Endelig! Et av våre store mål har vært å få til å reise alle fem til Pokhara, en 7 timers busstur vestover fra Kathmandu. Kjæresten til Johanne var også på besøk, så vi var seks som reiste avgårde kl 7 om morgenen.

Sharmila som eier gjestehuset i Dhulikhel hadde ordnet transport til oss. Mari og jeg skulle plukkes opp i krysset av “road from sallagari to Duwakot” og “unnamed road”. Vi var ganske spente. Det var vi. Etter en god stund kom det en jeep-aktiv bil kjørende. De to mennene inni stirret undersøkende på oss. Der sto vi, de eneste hvite i hele Duwakot. Vi hadde koffert og sekk. Kunne det være oss de skulle plukke opp, tenkte de sikkert. “Pokhara?” spør jeg. Sjåføren smiler bredt og hjelper oss med bagasjen. Han er kledd i hvitt, sånn kjoleaktig med bukse under. Han har afrohår. Hjelpegutten er en liten spjæling som smiler sjenert. Mari og jeg kikker på hverandre. Jaja, vi har vært med på verre, tenker vi, og hiver oss inn i bilen. Det er to seterader med plass til tre på hver, i tillegg til de to plassene foran. Vi kjører retning Kathmandu, hvor de andre fire har tilbrakt natten på hotell.

Det er litt godt å se at det ikke bare er vi som blir forvirret når nepalske folk skal vise vei. De pekte i vidt forskjellige retninger til sjåføren også, og vi kjørte nesten like mye rundt i ring som jeg selv ville gjort. Til slutt finner vi dem, og taket blir fullastet med bagasje, og bilen full av folk.

På dashbordet har sjåføren tre bilder som ser identiske ut. Og de ser ut som ham. Kan det virkelig være at han har tre bilder av seg selv på dashbordet? Det MÅ være ham. Det er ikke SÅ mange nepalske menn med afrohår og det der ansiktet. Han virker veldig lite selvhøytidelig, og har en ufattelig smittende latter. Men han snakker ikke engelsk. Vi diskuterer lenge hvorvidt det kan være bilde av ham. Til slutt er vi bare nødt til å spørre. Hvem er på bildet, spør vi. Er det deg? Han sier et navn. Vi spør om det er ham. Nei, smiler han. Vi spør om hva han selv heter. Gud, sier han. Vi ser på hverandre. Sa han virkelig at han var Gud? Skal vi le nå? Eller skal vi bare nikke og smile? Vi er litt i villrede. Gud ler godt, og sier noe på Nepali. Hjelpegutten ler også. Gud, altså? Spør vi. Ja, sier Gud. Vi nikker og smiler.

Han med afroen? Det er Gud!

Gud kjører det bilen er god for, og turen gjennom det nepalske landskapet er flott. Pokhara ligger lenger ned enn Kathmandu, så naturen er annerledes. Temperaturen er også litt varmere. Alle seks følger med ut av vinduet hele veien, spiser snacks og diskuterer om mannen med afrohåret og den hvite kjolen faktisk mener at han er Gud. Han har tross alt bilder av seg selv på dashbordet. Flere, til og med. Vi stopper for lunsj underveis, før turen går videre. Plutselig roper noen høyt: “Se! Det er Gud!” Alle snur seg og ser ut av vinduet. På en murbygning er det malt et bilde av sjåføren vår. Det samme bildet som er på dashbordet. Gud snur seg også, og ler hjertelig. Hvem ER det der, spør vi. Er det deg? Han peker på bildene på dashbordet og ler den smittende latteren sin. Vi er fortsatt i villrede.

Lunsjpause på vei til Pokhara.

Etter åtte timer i bilen er vi fremme på Hotell Travel Inn i Phokara. Vakten ser på jeepen og ser skeptisk på oss. Har vi virkelig kjørt helt fra Kathmandu i DEN? Hjelpegutten laster bagasjen ned fra taket. Gud smiler, og spør når vi vil hentes. Vi blir enige om å ringes før mandag. Gud og hjelpegutten kjører vinkende og smilende av gårde.

Hotel Travel Inn.

Guds hjelpemann på taket for å laste av bagasjen

Hotellet var turkis. Sjokkfarger er alltid tegn på suksess i Nepal. Det skal være sjokkrosa helst, men turkis duger også. Rommene er komfortable, lukter møllluler (hei, i Nepal betyr det faktisk at de bryr seg om sengetøyet), og har relativt fine bad.

Pokhar er backpackerparadis. Det er det naturlige utgangspunktet for trekkinger, både korte og lange. Selv har vi planer om å gå til Annapurna basecamp på slutten av oppholdet. Da må vi gå fra Pokhara. Hotellebetjeningen var vennlige og hjelpsomme, og det var et skikkelig turiststrøk. Det var helt fantastisk å få være turister for en langhelg, nå som vi har tilbrakt det meste av de siste seks ukene med å leve som de innfødte gjør, og har etablert et slags hverdagsliv. I Pokhara var det turister hvor enn vi så, butikkansatte snakket engelsk, og spisestedene se flotte. Kanskje ikke en veldig fin by å leve som nepalsk i, men arbeidsplassene som blir skapt er jo gull verdt, og alle suvenirer og håndverk man kjøper er jo lokalt produsert.

Et skikkelig hotell har oversikt over strømbruddene i området!

Som de turistene vi er valgte vi å finne spisesteder og annet ved hjelp av Lonely Planet-boka. Vi spiste middag på en flott restaurant som hadde en stor meny med masse god mat. Både sizzling chicken fajitas, pizza, Apple merengue pie og annet ble konsumert. Veldig dyrt i forhold til hva vi vanligvis betaler – to retter og drikke til kom på bortimot 150 kroner per pers. (Lunsj i kantina på sykehuset koster fire kroner). Men igjen, det var veldig deilig å få være litt turister. Et avbrekk vi absolutt trengte!

Middag på Moondance.

Hele gjengen var ganske slitne etter en lang dag, og vi ruslet tilbake til hotellet. Gatene var koselige, de hadde gatebelysning, og trafikken var langt roligere enn både Kathmandu og Duwakot. Alle dusjet i varmtvann og la seg i behagelige senger. Første natt i Nepal uten sovepose!

Seng med dyne!

Monica, KMC

Rollespillet viste seg å være ganske fascinerende likevel. Andreklassingene på sykepleierstudiet hadde virkelig lagt ned mye arbeid i dette. Vi ble busset til Bungamati, og dro direkte til skolen, som var fra barnehage til 10. klasse, såvidt jeg skjønte. Først skulle to andreklassinger ha forelesning for 9. og 10. klassinger. Det var om fertilitet og svangerskap. De var flinke, brukte PowerPoint og andre virkemidler for å gjøre forelesningen interessant. På bakerste rad satt Mari, jeg og to Ma’ams. De skulle bedømme innsatsen til sine studenter. Begge besto, såvidt jeg forsto.

Forelesning om svangerskap

Etterpå gikk vi ut i skolegården, hvor de begynte å gjøre klart til rollespill. Andreklassingene brukte barnehagerommet som garderobe, til stor begeistring hos de små, som var rundt 3-4 år. Da to hvite mennesker i tillegg dukket opp der inne ble stemningen ekstatisk. Alle samlet hendene og hilste “namaste” rundt 8-10 ganger hver, og da måtte vi jo hilse tilbake. Til alle 20 kidsa.

Førskole

Førskole

Hvordan finner barna rett par? Svar: De gjør ikke det. De tar bare to av skoene.

De større barna og ungdommene gjorde klart for publikum. Pult og benk snudd bak frem ble til tribuneplasser. Noen stoler og en benk var forbeholdt lærerne, og tydeligvis Mari og meg. Vi satte oss ned, og barn i 7-8årsalderen nærmet seg oss nysgjerrig, men lærerne huset dem vekk. Det var ikke plass til at alle elevene kunne sette rumpa si nedpå et sete, men det hindret ikke i at de fleste satt likevel. På fang, på skuldre, på en kant, eller bare på toppen av en flokk. Mari og jeg syntes det var litt råflott at vi skulle ha en benk for oss selv, det var plass til en unge eller kanskje to i tillegg til oss. Jeg ga tegn til at noen kunne sette seg, og vips hadde 7 gutter fått sitteplass. Etter hvert skjønte barna at det var lov å sitte på fanget mitt, og det var fin plass til to gutter per lår, mente de. Tre andre satt og trykket på treningsarmbåndet mitt, mens en annen utenfor synsvidde holdt meg i den andre hånda. Jeg funderte på hvordan man på Nepali sier “flott at dere sitter på meg, men kan dere unngå å sitte under kneleddet, værsåsnill?”

Vannforsyning til skolen.

Andreklassingene startet med tradisjonell dans, til stor jubel fra barna og ungdommene. Nasjonalsangen ble også sunget. Alle reiste seg, også de aller minste. De fleste av de minste skjønte ikke stort, men et par av dem sto stolt og sang av full hals, de kunne teksten godt.

Deretter var det rollespill. Det hele er en del av et prosjekt for å forebygge smittsomme sykdommer, inkludert seksuelt overførbare sykdommer. Alt var på nepali, men rollespillet var godt, og vi forsto mye. De illustrerte godt hvordan to barn ble syke etter å ha gjort fra seg i elven, og hvordan andre ble syke når de delte mat. Rollespillet fulgte hele sykdomsforløpet, med legetime og alt. Blant annet hepatitt A og B og tyfoidfeber var det rollespill om.

Hele skolen er samlet for rollespill.

Det var heldigvis ikke så nøye med ro i salen. For det var begrenset hvor mye førskolebarna gadd å høre på om seksuelt overførbare sykdommer. Dessuten var det 14 førsteklassinger som kranglet om å sitte på fanget mitt, og det ble det litt leven av.

Jeg har forresten fundert på hvorfor hunn-hundene her har skikkelige jur. Hengepupper, ganske enkelt. Jeg har trodd det har dreid seg om stadige valpekull. Mens jeg satt og så på rollespillet fikk jeg en annen teori. En voksen hund med nettopp slike jur la seg ned på siden i sola, og sov. En annen, nesten lik stor hund, kom bort til henne. Den la seg ned, og begynte å suge melk. Hunden reagerte ikke. Så…ikke rart at hundene ser ut som de gjør.

I dag er det tirsdag, og helligdag. Vi vet ikke hva slags, men vi tror den er viktig. I morges våknet vi kl 6 av at det ble sunget nasjonalsangen (flaks at vi hadde hørt den på skolen først!). I gatene er det masse barn og voksne. Ingen festival på jordet i dag. Det var litt skuffende. Vi får spørre noen, kanskje.

Vi har forresten funnet oss en ny favorittfrukt. Syrlig banan. Ser ut som om den kan kalles eplebanan, og det stemmer godt med hvordan den smaker.

Det er helligdag både tirsdag og torsdag denne uka. Vi må ta de ut som studiedager. Jeg forsøkte å forklare til skolen i Norge at det ikke er særlig fruktbart med studiedager hvor bibliotekene er stengt og det ikke er strøm, men det var visst ikke så interessant. Jeg rakk en halvtime med bachelorjobbing før Internett forsvant, og deretter ytterligere et kvarter før laptopen var tom for strøm. Så er det bare å vente til kl 18 hvor strømmen høyst sannsynlig skal på igjen. Tvungen studiedag på torsdager er bittelitt bedre, for da er det tross alt strøm fra 12-16. Som oftest. Flott at de er forståelsesfulle for at vi befinner oss i en ganske annen verden enn i lokalene på HiST. Ikke for det – vi har jo faktisk fått til å bruke deler av studiedagene våre også til å oppleve litt, som å dra til Pokhara i helgen. Men med slike enkeltstående dager blir det litt vanskeligere.

Vel, dagen får gå med til kladding av blogginnlegg på ipaden!

Monica, KMC

Vår siste dag i community er over. Etter en helg med litt sightseeing og litt forsøk på bachelorjobbing, så har vi startet praksis på nyfødt intensiv. Ikke det at det fungerer helt som en intensivavdeling. Det er ett rom, delvis delt i to med en meter høy vegg. På den ene siden ligger alle barna som er tatt med keisersnitt. De ligger i ca. ett døgn mens moren kommer seg etter inngrepet. De veies, måles, sjekkes av lege, vaskes over hele kroppen med klorhexedin og smøres inn med olje. Jepp. Det gjør de. Så legges de på rad og rekke i små senger av plexiglass. De som er kaldest får en innelukket seng (ikke kuvøse, men innrammet på samme måte). De som er ekstra kalde får vanlig seng, men ved vinduet, med sola rett inn på seg. Der ligger også de med antydning til gulsott. Det er plass til 4-5 senger i bredden ved vinduet, om man legger godviljen til. Og det gjør man.

Da vi kom i morges var det 6-7 babyer der. Men så kom kirurgene på jobb, og vips var antallet doblet. Det ble travelt for personalet. De er tre sykepleiere på jobb. Mari og jeg fikk faktisk gjort nytte for oss (liker vi å tro), selv om det var første dag. Vi skjønte raskt hva sykepleierne gjorde, og hjalp til med å kle av og på, bytte bleier og skifte på senger som var blitt gulpet på. Ved denne avdelingen får alle de små pasientene nye klær og sengetøy hver gang det blir tilsølt. Hver seng har en egen flaske med håndsprit også.

Vel, det var den delen av nyfødt intensiv som ikke egentlig er en intensivavdeling. I andre enden av rommet er intensivavdelingen. Der ligger premature babyer. Ettersom sykehuset bygger ny neonatalavdeling nå, så mangler de en del fasiliteter. Babyer som trenger pustehjelp (enten respirator eller C-pap, Bipap) må til et annet sykehus. Små skapninger som trenger litt oksygen og næring enten intravenøst eller via sonde, de kan være der. Det var bare én pasient på intensivavdelingen i dag. Han ble overvåket av diverse maskiner, og fikk legetilsyn et par ganger i løpet av vakten.

Pårørende kommer ofte og banker på døren. De vil se den nyfødte. Det er helt OK én gang. Og kanskje to. Men visse pårørende kommer flere ganger, det er ofte et familiemedlem til som har ankommet. Det er for meg helt forståelig, men her ved avdelingen er det ganske strengt. Ingen pårørende får inn, og ingen babyer får ut. En rask kikk i døra er det som tilbys. De pårørende er takknemlige, og rekker gjerne å ta et bilde med telefonen. Barnet kommer jo ut i løpet av 24 timer uansett.

I dag banket det på en (vill gjetning) bestemor og tante. Av diskusjonen i døren var det tydelig at de var “gjengangere”. Til slutt vant de. De skulle få se barnet en gang til. Jeg spurte om jeg skulle ta med barnet, og sykepleieren ga klarsignal. Jeg viser det frem i døra, og bestemor er kjempeglad. Hun spør om hun får ta bilde, og jeg sier ja, mens jeg forsøker å få blikkontakt med sykepleieren, men hun har forsvunnet ut av syne. Tante finner frem kamera, og spør om jeg skal være med på bildet. Jeg sier at neida, det trenger jeg jo ikke, og gir barnet til bestemor. De tar flere bilder, og er kjempeglade. Det er kaldt der ute, så jeg blir litt bekymret for om barnet blir kaldt, og får det tilbake ganske fort. Bestemor ber meg vente et lite øyeblikk, tar ut en pengeseddel som hun berører barnets panne og bryst med, mens hun sier noe. Det virker som en rituell ting. De takker igjen, og forsvinner. Jeg legger barnet på plass igjen.

Sykepleieren sier at de pårørende egentlig ikke får holde barnet mens det er innlagt ved denne avdelingen, av hygieniske årsaker. Men at jeg selvsagt ikke kunne vite det, så jeg skulle ikke tenke på det.

Flere ganger den neste halvtimen blir døren til avdelingen halvveis åpnet, og så lukket igjen. Jeg ser ikke hvem det er, og kikker på de andre, som heller ikke har sett noe. Det slår meg at nyheten går sin gang på venterommet. “Hun der i den hvite uniformen? Med det lange, blonde håret? Hun lar dere få holde barnet og ta bilder! Men ikke om sykepleieren ser på, så dere må se an hvordan det er der inne!”

Vel, sånn er det å balansere rollen mellom å være hverdagshelt og en vandrende helserisiko.

I morgen skal vi i community igjen. Det foregikk omtrent på denne måten. Vi startet dagen med å forklare at vi er de norske studentene, og skal være på NICU (neonatal intensive care unit) i tre uker. Deretter gikk vi til internasjonal koordinator for å be om en dag fri, da vi skal på en liten ferietur kommende helg. Deretter gikk vi tilbake til NICU og fortalte om den lille endringen av planene. Deretter ble vi invitert i bryllup i morgen. En ved avdelingen skulle gifte seg i morgen klokken 13, og vi skulle være med. Deretter ringer en andreårsstudent og sier at vi må i community i morgen. Ma’am har sagt det. Hvilken ma’am? Jo, hun høye. Men vi må spørre en annen Ma’am først. Jeg går til sistnevnte Ma’am og forklarer at den høye-ma’am har bedt oss om å komme til community fordi andreårsstudentene skal ha en fremføring på en skole. Den vanlig-høye-ma’am sier at det er helt OK, vi kan dra. Jeg går tilbake til NICU og forteller at vi må i community, og at vi ikke vil være tilbake før kl 15. De blir litt lei seg for at vi ikke kan være med i bryllupet.

Ble dere forvirret av det siste avsnittet? Welcome to our lives. Det er fryktelig mange kokker, dobbelt så mye søl som disse kokkene egentlig burde laget, og en god del språkproblemer inne i bildet. Legg til litt misforståelser mellom ma’am-ene selv, elendige tolkekunnskaper hos 17-åringer, og travelhet i en avdeling, og du har oss.

Så sånn gikk det til at vi skulle i et bryllup, men endte opp med å måtte se på rollespill på nepali på en skole på landsbygda.

Monica, KMC

Som en del vet har jeg de siste 11 årene vært engasjert i Plan Norge, som frivillig oversetter. Plan er en organisasjon som driver utviklingsarbeid i en rekke land. Økonomiske midler får de gjennom fadderordning, dvs. at man får kontakt med et barn/familie samtidig som pengene man sender inn går til prosjekter i området. En av mine vanligste oppgaver er å oversette rapporter hvor utviklingen i lokalsamfunnet til barnet beskrives. Derfor har jeg fått innblikk i hvordan svært mange av disse lokalsamfunnene strever, og hva som er problemene som må tas tak i.

Typiske gjengangere er mangel på rent drikkevann, manglende kloakksystemer, barnearbeid, barn som ikke får gå på skole, og mangel på helsetjenester.

Nå som ”turistfasen” er over, og roen på sett og vis begynner å senke seg over mitt praksisopphold i Nepal, så begynner jeg å reflektere mer og mer over hva jeg ser.

Her i Duwakot blir småbarn leid ut på gata for å gjøre fra seg. I dag så vi et barn som hadde vanntynn diaré. Buksa på igjen, og inn i huset.

Det står en brønn langs en av bilveiene her i landsbyen. Ikke så langt unna hvor barnet gjorde fra seg. Der kan familiene hente vann om morgenen.

Det er fryktelig mange barn ute i gatene på tidspunkter hvor de andre barna, de med skoleuniform, er på skolen. Barn i alle aldre, barn som burde gått i barnehage, på barneskole eller ungdomsskole. Flere kiosker og vogner med mat er bemannet av barn. Noen ganger er dørmannen på bussen altfor kort til å kunne være en voksen.

Andelen hjemmefødsler er anslått til 21 %, men de sier selv at det er store, store mørketall. Ingen drar til legen før sår og sykdommer har blitt så infiserte, eller fører til så stort tap av allmenntilstand, at selv medisinsk personell har problemer med å finne riktig behandling.

Søppel flyter både i gatene og i elvene. Lenger opp i elven står folk og vasker klærne sine. Enda litt lenger opp ligger en død gris på ryggen. Hundene spiser av søppelet, drikker av elven, og leker med ungene.

Nærmere en førstehåndserfaring tror jeg aldri jeg kommer til å komme.

Jeg så forresten skilt til Plans kontorer i Kathmandu. De jobber med saken!

Monica, KMC

Magen holdt i et par uker da, siden forrige sjau. Ække verst bare det! Jeg er i Nepal altså. Og spiser rar mat hele tiden, selv om jeg ikke alltid vil det også. Noen ganger er det plutselig bare folk rundt meg som sier at jeg skal smake på ditt og datt. Og selvsagt er jeg naiv nordmann og smaker på ditt og datt. Nei, faktisk så er jeg ikke så naiv heller. Jeg har prøvd å pent takke nei, jeg har prøvd å litt morskt takke nei, jeg har til og med prøvd å nekte, men likevel så ender jeg opp med å smake på ditt og datt. Så jeg er ikke naiv, jeg har bare ikke funnet ut hvordan jeg skal få til å stå over disse smaksprøvene som til stadighet dukker opp. Så da ender det med magesjau (dårlig mage) da. Noen vil kanskje si at jeg kan takke meg selv når jeg spiser skallet på en sitron fordi tre 17-åringer tvinger meg, men til dem hilser jeg og sier ”kom og prøv å si nei selv du!”

Det var onsdag morgen i communitypraksis. Jeg hadde drukket ekstra mye vann fordi jeg hadde litt vondt i hodet. Det forårsaket så klart at klinkekuleblæra mi stod i spreng dagen lang og jeg måtte bruke hull-i-bakken-og-uten-rennende-vann-toalettet på landsbygda hele to ganger. Det kan være løsningen på magesjau-mysteriet.

Dagen lang kom det pasienter med magetrøbbel til legekontoret på helseposten. Det finnes fremdeles ikke rennende vann noen sted som vi vet, og vi har til og med spurt etter det. Det kan også være løsningen på magesjau-mysteriet.

Til lunsj kunne jeg og Monica velge fritt fra menyen til ”restauranten” på gatehjørnet. Den bestod av chowmin og bøffelpølse. Oioioi, dette var jammen ikke lett. Valget falt på bøffelpølse. I ettertid nå så tenker jeg at det var et skikkelig teit valg. Jeg burde valgt chowmin. Bøffelpølsa er garantert løsningen på magesjau-mysteriet.

Anyway, magetrøbbelet startet da torsdag morgen og jeg måtte være hjemme fra praksis. Monica dro avgårde alene og fikk selvsagt spørsmål om hvor jeg var hen. Hun sa jeg var syk (som sant var) med diare, oppkast og feber (som nesten sant var). Jeg hadde ikke kasta opp, men det va jaggu nære på! Flere tilbød Monica medisin som hun kunne ta med hjem til meg. Hun takket nei på mine vegne og jeg tenker at det sikkert var helt ok, selv om jeg skjønner at våre nepalske venner bare ønsker å hjelpe. Senere på dagen snakket Monica tilfeldigvis med tannlegen (moren vår her i Duwakot) om et eller annet. Monica nevnte i forbifarten at jeg var litt syk og det gikk ikke ubemerket hen skal jeg si dere. Så etter at Monica hadde fått huden full (hun syntes heldigvis det var litt komisk) kom de da begge stormende inn på rommet. Tannlegen først og Monica hakk i hæl; for nå, nå skulle Mari på sykehuset. Og ikke hvilket som helst sykehus. Sykehuset rett borti veien. I Duwakot. Sounds fun. Jeg så på Monica og prøvde å telepatere ”hei, du, Monica, ble ikke vi enige om at vi skulle pleie hverandre hjemme inntil den pleietrengende var bevisstløs og ikke brydde seg om sykehusopplevelsen uansett?”

Vi forsøkte og roe det hele litt ned. Det går bra. Vi er snart sykepleiere (det argumentet var åpenbart ikke verdt noen ting!). Vi tar dette på alvor. Vi skal prøve å se det an litt. Og det gikk til slutt. Jeg fikk lov til å lide hjemme, på rommet mitt i Duwakot. Og glad er jeg for det. Jeg fikk noen tips da, for eksempel ”drikk svart te!” Og jeg som vanligvis hater te, elsker jo te når jeg er kvalm, så det var jo flaks… Og ”ikke spis mat ute!” Jeg sa ingenting om bøffelpølsa på gatehjørnet jeg, og det var kanskje like greit. Monica hadde sikkert fått kjeft for det også. Jeg er tross alt yngst og dermed mest uvitende. Monica derimot, hun burde visst bedre hadde hun sikkert da fått beskjed om.

Så jeg drakk te da. Og Monica hjalp meg å desinfisere frukten jeg absolutt skulle ha (kjøpt fra en sykkelvogn på gata). Og Monica rengjorde skrivebordet mitt og kikket strengt på meg når kluten ble sort. Jeg er åpenbart ikke så god til å rengjøre og rydde og slikt. Derfor har jeg Monica, som er kjempeflink, og som gjør det for meg når jeg er syk. Og dagen etter hadde det blitt skikkelig rotete igjen, til tross for at jeg var sengeliggende. Monica ble litt oppgitt. Jeg skjønner henne godt. Jeg vet heller ikke hvem som roter på bordet mitt når jeg er syk.

High five! Jeg er frisk (enn så lenge)!
Mari, KMC

I dag startet dagen med en busstur inn til Kathmandu (sitteplass!). Der traff vi på en hvit mann, og ettersom det ikke er noe man gjør hver dag, så kom vi i prat med ham. Han var fra Australia, og var på jobbreise. Han bodde i Bakthapur. Han hadde fått en SMS fra en forretningsforbindelse om hvordan han skulle komme seg dit han skulle. Han spurte om vi visste hvor de ulike stedene for bussbytte var, og viste oss meldingen. Vi fikk til å hjelpe ham bittelitt, og uansett ønsket vi ham lykke til. Han hadde bare vært her en uke – vi kjente oss godt igjen i ham. Den første uka satte Mari og jeg oss på tilfeldige busser og håpet på det beste vi også. Nå er vi jo såpass rutinerte at vi nesten alltid havner der vi skal. Nesten litt kjedelig, egentlig.

Morgentåke! På vei til bussen.

En liten tur i turiststrøket Thamel for å dra på Himalayan Java for omelett- og pannekakefrokost, var ganske stas. Vi så flere hvite mennesker (don’t worry, på engelsk kaller vi dem “foreigners”) enn vi har gjort på hele oppholdet lagt sammen. Jeg telte til 26, og da bare sluttet jeg å telle. Det må ha vært en busslast som akkurat var blitt sluppet av. Utflukt fra et hotell eller noe.

Chocolate chip pancake!

Omelett, eggerøre, grovt brød og kaffe!

Vi møtte de svenske jentene og gikk opp til Swayambhunath Stupa (si det tre ganger på rad, fort). Det er et buddhistisk tempel. Mange turister, mange lokale (lørdag er helligdagen) og mange souvenirbutikker.

Lang og bratt trapp opp til tempelet!

Ellers har vi jo stadig våre undringer.

Er denne for å skremme? (Har denne noe med Stephen King’s “It” å gjøre?

Hva mer enn chow-mein tilbyr egentlig sykehuskantina?

Er dette en fartsdump?

…er disse?

Er ikke hun litt liten til å gå i lære i klosteret?

Munkeelever (?) som spiller ludo. Det måtte bare med.

Er dette en av hundene vi bør passe oss for?

Er det ok å spise kylling herfra, ettersom den er dekket av myggnetting?

Er buddhismen inspirert av Tornerose, eller omvendt?

Er dette før eller etter at oppvasken er tatt?

Når ble det greit at vi tar lunsj her?

Hvorfor er det bordnummer på spisesteder med ett bord?

Hvorfor er det alltid noe rart med torsdager? (Mutters alene på bussen, sjåføren har gått.)

Hva er sjansene for å finne en bok skrevet av en bergenser, på community health post i Nepal?

Bør havrekjeks inngå i geiters kosthold?

Hvordan holder en bøtte med vann seg stående gjennom en 45 minutter busstur?

Hva gjør at denne flua har holdt seg på Maris skrivepult den siste uka?

Hadde de ikke kortere skruer, da de skulle skru fast blikktaket?

Hvor går denne veien?

Er det mulig å bli søtere enn denne lille karen, som hilser “namaste”?

Tror de virkelig at en enkel skrue er nok til holde nordmennene unna takterrassen?

Uken på community health post er snart over. Vi har sett veldig mye forskjellig. På sykehuset er vi på spesialiserte avdelinger, men på helsestasjonen kommer alle.

Barn kommer med store brannskader eller kuttskader, de har vært hjemme alene mens alle andre er på skole eller jobb.

Folk i alle aldre kommer med et kinn som er dobbelt så stort som det andre, og klager på tannpine.

Mange kommer inn med store pustevansker, det piper og surkler så en hører det på lang avstand.

Noen kommer inn med hudinfeksjoner. Ofte 2-3 i samme familie.

Mange kommer med diaré og oppkast.

Felles for alle er at dette aldri har oppstått ”tidligere i dag”, ”det startet i natt”, eller ”det kom som kastet på”. Barna kommer ikke før sårene er infiserte. Tannpine blir ikke tatt tak i før det er umulig å få i seg næring. De med pustevansker har hatt de samme problemene i lang, lang tid. Hudinfeksjonene blir ikke reagert på før halve familien er smittet av det samme.

Jeg har tilbrakt mye av uken på å prate med de ansatte, og med lærerne som er med på skolen. Forsøke å forstå litt av systemet. Så godt som samtlige av kasusene over ender opp med å få med seg en pakke antibiotika. Jeg spør igjen, som jeg har gjort tidligere, om dette med resistens. Jeg kommenterer også overfor en lærer at jeg observerer flere ganger hvor helsearbeideren gir antibiotika til klare virussykdommer. Et barn med sopp på tungen fikk antibiotika, fordi de ikke hadde mer soppmiddel.

Forklaringen var egentlig ganske god, på et vis. Helsepostene har jobbet i lang, lang tid med å etablere tilliten til lokalsamfunnet. Helsepostene har måttet jobbe hardt for å få befolkningen til å forstå at det er best å oppsøke helsehjelp. Dersom en person kommer med sår hals og hoste, så vil tilliten bli brutt dersom han ikke komme hjem med ordentlig medisin. Dersom han blir verre vil helseposten få skylden, og tilliten de har arbeidet sånn med å bygge opp, vil knuses på et øyeblikk, etter at jungeltelegrafen har gjort sitt. Derfor gir de masse medisiner til de som møter opp på helseposten. Jeg spurte om resistensproblematikk var et stort problem her, men da fikk jeg vite at det ikke var gjort noen hus-til-hus-undersøkelse, så det visste de ingenting om.

Jeg fikk beskrevet helsesystemet ganske godt av en av lærerne. (Dette blir kanskje for spesielt interesserte.)

De som jobber på helsepostene er verken sykepleiere eller leger. De er community health care workers, og de har 18 mnd utdannelse. Det finnes to typer. I tillegg til den ”generelle” finnes det en jordmorutdannelse. På helseposten er det tre rom. Det ene er registrering og apotek. Pasientene går dit før og etter behandling. Jeg fikk inntrykk av at de som sitter der ikke trenger å ha noen spesiell utdannelse. Der foregår også stell av sår, pakking av ”sterilt” utstyr etc.

I det neste rommet er antenatal care. Der jobber altså jordmoren med 18 mnd utdanning.

På det neste rommet sitter han jeg først trodde var lege. Men han er også en med 18 mnd utdanning. Han har myndighet til å diagnostisere, medisinere og å henvise pasienter. Han har grunnleggende kunnskap om en del vanlige lidelser. Han måler blodtrykk, lytter på lunger og inspiserer sår. Så bestemmer han diagnosen, skriver behandlingsliste, og så er det neste pasient. Hver konsultasjon tar rundt fem minutter, i snitt. Rommet er lite, men det er en ventebenk inne på selve rommet, i tillegg til en rett utenfor. Døren står alltid åpen. Alle følger med på alle. Dersom det er hektisk er det to community health workers der, da sitter de på hver sine side av skrivebordet, med hver sine pasienter, og kommenterer litt om den andres pasient om han har noen innspill.

Det høres veldig fremmed ut for oss som nordmenn. At folk uten lang, lang utdannelse skal diagnostisere og behandle. Men det er sånn det fungerer her. At befolkningen kommer til helseposten sparer liv og helse. Ingen ville dratt på sykehuset for de plagene de har. En mann kom inn med noe de mistenkte var en svulst. Han fikk beskjed om at han måtte på sykehuset. Han ønsket ikke det, og dro hjem igjen.

Jeg spurte om hvordan det foregår, når en pasient er såpass dårlig at han må på sykehuset. Helsearbeideren sier at de må ta bussen. Busstasjonen er riktignok rett utenfor døra, men dere har vel lest om kollektivtrafikkens utfordringer. Han sier at de også oppgir nummeret til ambulanse om ønskelig, men at det koster rundt 1.500 rupis. Tidligere skrev jeg om en typisk familie, som hadde 8.000 i samlede inntekter på en måned.

Læreren fortalte om de ulike nivåene i helsetjenesten:

1. Sub health post (community health workers)
2. Health post (som vi er på nå, og som har community health workers. En med treårig utdanning er leder, jobber litt som ”lege” og mye med administrasjon)
3. Primary health care centre (her finnes det lege og sykepleier)
4. District hospital (allmennleger og sykepleiere)
5. General hospital (her finnes det spesialister)
6. Central hospital (Her finnes det spesialister. KMC er et central hospital.)

Jeg vet ikke så mye mer om de ulike nivåene, men det er interessant å se likevel, hvordan det er bygget opp. Helsetjenestene er stort sett gratis her. Jeg har ikke helt forstått systemet, men det er noe med at når man er lagt inn på sykehus så må man betale litt, men samtidig får man også en liten slump penger (”transportkostnader”), og det går ca. opp i opp.

Det finnes også en vaksinasjonsmann på helseposten. Jeg vet ikke hva slags utdannelse han har, men jobben er klar. Vaksinere alle som lar seg vaksinere. Det finnes et kjøleskap til oppbevaring av vaksinene, men det er ingen strømgenerator. Derfor står tidspunktene for strømavbrudd teipet på døra, og så skal man helst ikke åpne kjøleskapet i de periodene.

Fun fact: De har faktisk en egen app (flere, faktisk). Nepal load shedding (gratis). Mari og jeg bor i sone 7, og når man trykker på det, så kommer tidspunktene for strømavbrudd opp. Vi visste ikke om dette faste systemet de første par ukene, så vi visste aldri når vi skulle ha strøm. Nå har vi ganske god kontroll, bortsett fra at den siste uka så har strømmen blitt kuttet litt tidligere og drøyd en del med å komme tilbake, så vi mistenker at det er noen forandringer på gang. I dag gikk strømmen klokken 14, og skulle komme tilbake klokken 19. Den kom tilbake presis klokken 20, så det er nok et nytt system på gang.

I dag er det torsdag. Vi tok bussen med andreklassingene fra community health post. Da pleier vi å stoppe ved sykehuset og slippe dem av, vente litt, og så kommer førsteårsstudentene på og vi kjører videre til Duwakot. I dag ble andreårsstudentene sluppet av oppi veien, bussen kjørte litt bortover veien, og så gikk sjåfør og dørmann ut og bortover veien. Jeg følte meg gjenglemt. Biler irriterte seg over hvordan bussen sto parkert, og tutet. Etter en halvtime kom de tilbake, og førsteårsstudentene kom også ramlende. Det er noe rart med torsdager.

Én ting er at jentene liker å få oss til å si nepalske ord og le seg fillete av oss. Det er hysterisk festlig, synes de. Det er dog én ting som slår det. Det er å få det norske jentene til å smake på ulike matretter/snacks.

Det kan være litt spennende, det kan det. Men det krever også en god dose positivitet, pågangsmot, god kontroll over brekningsrefleksen og et enestående pokerfjes.

Typisk situasjon:

De vi er sammen med (gjerne jentene eller ansatte på sykehuset, av og til pasienter. Helst alle på en gang.) begynner å finne frem litt mat som de skal ha som snack. Så får de øye på Mari og meg. De roper oss bort til seg.

Smak på denne, roper de. Fnising og småhopping. Mari og jeg veksler blikk. De har tross alt spist av maten allerede (gjerne av samme skje som vi skal spise av), så det er ikke noe tull. Jeg tar prøvende en bitteliten bit. Alle står og vibrerer av spenning, mens jeg forsøker å finne ut om det skal tygges, suges eller bare svelges. Jeg kjenner etter om det er surt, søtt, salt eller krydret. Jeg forsøker å delvis smile av ren høflighet, delvis kikke ut i lufta som en ekte ”matkjenner”. Jeg svelger. Stemningen er ekstatisk. HVA syntes jeg om maten? Her kommer det flere valg.

Dersom det var godt, så må jeg vurdere om hvor godt jeg skal jeg syntes det var. Om jeg er for entusiastisk så får jeg resten av matpakka.

Dersom det ikke var fullt så godt, så må jeg vurdere om jeg skal si at det var ”veldig annerledes”, eller om jeg skal påpeke at det var litt for søtt for min smak. Jeg får tilbud om et par til. Det er fryktelig vanskelig å si til nepalske folk at man ikke vil ha mer. Det er ikke ok å si at en er mett. Eller, det er ok, men det er samtidig en oppfordring om at de skal fortsette å mase mye, mye mer.

Dersom maten smakte helt forferdelig, og jeg bare så vidt klarte å svelge, så sier jeg rett ut at jeg ikke likte det noe særlig. Det er ok, faktisk.

Noen ganger klarer jeg ikke si så mye. Jeg konsentrerer meg maks, og klarer så vidt å få ut et ”Spicy!”. Da ler de seg også i hjel, og vil gjerne at jeg skal spise en til. Når noe er såpass sterkt, så er hele munnhulen bedøvet i en halvtimes tid etterpå, så det er egentlig bare å slå til med en gang, om man vil være ekstra høflig.

Eksempler fra dagliglivet:

Spicy kuler:

Veldig mye mat er fritert her. Jeg får servert en slags oransje kule, med kål og noe annet inni. Ganske spicy, men god.

Spicy kuler (som sjelden er helt kuleformede), og potetchips.

Jeg får stadig en kule stukket til meg nå. I dag kjøpte faktisk Mari og jeg oss det helt frivillig.

Bøffelpølser:

Smaker egentlig ganske likt som vanlig grillpølser. Røkt smak dominerer.

Samosa:

Kjempegodt. Fritert hvetelefse utenpå, poteter og grønnsaker inni. Typisk snack eller del av et måltid.

En muffinsformet kaviarinneholdende sukkerbombe:

Overskriften antyder vel at denne ikke var helt innafor. Det så ut som en minimuffins. Det er det søteste jeg noen gang har smakt. Og konsistensen inni var litt kuleaktig, som russisk kaviar. Om jeg bare skulle stukket tunga borti kunne det kanskje godt, men etter å ha spist en hel en med jublende publikum, er dette på lista over ”no thank you, it’s a bit too sweet for my taste”.

Noe som likner på appelsinkart, men som visstnok ikke er det:

Ikke-appelsinkart, dynket i håndsprit.

Jeg er fortsatt overbevist om at det er appelsinkart. De sa det var en C-vitaminbombe. Den var bitteliten, grønn, sur, og knallhard. Jeg rakk å helle litt håndsprit i hånda før jeg tok i mot. Man skal jo ikke spise ting som ikke er skrelt eller kokt, sies det. Det ble litt mye sprit på den. Det gjorde kanskje at smaken ble litt annerledes enn den skulle vært. Men av Maris uttrykk å dømme var det ganske surt.

Sitroner dyppet i salt og chili:

Salt og chili blandet sammen. Sitroner skrelles.

Ja. Det var i dag, det. Rett etter appelsinkartet. De kjøpte seks sitroner av en gateselger. Deretter gikk de ned til et annet hus, og det kom en dame ut med en bolle med chilipulver og salt. Massevis av det. Så skrellet de sitronene (bra!), og la fruktkjøttet oppi bollen. Deretter fikk de oss til å spise skrellet (ikke så bra). Så rørte de alt sammen i bollen, og skulle ha oss til å smake. Jeg har sjelden vært så skeptisk. Sugde litt på en bit, og det var skikkelig, skikkelig sterkt. Jentene satt selv og gispet etter luft, og hadde latterkrampe mens de spiste. Denne gangen forsøkte vi faktisk å forklare for dem etterpå at våre mager ikke er vant til så sterk mat, og at visst det er såpass ille for dem, så risikerer vi å bli dårlige. Det ble møtt av nikk og smil. Det er nok glemt til i morgen.

Det er mulig det var dårlig gjort å la høna spise resten av sitronen.

En slags potetsmultring:

Fortsatt uidentifisert innhold. Vi ser dem til salgs her og der. Helt OK smak, men det er litt rart å spise noe uten å vite noe om hva man har i seg.

Fritert, hul kule fylt med noe vannaktig:

Definitivt det verste så langt. Jentene stoppet Mari og meg en gang vi gikk forbi en vogn som selger litt av hvert. Vi har for så vidt sett disse bollene liggende i massevis inni et slags varmebur. Vi trodde det var en slags snack. Jentene gir meg en blikkskål med en bolle oppi, som svømmer i en slags lake. Det ser virkelig udelikat ut. Jeg forsøker å plukke litt på den mens jeg spør om hva det er. Jeg får ikke noe klart svar. Jeg plukker litt mer på den, og hele greia går i oppløsning. Kula er fylt med noe vannaktig, med litt substans. Jeg smaker så vidt. Brekningsrefleksen kommer, og jeg må spytte ut. Jentene ler seg fillete. Jeg slipper for én gangs skyld og si hva jeg mener om retten. Vi flirer med dem, og vinker mens vi går bortover veien.

Mari: Var det…hjernemasse?

Monica: Jeg tror det.

Neste gang er det Mari sin tur. Hah!

Monica, KMC

Det er tirsdag, og vi har vært akkurat 1 måned i Nepal. 2 måneder igjen! Denne uken er vi i ”community”. Det vil si en kommunal helsetjeneste, nærmere folket enn sykehuset. Dette viser seg å være noe helt annet enn ”outreach”, som vi var forespeilet å være med på. På outreach drar man til helt avsidesliggende landsbyer eller området, og bidrar med helsetjenester. I går ble vi busset til en by to timer unna, som virker å være rundt tre ganger så stor som Duwakot.

De har egen busstasjon!

Det er et populært område for turister (med billettsalg ved inngangen til byen), og spesialiteten i området er treskjæring. Det var mange flotte butikker der, med lokale varer. Det var også et eget tempelområde, og en del spisesteder. Vi skulle observere arbeidet ved den lokale helsestasjonen. Det var tre rom der. Ett for registrering (det var drop-in-timer), ett for ”ante-natal care”, som er alt i fra prevensjon til en og annen hastefødsel og sjekk av spedbarn. Det siste rommet var vi ikke i, men det var vel rommet for ”alt annet”, tror vi.

Varmeseng for nyfødte.

All behandling er gratis, og de får også det mest nødvendige av medisiner. Vi fikk også forklart at de drev en oppsøkende tjeneste, hvor de besøkte familier med barn under fem år, ga vaksiner, behandlet eventuelle sykdommer og skader de tilfeldig kom over, og ga helsefremmende råd. Det kan se ut som om de ikke skal gjøre det denne uka. Første dagen var vi på helseposten og observerte noen p-sprøyteinjeksjoner og svangerskapskontroller. Når det var tid for lunsj gikk vi femti meter vekk fra helseposten, og bestilte varmmat fra et sted med ett bord. Som dere skjønner driver vi fortsatt med intens mageherding.

Gårsdagens lunsj!

…produsert her.

I dag var vi med ut i ”community” med andreårsstudenter. De har i oppdrag å ta historikk av fem familier hver, som har barn under fem år. De har med et spørreskjema hvor mor eller familiens overhode stilles spørsmål om antall familiemedlemmer, navn og alder på alle, yrke, inntekt, sykdommer etc. Kvinnene skal svare på om de bruker prevensjon, og i så fall om hvordan de har hørt om det. En familie levde av treskjæring. De var fem familiemedlemmer, derav to barn. De hadde en inntekt på 8.000 rupi i måneden, i tillegg til 2-3000 i tillegg noen ganger. 10.000 rupi er 770 kroner.

Hvor bor det barn under fem år, sa du?

Det er alltid trivelig når maten er servert allerede før man setter seg ned.

Gatelangs i Bungamati.

Vi fikk to timer til å gå rundt i ”community”. Det viser seg at studentene her ikke er så mye annerledes enn andre 17-18-åringer som blir sluppet løs på egen hånd. 20 minutter gikk med til å gå fra hus til hus og spørre etter noen med barn under fem år, og gjennomgang av spørreskjemaet. Resten gikk med til å vise oss rundt, gå opp til tempelet, spise mat og ta selfies. Passet meg fint, ettersom jeg trengte å ta den daglige geiteselfien uansett. På veien tilbake ble studentene tydeligvis litt nervøse. Derfor gikk de nøye gjennom med Mari og meg hva vi egentlig hadde gjort i dag, hvis noen spurte.

Det ble en ekstra god samtale med denne karen, kjenner jeg.

Lokalt håndverk.

Bussen til byen Bungamati hvor vi er, går fra hostellet klokken 09.15, og er fremme rundt kl. 11. Deretter er det retur klokken 13.30. Ettersom vi derfor får færre timer i praksis enn vi egentlig skal, bestemte undervisningssykepleieren at vi må være i praksis på studiedagen vår også. Dvs. kaste bort en hel studiedag for å være 2,5 timer i praksis. Men vi har sluttet å protestere, vi gjør stort sett som vi får beskjed om. Kanskje vi får litt velvilje etter hvert, slik at vi faktisk får gjennomført til tur til Chitwan og Pokkhara, som vi har veldig lyst til, men trenger en ekstra dag fri for å få til.

Han her er ikke gammel! Broren hadde rota seg vekk noen meter unna og peip som bare det.

Etter praksis ba vi om å få gå av bussen et sted i sentrum, og shoppet litt på et stort supermarked vi har funnet. Lærerne som er med ut i community er ganske annerledes enn alle andre ”voksne” vi har møtt på. De syntes faktisk det hørtes fint ut for oss å ta oss en tur i byen, foreslo et par steder vi kunne se, og spurte bare om vi visste hvordan vi kom oss hjem. Vi beskrev bussruten med bussbytte, og de ble imponerte, i stedet for å se på hverandre og lure på hvordan de skal få slutt på denne usømmelige adferden. Så nå har vi funnet en sykepleier som vi skal stemme frem til neste års kontaktsykepleier!

Første is i Nepal!

En mann i dress (det betyr at de er ganske viktige på sykehuset) fortalte oss om at det har kommet noen nordmenn til Bhaktapur, noe prosjektgreier via universitetet i Bergen. Han skulle ordne det så vi skal møte dem på torsdag, det skal bli trivelig. Det vil si, om jeg er gangbar. Maris tabata tok knekken på meg.

Monica, KMC

I dag hadde jeg og Monica bestemt oss for å trimme litt. Både jeg og Monica er medlem av 3t i Trondheim og jeg liker gruppetimer veldig godt, Monica derimot, er ikke så glad i gruppetimer så da inngikk vi et kompromiss og kjørte på med en gruppetime. Til Monicas store begeistring! Gruppe og gruppe, jaja, jeg vet ikke riktig jeg, det var en instruktør og en deltaker. Men når utstyret (to matter, to stoler, en seng, to strikk og et gitter) var i orden satte vi i gang med årets første Nepaltabata! Man får ikke mer moro (evt. smerte) enn man lager sjæl!

Vi startet med oppvarming i trappene. I og med at innsatsen på treningsfronten har vært litt laber de siste ukene ble vi selvsagt møkkslitne med en gang. Vi gikk sannsynligvis ut litt for hardt også. Vi tenkte vel at formen ikke hadde tapt seg i det hele tatt etter matmaratonen i jula. Pulsklokka til Monica sa at pulsen knapt var over 80 under oppvarminga. Vi avgjorde umiddelbart at den var helt på jordet. I hver etasje hadde vi publikum, men ingen heiet oss fram… enten tenkte de ”det der er jo sykt enkelt, se hvordan de sliter” eller så tenkte de kanskje ”hva driver de med?” Selv om ingen heiet på meg følte jeg meg likevel som super-Bjørgen!

Så satte vi i gang, da. Vi koblet sammen våre music angels og satte på min eldgamle charterturspilleliste. Det fungerte temmelig bra. Og vi svettet og slet og svettet enda mer. Og jaggu kom vi ikke i mål til slutt også.

Strålende fornøyd etter endt økt begynte jeg å legge planer for mitt eget nepalske treningssenter. Jeg skal kalle det 3t, tror jeg. Treningssenteret skal ha en instruktør, meg, og lokalet skal være Duwakot girl´s hostel. Timeplanen vil sannsynligvis bestå av gruppetimer som tabata, pulsstep og hotyoga (jeg har ikke planlagt hvor jeg skal få varmen til hotyogaen fra enda). Kanskje legger jeg inn en dansetime også. Jeg ser for meg at det ville blitt veldig populært her. Hver etasje får egen timeplan og så er det bare å melde seg på via vakten i første etasje. Jeg hadde måttet ta litt betalt da for å kjøpe nok donuts til å holde ut alle disse gruppetimene.

Neida, men hadde jeg skulle vært her noen år skulle jeg gjort alvor av det! Mehehe.

Vi tøyde ut og tuslet ut i korridoren for å få litt frisk luft etter endt økt. Jeg ristet så vidt på beina til småbarnas store begeistring som trodde at nå, NÅ skulle Mari sette i gang med en av sine danse sessions igjen. Jeg gjorde ikke det da, men passerte målstreken som en superhelt (super-Bjørgen).

Etter vi hadde dusjet og ordnet oss kom Monica og sa at hun hadde lyst på Daal Bhat. Og heldigvis hadde de det i kantina i dag også. Vi har ikke vært der på en stund, men Monica kunne rapportere at den smakte som før. Vi spiste sjokolade etterpå da, bare liksom for å nulle ut treninga helt. God natt :)

Mari, KMC