Fjellsko og engangshansker

Enda en dag på NICU er over. Barna er bare helt fantastisk søte. De er ikke syke, det er bare keisersnittbabyer som skal til observasjon i 24 timer, så de er friske og raske, stort sett. Ligger der i hver sin seng og gløtter med øynene, skriker når de har bæsja, skriker når de er sultne, og er ellers ganske så fredelige. I går kom det 12 keisersnittbarn til avdelingen. Vi var spente på om det ble en hel haug til i dag, for da ville vi fått et alvorlig problem med sengeplasser. Så det var i dag, etter 2,5 uker på NICU, at vi fikk vite at mandag-onsdag-fredag er keisersnittdager. Ganske logisk oppbygning. Men klart, et og annet hastesnitt vil jo kunne forekomme. I dag ble det ingen.

I dag var det 12 babyer som skulle skrives ut til foreldrene. Det betyr 12 babyer som skal ikles mer eller mindre fine hjemreiseklær, og overleveres til far, bestemor, tante, onkel og lillebror i den lille, trange gangen utenfor. Der alle tolv familiene er representert og vil være først. På dette rommet finnes det en hylle, som brukes til sko. Den har fire ”etasjer”. På øverste hylle legges barnet, mens armbånd, navnelapp og tissefant eller mangel på tissefant kontrolleres.

Fagleder (jeg velger å kalle henne det) ved avdelingen er veldig engasjert. Det bygges ny NICU på sykehuset nå, og hun er fryktelig interessert i å høre hvordan vi i Norge gjør ting. Hun har virkelig en visjon om å gjøre NICU’en på KMC så god som den bare kan bli. Mari og jeg kan ikke så mye om det, men vi har konsultert med Marlene som jobber på nyfødt intensiv i Trondheim, og fått mye informasjon. Fagleder ønsker å vite alt i fra hvordan vi steller barna, til hva vi bruker til å rengjøre senger og utstyr, til hva slags melk barna får, og hvordan vi kler dem etc. Som nevnt tidligere ser de på Norge som et slags modell-land, og faglederen ønsker virkelig å gjøre det de kan, ut i fra de ressursene de har. Hun har kontakt med ledelsen, og mener at hun kan få tilført en god del ressurser dersom hun kan argumentere for hvorfor. Om hun kan henvise til at det er slik det fungerer i Norge, så er nok det noen av de beste argumentene hun kan komme med. (No pressure, Marlene!)

I Nepal redder de barn fra 28 uker. I Norge redder vi barn fra 24 uker, og i noen tilfeller fra 23 uker. Dét er stor forskjell! I Norge gjøres alt for at kontakten mellom mor og barn skal skje med en gang, og være jevn hele veien. I Nepal får ikke mor se sitt barn før 24 timer er gått. Andre pårørende får kikke så vidt, men ikke røre. Bortsett fra når det er jeg som kommer ut med barnet. Da får de lov til å stryke barnet på kinnet eller ta det i hånden. Barnet blir jo vasket med klorhexedinløsning hele tiden uansett, så en ekstra vask etter besøket er verdt kontakten, synes jeg.

Det er forresten fryktelig morsomt å være i praksis med alle de småbabyene sammen med Mari. For det første så elsker vi begge disse små pasientene, da de er de eneste pasientene vi kan snakke norsk til. Vi prater og pludrer i vei, og barna ser på oss med store, forståelsesfulle øyne. Ettersom barna er skikkelig dårlige på å prate selv, så pleier Mari og snakke for dem noen ganger. Det begynner stort sett med at en baby skriker, og Mari plukker den opp. Da hører man stort sett:

”Æ lik’itj turkis, det må da alle skjønn!”

”Æ villa ligg i armkroken, ikke her alein!”

”Æ villa bli pakka som en burrito!”

”Æ lik’itj sort sjal med prikka!”

”Æ villa bare ha en klem!”

”Æ svette i hjel, kom og hjelp meg!”

”Æ e sulten, æ vil itj’ vent på at melka ska bli kald!”

”Æ har bæsja, det e klart æ e sulten!”

”Æ trives best i armkroken, sjø.”

”Æ villa bare snakk litt norsk med dæ.”

Da er det faktisk litt vanskelig å ikke bryte samme i latter. Selv de nepalske sykepleierne flirer, selv om de ikke skjønner noen ting. Det er bare jeg og babyene som forstår hva Mari sier. Babyene slutter å skrike også. De er glade for å ha fått en stemme.

“Æ lik itj’ bare å ligg her uten dæ.” (Bildet viser ikke babyen særlig godt, så jeg vurderte det til greit å legge ut.)

Det som derimot ikke er like morsomt, er når Mari inviterer på intervalltrening type jogging. Jeg ble med frivillig, det gjorde jeg. Må jo komme litt i form. Vi løp oppover mot Duwakot. For vi bor faktisk ikke i selve Duwakot sentrum. Vi bor i utkanten. Heldigvis i den utkanten som er nærmest sivilisasjonen. I Duwakot stirrer folk på oss, siden vi er hvite. Vi handler nudler og vann, og går langs gata, og tar kanskje bussen. Det er så rart synes de, at de bare blir stående å gape. Forestill dere da at det kommer to hvite jenter joggende. Nepalske folk jogger ikke. De bruker kreftene sine på mer nyttige ting. Flere ganger var det unger som løp etter oss, hoiet og skrek. Et par personbiler med 4-5 personer i stoppet og spurte om vi trengte taxi. De ville sikkert hjelpe oss, vi hadde tydeligvis hastverk. Barna ropte ”hello” og ”bye” etter oss, alle de voksne kikket på oss som om vi var gærne, og gamlemor smilte tannløst til oss. Vi løp til og med forbi et supermarked. Lurer på om det var stort. Vel tilbake på hostellet tok vi oss en dusj i kaldvann, som er det som gjelder for tiden, tydeligvis.

Mari har forresten funnet en god taktikk, når det gjelder alle spørsmålene vi får om mat. Det er alltid viktig å spørre oss om hva vi synes om den nepalske maten, nemlig. Og ettersom vi ikke er så veldig begeistra, så krever det alltid litt tankevirksomhet når vi skal svare. Mari har funnet svaret. Hun har nemlig fått skikkelig sansen for egg chowmein, en rett med nudler, grønnsaker og stekt egg. Nå besvarer hun alle slike spørsmål med at hun digger egg chowmein. Og ettersom det er en veldig vanlig rett i Nepal, så synes de at det er stas.

Folk: Så, hva synes dere om maten her i Nepal?

Mari: Jeg elsker egg chowmein!

Folk: Å, så gøy! Men hva annet liker dere, da?

Mari: Jeg spiser bare egg chowmein! Jeg elsker det!

Folk: Å, virkelig?

Mari: Ja!

Der stopper samtalen.

Folk: Smak på denne, Mari!

Mari: Nei takk.

Folk: Jo, hvorfor ikke?

Mari: Jeg må spare plass til egg chowmein.

Folk: Hæ?

Mari: Jeg elsker egg chowmein! Jeg kan ikke spise andre ting før jeg spiser det.

Der stopper igjen samtalen.

Folk: Blir dere med å spise ved den funky gatevogna på hjørnet?

Mari: Nei, vi må spise egg chowmein i kantina.

Folk: De har masse god mat i den funky gatevogna.

Mari: Må ha egg chowmein fra kantina!

Enda en samtale er stoppet.

Det er mulig det er en tilfeldighet, men i dag begynte til og med personalet i kantina og stille spørsmål. Vil dere ikke ha chicken chowmein i stedet, spør de. Vi ønsker egg, sier vi. Vi har kylling, sier de. Nei, vi må ha egg, sier Mari. Vi kan få mixed, sier de. Nei. Egg, sier Mari. Og egg chowmein ble det. Flaks at jeg liker det veldig godt jeg også. Så kan jeg bare stille meg i bakgrunnen og nikke og smile.

Monica, KMC