Fjellsko og engangshansker

Uke 2 på NICU er over. Et nytt tvillingpar kom inn. Minstemann var 1850 gram. Dét er ikke mye! Men begge to var friske og fine, og ble tullet inn i tepper og lagt i sola ved vinduet.

En av sykepleierne forklarer meg uoppfordret om dette med varmen. Det er så viktig for barna å være skikkelig varme, sier hun. Når de reiser fra sykehuset reiser de til hjem uten varme. Mødrene vil smøre dem inn med massasjeoljer og pakke dem inn i lag på lag på lag på lag med klær, men de vil aldri få være skikkelig varme. Det styrker mine mistanker om at de har en teori om en slags ”flying start” temperaturmessig. Det er masse prat om hypotermi, og alle prosedyrer må gjøres lynraskt, sånn at barna får tilbake inn i varmesenger, i sola og i tykke tepper.

Igjen, ting gir mening, på sitt vis. Selv om legevitenskapen kanskje har andre ting den skulle ha sagt.

I dag var det en lege vi ikke hadde sett før, som var på avdelingen. Han spurte hvem vi var, og hvor vi var fra. Det virket som om han regnet med at vi var erfarne jordmødre fra Norge. Han spurte om hva vi anså for å være neonatal hypoglykemi i Norge, og om vi var kjent med termene intra-uterin growth retardation vs. low birth weight. Vi svarte så godt vi kunne, samtidig som vi forsøkte å forklare at dette er vårt første møte med mødre/barn i helsetjenesten.

Alle er interesserte i Norge, og alle har en formening om det flotte helsevesenet vårt. I dag begynte de å prate om HDI (human development index), som er et mål på ulike faktorer i et land (alt i fra økonomi til dødelighet etc.), og som skal være en rangering om hvilke land som er best å leve i, objektivt sett. 187 land er med, og Norge er på 1. plass, mens Nepal er på 145. Det føles rett og slett litt ekkelt å sitte der og være fra Norge, med en følelse av at de tror du er utsendt for å vurdere det nepalske helsevesenet. Derfor forsøker vi å være svært diplomatiske. Vi forklarer åpent om at det sløses mye med ressurser i Norge. Vi forklarer at gamle på institusjoner i Norge blir både dehydrert og må ligge våte i flere timer fordi arbeidspresset er så stort. At ting ikke er perfekt, selv om vi ligger på 1. plass.

Vi forteller at vi er imponerte over alt de takler i Nepal. Vi forteller at dersom det er strømbrudd i Norge blir det unntakstilstand. Operasjoner avlyses, og det er på riksdekkende nyheter. Vi forteller hvor imponerte VI blir, når vi ser de nepalske kirurgene fortsette arbeidet som om ingenting har hendt, når strømmen går. Vi forteller at vi er imponerte over utnyttingen av ressursene. I forigårs så vi på en at postvertene som lagde ”splinter” (til å fiksere barnets håndledd når det har venflon) ved hjelp av en papplate som ble klippet opp, litt bomull, og et kompress surret rundt, festet med tape. En hel kurv med slike ble laget av en papplate som ble til overs ved en leveranse.

De forteller om plastbegrene, som vi til vår gru har sett at det kun finnes fire av, og at de ”vaskes” om igjen og om igjen. De brukes til å mate babyene med. Sykepleieren forteller at det ikke finnes slike bøyelige plastbegre i Nepal. Det finnes kun de som er helt stive. Hun er ikke sikker på hvor disse tre plastbegrene kom fra, men at det må ha vært en donasjon. Hun sa på spøk (men det var ikke bare en spøk) at vi gjerne måtte sende en forsyning plastbegre til dem når vi kom tilbake til Norge. Vi snakker her om disse ”medisinbegrene” på 30 ml som vi i Norge putter to tabletter i, gir til en pasient, og så kaster.

Sykepleieren forteller om sykehusvaskeriene – håndvask på taket av sykehuset eller i dalene rundt om. Vi har sett det når vi går fjellturer – i noen av dalene er det rad på rad med lakener med samme farger. Det er lokale bedrifter som vasker for institusjoner. De blå frakkene vi tar på oss når vi skal inn på NICU er visstnok kjørt i autoklaveringsmaskin, men det er helt unikt, og bare noe som finnes på intensivavdelingene. De gjør store øyne når vi sier at på sykehus i Norge tar man ren uniform hver morgen, det er ikke snakk om å ha den på utenfor sykehusområdet, og at om man blir tilsølt er det rett ned i garderoben å bytte til ren uniform.

På onsdag var det et veldig tordenvær her. Vi så lynet dele seg over hele himmelen. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder, bare et par halvdårlige videosnutter. Det er første gang det har regnet siden vi kom. Åkrene hadde sikkert godt av det. Vi var mer bekymret for jordveien utenfor hostellet. Om vi fortsatt kom til å ha en vei neste morgen.

Joda, veien besto!

Det har vært to helligdager denne uken. To ugunstige dager strømmessig (det vil si at det verken er vanlig strøm eller generatorstrøm), så vi har tilbrakt dem ute, for det meste. På torsdag dro vi til Kathmandu, og tilbrakte dagen i turiststrøket Thamel. Vi har fått sansen for å være turister, etter at vi var i Pokhara. Vi kjøpte litt suvenirer og god mat.

Pizza på Roadhouse café i Thamel.

Da vi skulle hjem var vi ganske slitne, og ble enige om at vi skulle ta bussen direkte til Duwakot, til tross for at vi vanligvis unngår disse bussene. Det finnes nemlig ingen buss som er så full som en Duwakot-buss det siste stykket av ruta. Vi fikk sitte foran. Mari fikk passasjersetet, og jeg satt på motorkassa. Det kom veldig mye folk på, så vi var 4-5 som satt på motorkassa etter hvert. Bussen kjører veldig seint. Det er merkelig, de fleste kjører det de er gode for. Veldig defensiv kjøring gjennom Kathmandu. Mari og jeg ser på hverandre, og innstiller oss på en lang, lang busstur. Vanligvis tar det en liten time. Jeg ser på dashbordet at bensinmåleren er faretruende nær ”empty”. Ved nærmere ettertanke kjører sjåføren som jeg selv ville gjort de siste hundre meterne til en bensinstasjon, om lampen hadde lyst rødt. Men vi kjører forbi bensinstasjon etter bensinstasjon. Bussen går fortsatt.

Utpå hovedveien singler det plutselig i glass. En svær lastebil har ligget og presset på høyresiden vår (det er venstrekjøring her) i et par minutter. Til slutt har den presset seg så langt innpå at den har tatt sidespeilet til bussen. Bussjåføren banner, og dørmannen og hjelpegutt roper noe til ham. Lastebilen som til slutt fikk til å kjøre forbi blinker inn til siden på motorveien. Bussen passerer ham, og svinger også inn. Dørmann og hjelpegutt gjør seg klar til å hoppe ut. Det hele er litt spennende. Hvordan løser de slike hendelser her? Må det krangles, eller løses det i minnelighet? Det blåses i en fløyte. Trafikkpolitiet dukket opp fra ingen-steder. De går mot lastebilen. Dørmann og hjelpegutt hopper tilbake inn i bussen, og sjåføren kjører avgårde. Det gikk betydelig raskere den siste biten, enn det hadde gjort så langt. Speil fikk være speil. Sjåfør og dørmann ønsket tydeligvis ingen samtale med trafikkpolitiet.

På ettermiddagen gikk jeg meg en tur i nabolaget. Gikk på noen av disse små stiene mellom jordene. De er laget for allmenn ferdsel, helt klart. Bambusrør dekket med blikktak over elver. Sandsekker som gir støtte til føttene over en bekk.

Det knaket godt da nordmannen skulle gå over.

Slike veier må jo føre et sted? Jeg måtte prøve.

Jeg er glad ikke vannstanden var spesielt stor.

Enda flere av Duwakots geiter.

Jeg kjøpte en hel papaya. Vi ser at det selges på gata, men da er den oppskåret, og vi foretrekker å skjære opp frukten vår selv. Det var veldig godt, men samtidig veldig uvant. Når man ikke vet riktig hva en frukt skal smake, så er det vanskelig å bedømme om den er god eller dårlig, og det gir en viss bismak.

Papaya! Minner litt om…rått kjøtt? Smaken var god, iallfall.

I dag har vi hatt en rolig ettermiddag og kveld på hostellet. I et forsøk på å skape fredagsstemning tente jeg noen stearinlys jeg kjøpte på et turiststed, og åpnet en boks Tuborg. Det er akkurat som om ølen smaker mye bedre, når man vet det ikke er lov.

Stearinlys! Sikkert forbudt.

Pringles finnes bare i pulverform i Nepal.

Fredagspils! Definitivt forbudt på hostellet.

Monica, KMC