikke har vært på legevakta med urinveisinfeksjonen sin. Warden har på sin side forsøkt å motivere jenta til å dra, men bare møtt motstand. Som hun sa – da blir det sinte telefoner fra foreldre, frem til jeg til slutt må dra på legevakta med jenta midt på natta. Likeledes kan hun få kjeft fra foreldre fordi dere døtre ikke leser nok til eksamen, og andre ting. Og så har hun 120 slike studenter. I tillegg til Mari og meg. I tillegg til at hun faktisk er foreleser på fulltid. Hun må oppholde seg i Duwakot absolutt hele tiden. Hun må spørre rektor på KMC om hun ønsker å dra inn til Kathmandu. I helgen hadde hun lyst å besøke ei venninne en mil unna, men rektor sa nei. Jeg skjønner godt at hun fortviler. Jeg går ut i fra at hun får litt ekstra lønn for warden-stillingen, men det er neppe verdt det.

Monica, KMC