Fjellsko og engangshansker

Det er en del ting som gir fullstendig mening her i Nepal, men som kanskje ingen andre vil forstå umiddelbart. Her er noen eksempler, med tilhørende forklaring:

Mari: Skal vi trene i dag?

Monica: Nja…det har vel knapt vært et solgløtt i hele dag.

Mari: Ja, stemmer. Kanskje i morgen?

Forklaring: Trening innebærer svetting. Svetting innebærer dusj. Varmtvannet varmes opp av et solcellepanel. Ingen sol, ingen varmtvann, ingen god dusj, ingen trening.

Monica: Skal vi ta bussen som går helt hjem i dag, kanskje?

Mari: Nei, vi har handlet så mye. Vi må nok ta bussen til Sallagari (20 minutter unna).

Monica: Ja, du har rett.

Forklaring: Bussen direkte til Duwakot er så full av folk, at det er fysisk umulig å komme seg av med mer enn seg selv og en liten håndveske. To poser i hver hånd er det bare å glemme å få med seg. Sist jeg hadde én handlepose måtte en mann ta posen og rekke meg den ut av vinduet når jeg endelig fikk klatret over de fire andre som satt på motorkassa, og kommet meg ut på gata.

Mari: Skal vi trene etter praksis i dag? Før vi tar kaffe?

Monica: Nei, det er fredag. Må ta kaffen først.

Forklaring: Ingen strøm etter klokken 17.

Monica: Skulle vi forsøkt å søke etter noen artikler til bacheloroppgaven når vi kommer hjem fra praksis?

Mari: Nei, det er onsdag.

Forklaring: Enda en av ukens kjipeste strømdager.

Mari: Se hun der som kommer ut fra hostellet. Hun er nydusjet.

Monica: Helvete.

Forklaring: Før, når det fantes varmtvann på hostellet, holdt det sjelden til at mer enn to av jentene fikk dusje i varmtvann. Nå har vi riktignok ikke det problemet lenger, ettersom varmtvannet er totalt fraværende.

Monica: Jeg flytta sekken, så nå ser vi ikke stikkontakten.

Mari: Det var dumt, ass.

Forklaring: Stikkontakten har et lite lys, sånn at vi ser om det er ordentlig strøm, og om vi får kokt vann og ladet ting. På generatorstrøm lyser ikke stikkontakten.

I dag var tannlegen aka warden innom igjen. Hun ville høre om busstidene fra sykehuset og hit. Vi sa som sant var at den stort sett går en gang mellom 14.55 og 15.45, og at den går enten fra ett sted, eller et annet. Hun spurte hvorfor jeg var blå på leppene. Noe jeg faktisk var. Hun avbrøt meg faktisk idet jeg skulle ta en selfie for å legge ut på bloggen. Jeg svarte at jeg hadde dusjet. Mari kommer akkurat inn døra, og rekker å si ”fy faen så kaldt vannet var i dag!” før hun ser warden, og vi pent er nødt til å oversette, for å ikke være uhøflige. Warden er oppgitt over oss. Hun vil at vi skal låne hennes ”kettle” (det må jo være vannkoker?), så vi får varmtvann. Vi viser henne at vi har vannkoker, men den er visst ikke bra nok. I minst ti minutter står hun og skal ha med seg en av oss bort til leiligheten sin, for å låne kettle. Vi forsøker å forklare at vi har allerede dusjet, og skal ikke dusje igjen med det første. Hun er virkelig insisterende. Jeg klarer ikke å holde meg fra å begynne å le, når hun begynner på sitt mest hønemoraktige, insisterende vis. Hun vil jo alt vel, og et nei er ikke et nei.

Vi forsøker å avlede henne med at vi i Norge bader om sommeren, til tross for at vannet er iskaldt, ofte. Og at vi er vant med snø og kulde. Og at vi faktisk tåler en kalddusj, vi hadde nettopp trent oss varme. Men nei. Vi forsøker å avlede henne med at Mari skal se på sporten. Men nei.

Warden: Mari, du har jo allerede helseproblemer, du er nødt til å passe deg!

Deretter blir det en lang tirade om hvordan vi må passe oss for å bli syke. Vi står bare og hører på.

Etterpå sier Mari med halvbekymret mine: Monica, hva slags helseproblemer har jeg?

Vi kom frem til at det måtte handle om den gangen warden ville sende Mari på sykehuset.

En morgen kom vi på jobb, og det sto en litt slibrig fyr der, og sa ”Good morning”, og ”Where are you from”. Samme som de fleste andre, bare at han ikke helt hadde respekt for intimgrenser. Vi håpet det var en nattevakt, og at han skulle hjem.

Dagen etter hadde han tidligvakt. Han var kledd i grønt, så han måtte være lege. Jeg ser Mari stå, lett bakoverbøyd for å opprettholde en viss distanse. Jeg hører ”I want to be your friend, we should exchange contact details.” Noen påkaller hans oppmerksomhet, og han må gå.

Dagen etter det har han også tidligvakt. Igjen er det Mari som er målet. ” What is your phone number? Are you on Facebook? You don’t have a nepali phone number? What is your Norwegian phone number?” Jeg bryter inn og spør ham om noe medisisk med en baby. Han synes helt tydelig at dette er et skikkelig utidig tidspunkt å bryte inn på, men svarer meg. Mari rømmer imens.

I dag var han jaggu på jobb igjen. Mari blir veldig opptatt med å brette laken, med ryggen til alt og alle. Han forsøker å få blikkontakt, men lykkes ikke. Litt senere står Mari og kler på en baby, og han kommer helt opptil henne og begynner å prate. Heldigvis kommer jeg akkurat med en ferdigoljet baby som skal ligge i senga som han står i veien for. ”Excuse me”, sier jeg. Han ser på meg, den plagsomme venninnen til Mari.

Det viser seg å være en ny turnuslege på NICU. Jeg foreslo at Mari skulle si til ham at mannen hennes (Christoffer, du er oppgradert i denne sammenheng) ikke liker at hun har mannlige venner, og se om det hadde noen effekt.

Nå var jo ikke dette noen graverende greier. Han var bare litt i overkant pågående. Ingen truende situasjoner. Men tenk dere i Norge, om to studenter ved en praksisavdeling hadde kommet til fagleder og sagt at de følte seg svært ubekvemme med den nye turnuslegen, som absolutt skulle ha personlig kontakt? At han ikke tar et nei for et nei? I Norge ville det blitt oppvask, alle sider skulle blitt hørt, og turnuslegen kunne fått seg en skikkelig reprimande. I Nepal fikk vi sympatiske nikk fra fagleder, trøstendre ord om at ingen likte ham, og støtte på at vi ikke trengte å oppgi kontaktinformasjon til ham.

I dag var forøvrig siste dag på NICU (og turnuslegen blir igjen der). Vi har blitt gode på å jobbe på samlebånd.

Første stasjon: Alle babyer kles av (og dekkes til igjen med et teppe.

Andre stasjon: Alle babyer flyttes over til vekta og verdien skrives på whiteboardet.

Tredje stasjon: Alle babyer vaskes med klorhexedin, navlestumpen med betadine, og smøres inn med olje fra topp til tå.

Fjerde stasjon: Alle babyer får på nye klær.

Én person på hver stasjon, og vi har suksess! I dag fikk jeg stå på stasjon tre. Det er tillitserklæring!

Senere på dagen var det seks barn som skulle skrives ut. Da er det å ta av dem sykehusklærne, kle dem i private klær, pakke dem inn i fleecepledd (burrito-metoden), og legge navnelappen oppå dem. Litt vedmodig pakket vi inn våre siste burritoer, og overleverte dem til spente pårørende. Vi elsker disse små babyene. De er tross alt de eneste pasientene vi kan prate norsk med. Mari la på sin siste stemme i dag.

”Æ vil itj’ vær jente i Nepal, æ villa bli fotballspiller!”

Monica, KMC