Fjellsko og engangshansker

I dag har vi vært og sett verdens største stupa; The great boudha stupa. Den ligger i den nordøstlige delen av Kathmandu. Vi vet bare hvordan vi tar buss til og fra Kathmandu sentrum, så vi tok bussen inn til sentrum, før vi fant ny buss ut fra sentrum. Antakelig kan det ikke gjøres så fryktelig mye enklere heller. Litt som i Trondheim – man må alltid innom midtbyen. Uansett, vi benyttet muligheten til en sen frokost i Thamel. The Roadhouse cafe hadde både omelett, toast, svart kaffe, ferskpresset appelsinjuice, vaffel og pannekake til oss. Det er mulig dere i Norge synes vi prater mye om mat. Alt handler om å få tak i omeletter og grovt brød og svart kaffe. Nå har det seg slik at den eneste maten vi får tak i i Duwakot er daal-bhat til kveldsmat, og utenom det har de kjeks, frukt, hvitt brød, syltetøy og nudler. Og litt til, men uansett, det er veldig dårlig med muligheter for godt og variert kosthold. Til og med sjokoladen smaker dårlig – den som smaker som om den er laget på vann. Derfor bruker vi mye av tiden på å fantasere om god mat, om å få seg flere varmmåltider enn daal-bhat til kveldsmat og egg chowmein de dagene vi er i praksis. Hver gang vi er utenfor Duwakot er vi leting etter det beste spisestedet. Sånn er det bare. Nepalsk varmmat er OK, men helt frelst må vi nok innrømme at vi ikke er.

Svart kaffe UTEN sukker!

Faktisk ble det litt krøll med bussen. Vi gikk fra Duwakot og dit vi vanligvis tar bussen. De aller fleste går til Kathmandu innbiller vi oss, så da en buss med mange ledige seter stoppet, og dørmannen roper noe vi mener høres ut som ”Ratna Park”, så hopper vi på. Vi burde skjønt det. Ingen buss med ledige seter kan gå til noe interessant sted. Men vi hoppet av i tide, og gikk på en ny buss inn til sentrum.

Koppholder på bussen!

For å være helt ærlig ser jeg ikke helt forskjellen på alle stupaene. De er hvite kuler med bønneflagg hengende på. De er forseggjort og alt sånt, og fremstår som flotte, men utenom det er det liten forskjell på de ulike, synes jeg. Men nå kan vi krysse av ”Verdens største stupa” på lista. Etter å ha gått rundt den et par runder og kikket litt i butikker, gikk vi på leting etter et apotek for å kjøpe Paracet. Etter en del vandring finner vi et apotek. Jeg vet ikke riktig om det kreves en lisens for å drive et apotek, eller om det bare er en type kiosk. Her i Duwakot er det små kiosker med et lite utvalg av vanlige preparater. I Pokhara lå det en plastkurv med ulike tablettbrett blant kjeks og nudler. Uansett, vi var nå på dette apoteket ved stupaen. Jeg spør etter paracetamol. Damen spør om jeg har feber, eller om det bare er hodepine. Jeg blir litt imponert, og tenker at her er det en som faktisk ikke vil selge hva som helst til de som spør. Jeg forteller at det kun er hodepine. Men neida. Det var ikke paracetamol hun kom med. Nimesulide 100 mg, het det. Flott for hodepine, visstnok. Aldri hørt om. Jeg takker for tilbudet og ber om paracetamol likevel, og får det. Et raskt google-søk viser at Nimesulide er en type NSAID (som ibux, naproxen etc.), men at den ikke selges i Norge og mange andre land. Så det var ikke så galt, det hun foreslo. Men jeg forstår at det kan være vanskelig å få den nepalske befolkningen til å oppsøke lege, når en får ”gode råd” av de som selger medisiner fra en liten gatekiosk.

Okay da, den ser faktisk ganske imponerende ut.

På bussen i dag kommer det på noen hvite mennesker; en dame, en mann og en jente på 6-7 år. Turister, rekker jeg akkurat å tenke. Bussen er full, og de presser seg på. Jentungen blir plassert i fanget på en nepalsk dame, og mor og far forsvinner bakover i den stappfulle bussen. Ikke turister, tenker jeg. Jeg hører jentungen snakke nepalsk med damen hun har blitt plassert på fanget til. Alle kikker på. Det er nok ikke hver dag en nepalsk person på lokalbussen får en utenlandsk unge plassert i fanget.

Dørmannen i dag så ut til å være rundt 14 år gammel. Jeg håper det var fordi det var lørdag og skolefri, at det ikke var fulltidsjobben hans. Men dreven, det var han. En dørmann i Kathmandu trenger et sett sterke lunger og talehastigheten til en auksjonarius for å rope ut budskapet på alle bussholdeplasser. ”Ratna park, ratna park, ratna park, thimi, koteswor, singha durbar, ratna park!”. Om noen på bussholdeplassen fatter interesse er det to harde dunk i siden av bussen så sjåføren stopper. Passasjer på, to harde dunk til, og bussen kjører avgårde. Dørmannen holder oversikten og ber folk om å plassere seg der og der, når bussen er full. Han annonserer holdeplasser, og enten plystrer eller dunker én gang i siden på bussen for å varsle om at sjåføren må stoppe på neste. Penger innsamles når dørmannen har tid, noen ganger i det passasjerene går av, andre ganger mens de sitter i setene. Ingen blir spurt to ganger, og ingen ser ut til å bli glemt. Og alt dette gjøres mens dørmannen balanserer på nederste trappetrinnet i bussen, holder i en lealøs dør og hjelper sjåføren å navigere ved å plystre og gi håndsignaler til kjøretøyene i fila til venstre. 14-åringen i dag klarte jobben like bra som de andre. I dag kom det på en mann med noen lange kvister buntet sammen. Dørmannen skjøv dem under setene, og ropte til passasjerene på de neste tre radene at de skulle trekke til seg beina.

Trafikken i Kathmandu lørdag klokken 15.

Svett og støvete som jeg var da jeg kom hjem måtte jeg ha meg en dusj. Det er sjelden varmtvann for tiden. Det å dusje i kaldvann er jo veldig ubehagelig, det kan nok alle forestille seg. Men et faktisk problem er å få shampoen til å reagere noe særlig i iskaldt vann. Den er ganske enkelt for kald. Men; er man støvete nok, så går det meste. Nå sitter jeg foran varmeovnen i fleecedress. (Akkurat idét jeg skrev det gikk strømmen. En halvtime for tidlig i forhold til myndighetenes plan. Den kommer med middels stor sannsynlighet tilbake om fire timer. Yay.)

Den indiske tannlegen ble fra og med 1. februar warden (bestyrerinne) her på jentehostellet. Hun har en slitsom jobb. Hun har ansvaret for 120 studenter, uten å egentlig ha noen sanksjoneringsmuligheter overfor dem. Hun fortviler over foreldre som ringer og kjefter fordi 16-åringen ikke har vært på legevakta med urinveisinfeksjonen sin. Warden har på sin side forsøkt å motivere jenta til å dra, men bare møtt motstand. Som hun sa – da blir det sinte telefoner fra foreldre, frem til jeg til slutt må dra på legevakta med jenta midt på natta. Likeledes kan hun få kjeft fra foreldre fordi dere døtre ikke leser nok til eksamen, og andre ting. Og så har hun 120 slike studenter. I tillegg til Mari og meg. I tillegg til at hun faktisk er foreleser på fulltid. Hun må oppholde seg i Duwakot absolutt hele tiden. Hun må spørre rektor på KMC om hun ønsker å dra inn til Kathmandu. I helgen hadde hun lyst å besøke ei venninne en mil unna, men rektor sa nei. Jeg skjønner godt at hun fortviler. Jeg går ut i fra at hun får litt ekstra lønn for warden-stillingen, men det er neppe verdt det.

Monica, KMC

HALÅÅ

Her kjem ei oppdatering frå oss tre i Dhulikel etter ein lang tørkeperiode utan blogging! Denne veka er eg (Johanne) på akutten, og Maren og Ingrid på intensiven. Begge avdelingane er spennande og vi får sett mykje som vi har lite erfaring med frå før. Vi får oppleve mykje variert ettersom vi bytter avdeling kvar veke. Utanom å vere innom intensiven og akutten er vi også innom føden, pediatrisk, ortopedisk, kirurgisk, observasjon til bachelor, medisinsk og to veker på outreachsenter.

Etter ei stund i praksis har vi erfart at synet på kva sjukepleie er ikkje er det same her som i Noreg. Mykje er likt, men mykje også veldig ulikt. Mykje grunna kulturell ulikskap, men også ulike økonomiske føresetnadar. Trass mangelen på ressursar synest vi at behandlinga har eit høgt nivå medisinsk sett, og dei finn gode løysingar der dei ikkje har tipp topp utstyr.

Dei lokale sjukepleiestudentane er til stor hjelp for oss. Dei kan vi spørje om det meste og dei forklarar med forståeleg engelsk. Det verkar som dei synast det er litt stas med oss bleikingar frå nord! Her får sjukepleiestudentane ansvar for det meste som skjer på avdelinga når dei er i praksis. Dei er flittige og arbeidar hardt og får endå meir ansvar enn kva vi studentane får i Norge.

Elles utnyttar vi helgene på å reise vekk og oppdage Nepal, eit nydeleg land eg vil anbefale alle å reise til! No er vi nett komen heim frå Pokhara som Monica har skrive om. Eg var så heldig å få besøk av Erling! Han fekk sjå både forurensa, livlege og spennande Kathmandu, koselege Dhulikel og nydelege Pokhara. Kjeeeekt besøk!!

For to veker sidan hadde vi ei helg på eit hotell som heiter «The Last Resort».  Der reiste vi med tre fysiostudentar frå Norge og ei som jobbar som frivilleg på barneheimen som er vegg i vegg med gjestehuset vårt. Første dagen sykla vi til Tibet på ein humpete traktorveg som gav oss sittesmerter på rumpa  ei veke etterpå,  men det var ein artig tur like vel! Vi budde i telthytter, åt nydeleg mat og drikke og kosa oss i massevis! Dei galnaste av oss hoppa frå ei hengebru, Asia sitt lengste strikkhopp. Personleg har eg akseptert pysa i meg for lengst, så eg fekk tilstrekkeleg  med spenning av å sjå på.

Alt i alt har vi det veldig fint, vi elskar Nepal, og ikkje minst det gjestfrie og smilande folket! Praksis på sjukehuset er lærerikt og utfordrande, men trur vi kjem heim med masse erfaring som vi ikkje kunne fått på same måte heime.

På søndag reiser vi til ein plass som heiter Salambu for to veker på «outreach». Vi har fått beskjed om å ta med det meste av mat og drikke for dette er visst ikkje å få tak i der, bortsett frå ris og potet. Her skal vi gå i 2-4 timar kvar dag frå hus til hus, ein litt anna type heimesjukepleie enn kva vi er vande med. Vi gruar oss litt, men gler oss veldig! No får vi verkeleg kome nærme den nepalske kulturen. Den kvite drakta vert bytta ut med lokale klede, kalla «kurta», som vi har vore og fått skreddarsydd med vår lokale skreddar nede i gata. Vi satsar på ein fargerik stil for å blende inn i mengda så godt som vi klarar.

BILDEMIX; litt bilder frå Pokhara-turen, Kathamandu med kveldsbilete og apetempel, eit bilete frå torsdagssamlingane vi har på takterrassen med alle i gjestehuset ++, og så frå helga vår på The Last Resort.

– Johanne

Uke 2 på NICU er over. Et nytt tvillingpar kom inn. Minstemann var 1850 gram. Dét er ikke mye! Men begge to var friske og fine, og ble tullet inn i tepper og lagt i sola ved vinduet.

En av sykepleierne forklarer meg uoppfordret om dette med varmen. Det er så viktig for barna å være skikkelig varme, sier hun. Når de reiser fra sykehuset reiser de til hjem uten varme. Mødrene vil smøre dem inn med massasjeoljer og pakke dem inn i lag på lag på lag på lag med klær, men de vil aldri få være skikkelig varme. Det styrker mine mistanker om at de har en teori om en slags ”flying start” temperaturmessig. Det er masse prat om hypotermi, og alle prosedyrer må gjøres lynraskt, sånn at barna får tilbake inn i varmesenger, i sola og i tykke tepper.

Igjen, ting gir mening, på sitt vis. Selv om legevitenskapen kanskje har andre ting den skulle ha sagt.

I dag var det en lege vi ikke hadde sett før, som var på avdelingen. Han spurte hvem vi var, og hvor vi var fra. Det virket som om han regnet med at vi var erfarne jordmødre fra Norge. Han spurte om hva vi anså for å være neonatal hypoglykemi i Norge, og om vi var kjent med termene intra-uterin growth retardation vs. low birth weight. Vi svarte så godt vi kunne, samtidig som vi forsøkte å forklare at dette er vårt første møte med mødre/barn i helsetjenesten.

Alle er interesserte i Norge, og alle har en formening om det flotte helsevesenet vårt. I dag begynte de å prate om HDI (human development index), som er et mål på ulike faktorer i et land (alt i fra økonomi til dødelighet etc.), og som skal være en rangering om hvilke land som er best å leve i, objektivt sett. 187 land er med, og Norge er på 1. plass, mens Nepal er på 145. Det føles rett og slett litt ekkelt å sitte der og være fra Norge, med en følelse av at de tror du er utsendt for å vurdere det nepalske helsevesenet. Derfor forsøker vi å være svært diplomatiske. Vi forklarer åpent om at det sløses mye med ressurser i Norge. Vi forklarer at gamle på institusjoner i Norge blir både dehydrert og må ligge våte i flere timer fordi arbeidspresset er så stort. At ting ikke er perfekt, selv om vi ligger på 1. plass.

Vi forteller at vi er imponerte over alt de takler i Nepal. Vi forteller at dersom det er strømbrudd i Norge blir det unntakstilstand. Operasjoner avlyses, og det er på riksdekkende nyheter. Vi forteller hvor imponerte VI blir, når vi ser de nepalske kirurgene fortsette arbeidet som om ingenting har hendt, når strømmen går. Vi forteller at vi er imponerte over utnyttingen av ressursene. I forigårs så vi på en at postvertene som lagde ”splinter” (til å fiksere barnets håndledd når det har venflon) ved hjelp av en papplate som ble klippet opp, litt bomull, og et kompress surret rundt, festet med tape. En hel kurv med slike ble laget av en papplate som ble til overs ved en leveranse.

De forteller om plastbegrene, som vi til vår gru har sett at det kun finnes fire av, og at de ”vaskes” om igjen og om igjen. De brukes til å mate babyene med. Sykepleieren forteller at det ikke finnes slike bøyelige plastbegre i Nepal. Det finnes kun de som er helt stive. Hun er ikke sikker på hvor disse tre plastbegrene kom fra, men at det må ha vært en donasjon. Hun sa på spøk (men det var ikke bare en spøk) at vi gjerne måtte sende en forsyning plastbegre til dem når vi kom tilbake til Norge. Vi snakker her om disse ”medisinbegrene” på 30 ml som vi i Norge putter to tabletter i, gir til en pasient, og så kaster.

Sykepleieren forteller om sykehusvaskeriene – håndvask på taket av sykehuset eller i dalene rundt om. Vi har sett det når vi går fjellturer – i noen av dalene er det rad på rad med lakener med samme farger. Det er lokale bedrifter som vasker for institusjoner. De blå frakkene vi tar på oss når vi skal inn på NICU er visstnok kjørt i autoklaveringsmaskin, men det er helt unikt, og bare noe som finnes på intensivavdelingene. De gjør store øyne når vi sier at på sykehus i Norge tar man ren uniform hver morgen, det er ikke snakk om å ha den på utenfor sykehusområdet, og at om man blir tilsølt er det rett ned i garderoben å bytte til ren uniform.

På onsdag var det et veldig tordenvær her. Vi så lynet dele seg over hele himmelen. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder, bare et par halvdårlige videosnutter. Det er første gang det har regnet siden vi kom. Åkrene hadde sikkert godt av det. Vi var mer bekymret for jordveien utenfor hostellet. Om vi fortsatt kom til å ha en vei neste morgen.

Joda, veien besto!

Det har vært to helligdager denne uken. To ugunstige dager strømmessig (det vil si at det verken er vanlig strøm eller generatorstrøm), så vi har tilbrakt dem ute, for det meste. På torsdag dro vi til Kathmandu, og tilbrakte dagen i turiststrøket Thamel. Vi har fått sansen for å være turister, etter at vi var i Pokhara. Vi kjøpte litt suvenirer og god mat.

Pizza på Roadhouse café i Thamel.

Da vi skulle hjem var vi ganske slitne, og ble enige om at vi skulle ta bussen direkte til Duwakot, til tross for at vi vanligvis unngår disse bussene. Det finnes nemlig ingen buss som er så full som en Duwakot-buss det siste stykket av ruta. Vi fikk sitte foran. Mari fikk passasjersetet, og jeg satt på motorkassa. Det kom veldig mye folk på, så vi var 4-5 som satt på motorkassa etter hvert. Bussen kjører veldig seint. Det er merkelig, de fleste kjører det de er gode for. Veldig defensiv kjøring gjennom Kathmandu. Mari og jeg ser på hverandre, og innstiller oss på en lang, lang busstur. Vanligvis tar det en liten time. Jeg ser på dashbordet at bensinmåleren er faretruende nær ”empty”. Ved nærmere ettertanke kjører sjåføren som jeg selv ville gjort de siste hundre meterne til en bensinstasjon, om lampen hadde lyst rødt. Men vi kjører forbi bensinstasjon etter bensinstasjon. Bussen går fortsatt.

Utpå hovedveien singler det plutselig i glass. En svær lastebil har ligget og presset på høyresiden vår (det er venstrekjøring her) i et par minutter. Til slutt har den presset seg så langt innpå at den har tatt sidespeilet til bussen. Bussjåføren banner, og dørmannen og hjelpegutt roper noe til ham. Lastebilen som til slutt fikk til å kjøre forbi blinker inn til siden på motorveien. Bussen passerer ham, og svinger også inn. Dørmann og hjelpegutt gjør seg klar til å hoppe ut. Det hele er litt spennende. Hvordan løser de slike hendelser her? Må det krangles, eller løses det i minnelighet? Det blåses i en fløyte. Trafikkpolitiet dukket opp fra ingen-steder. De går mot lastebilen. Dørmann og hjelpegutt hopper tilbake inn i bussen, og sjåføren kjører avgårde. Det gikk betydelig raskere den siste biten, enn det hadde gjort så langt. Speil fikk være speil. Sjåfør og dørmann ønsket tydeligvis ingen samtale med trafikkpolitiet.

På ettermiddagen gikk jeg meg en tur i nabolaget. Gikk på noen av disse små stiene mellom jordene. De er laget for allmenn ferdsel, helt klart. Bambusrør dekket med blikktak over elver. Sandsekker som gir støtte til føttene over en bekk.

Det knaket godt da nordmannen skulle gå over.

Slike veier må jo føre et sted? Jeg måtte prøve.

Jeg er glad ikke vannstanden var spesielt stor.

Enda flere av Duwakots geiter.

Jeg kjøpte en hel papaya. Vi ser at det selges på gata, men da er den oppskåret, og vi foretrekker å skjære opp frukten vår selv. Det var veldig godt, men samtidig veldig uvant. Når man ikke vet riktig hva en frukt skal smake, så er det vanskelig å bedømme om den er god eller dårlig, og det gir en viss bismak.

Papaya! Minner litt om…rått kjøtt? Smaken var god, iallfall.

I dag har vi hatt en rolig ettermiddag og kveld på hostellet. I et forsøk på å skape fredagsstemning tente jeg noen stearinlys jeg kjøpte på et turiststed, og åpnet en boks Tuborg. Det er akkurat som om ølen smaker mye bedre, når man vet det ikke er lov.

Stearinlys! Sikkert forbudt.

Pringles finnes bare i pulverform i Nepal.

Fredagspils! Definitivt forbudt på hostellet.

Monica, KMC

Enda en dag på NICU er overstått. I dag spurte jeg om det var greit at jeg tok bilder av utstyr og fasiliteter ved avdelingen, for å dele med de i Norge. Det var helt greit. Hverdagen går sin gang på avdelingen. Alle babyer kles av, vaskes med klorhexedin og smøres inn med olje fra topp til tå om morgenen, før de får nye klær. Mating skjer med morsmelkserstatning ca. annenhver time. Det styres mest av når babyene gråter, egentlig. Barna pakkes inn i lag på lag med klær og fleecetepper. Det er 28 grader inne på avdelingen, og i tillegg legges en del av babyene i varmesenger eller i seng foran vinduet, i sola. Når vi skal skifte på barna kjenner vi at de er gjennomvåte av svette. Alle sammen. Vi lurer på hvorfor det skal være sånn. Det er enda en av de tingene vi ikke forstår ved Nepal.

Felles stellebenk for alle babyene.

En innretning som koker vannet og holder det passelig varmt. Morsmelkserstatning ved siden av.

Elektrisk drevet vannbad.

Her legges skitne ting oppi, og anses som rene noen minutter etterpå.

Alle pårørende får med seg lapp til apoteket. De skal kjøpe fire engangsbleier, to 1-ml-sprøyter, fire par hansker, to sprøytespisser, en flaske med olje og en flaske med håndsprit. Og kanskje noe mer, jeg husker ikke riktig. Dette inngår i avdelingens ”lager”, sånn at alle barna har tilgang på alle disse tingene. Når barna kommer til avdelingen har de på seg nye, flotte nyfødtklær. De er kjøpt på apoteket (handleliste for pårørende ved fødeavdelingen), og har vært på barnet i en halvtimes tid, før de kommer til avdelingen. Så snart de har fått varmen i seg skal disse klærne av, og erstattes med avdelingens egne klær, av hygieniske årsaker. Det er litt vanskelig for oss å forstå at disse nyinnkjøpte klærne skal være en større trussel mot sykdommer enn de godt brukte, håndvaskede klærne ved avdelingen. Igjen, vi skal ikke skjønne alt ved Nepal.

Avdelingens babyklær.

Avdelingens klær.

Barna kles i avdelingens klær så lenge de er der, men når det er på tide med hjemreise skal de igjen kles i private klær. Pårørende må enten komme med nye klær, eller de må ha vasket klærne som barnet hadde på ved ankomst. Barna ligger i senger på rekke og rad, og de blir tatt opp til stell, bleieskift og mating. I dag kom det et tvillingpar til avdelingen. De kom bare tre uker før termin. Født på vanlig måte, ingen keisersnitt. Imponerende! De var begge nøyaktig to kilo, og fremsto som sunne og friske. Miljøet ved avdelingen er godt, vi føler oss godt ivaretatt. En del av legene er også inkluderende, og forteller oss hvorfor de gjør ulike undersøkelser. Det er jo litt dumt at avdelingen egentlig ikke har noen skikkelig NICU (dersom barna får behov for pustehjelp eller kirurgi må de på annet sykehus), ettersom det er Maris fokus på bacheloroppgaven, men det er spennende likevel.

Kuvøse (ikke i bruk).

Varmeseng.

Utstyrstralle.

Medisinsk utstyr.

Oksygentank.

Kuvøse.

Seng for barn med spesielle behov.

Kuvøse (ikke i bruk).

Varmeseng.

Utstyrstralle.

Helligdagen i går var forresten Lord Shivas bursdag. Det var en stor greie. Sykepleierne lurte på om vi hadde møtt på barn som sto med tau tvers over veien, og sperret for trafikk. Det var blant tingene vi undret på i går. Hvorfor barna sto med disse tauene. Det viste seg at det var vanlig å gi dem litt penger for å passere. Hah, sånn kan det gå, når barna i Duwakot fniser i stedet for å forklare utlendingene hva som er formålet. I morgen er det Independence Day, altså frigjøringsdagen. Det var visstnok ikke like stort, men om vi ville se noe, så kunne vi gå ned til New Road i Kathmandu. Det er uvisst hva som skulle være der. Vi må kanskje en tur dit å se.

Ingen butikker er stengt, sa de. De er aldri stengt. Det opplevde jeg i går. Jeg skulle kjøpe kontantkort til mobilen, noe som vanligvis er en enkel sak, når vi først har SIM-kortet i orden. Vi kjøper ”Ncell recharge” for 100 eller 200 rupis, stort sett. I går tuslet jeg bort til den vanlige kiosken. Det satt en gammel, gammel dame utenfor. Jeg hilste namaste, men fikk et tomt blikk tilbake. Jeg går opp trappetrinnet og står foran skranken i kiosken. Der er det en gammel, gammel mann som går rundt og leter etter noe til et par jenter på rundt åtte og tolv år. Han var virkelig gammel. Rynkete, tannløs, klærne hang og slang, og han kunne så vidt gå. Jeg forstår at her blir kommunikasjonen et problem, så jeg ber tolvåringen om hjelp. Hun forteller ham hva jeg skal ha. Han kikker blankt på henne. Hun forsøker å forklare ham hvor det ligger. Han roter rundt i hyllene, finner frem både det ene og det andre.

Var det disse? Han holder frem en hårbøyle.

Denne? Han holder frem en kjekspakke.

Denne, da? Han holder frem en tøydukke.

Tolvåringen forsøker å geleide ham bortover hyllerekka. Til og med jeg forstår etter hvert at hun forklarer til ham at han må bort til skuffen. Han finner til slutt skuffen. ”Ja!” roper jenta. Han går videre bortover hylla. Til slutt får hun ham til å komme tilbake til skuffen, og dra den ut. Han roter lenge, lenge nedi den lille skuffen. Kommer ut med noen lodd eller noe annet. Jenta sier nei, og at han må lete igjen. Endelig finner ham dem. Ncell recharge, i remser med 100 rupis per kort. Jenta sier jeg skal ha for 200 rupis. Han rekker meg kort for 400. Jeg gir ham halvparten tilbake, og gir ham 200 rupis. Han ser tomt på meg. Jeg takker både ham og jenta pent, og går hjem. Sånn er det på helligdager i Nepal. Butikken skal være åpen, uansett. Selv om de oppegående generasjonene er ute og feirer.

I dag først la jeg merke til hvordan gulvet i kantina er flislagt. Det er ganske enkelt en av hver flis. Noen med mønster, noen med farger. Jeg lurer på hvordan de har tenkt, sånn i utgangspunktet. Egentlig litt fascinerende. Det må muligens føyes til en av våre undringer.

Flisene i kantina.

Monica, KMC

Klokken fem ringte klokka, vi hadde bestilt bil for å kjøre opp til Sarangot, som er en kjent attraksjon for sin flotte soloppgang. I mørket kjørte vi oppover i fjellene. Bilen var en flott 14seter, og vi tenkte at Gud kanskje burde hatt en slik bil i stedet. Vel fremme er det stor aktivitet, til tross for at klokka bare er seks. Det er suvenirer til salgs, kafeer er åpne, og turistbussene står på rekke og rad. Vi hører mange slags språk, men ingen snakker norsk. Noen har på seg Hurtigruten-jakker, men de viste seg å være tyskere. Selvsagt.

Buss til Sarangkot.

Annapurna i bakgrunnen.

Soloppgang over Sarangkot.

Vi kaprer noen plaststoler, har hvert vårt plastkrus med te i hånden, og venter i spenning. Det er litt disig. Det begynner gradvis å lysne. Annapurna er synlig med toppen “Fishtail”. Det virker så nært. Som om det hele bare er en sånn bakgrunn man ruller ut når man skal ta bilder, og at den kan klappe sammen når som helst. Men den gjør ikke det. Den er faktisk her. Sola står opp, og viser seg som en knallrød kule. Virkelig stemningsfullt. Vi blir kjørt ned igjen til hotellet, hvor vi spiser frokost før vi bestemmer oss for hva som er det neste på programmet.

Vi bor i Lakeside, og tvers over innsjøen er World Peace Pagoda, et kjent tempel. Vi bestemmer oss for å bli med en av de små fargerike båtene over sjøen, for så å gå den bratte stigningen opp til stupaen. Vi er tre i hver båt, og en mann står i akterenden og padler med én åre. Vannet er blikkstille, og sola skinner.

De tre vise aper.

Dame som maler båtene.

World Peace Pagoda

Vi får opp pulsen godt oppover trappene og de bratte stiene. Ingen andre mennesker er i nærheten, det føles som om vi er alene i verden. På en god måte. Etter hvert ser vi aktivitet oppe på himmelen. Det er fargerike paraglidere, enmannsfly og store fugler. Vi hører adrenalinbrøl i det fjerne, og den svake duringen fra ultralightflyene. Vel oppe ved tempelet er det mer folk. Vi tar av oss skoene og går med klokka rundt tempelet. Vi prater lavt, man skal være stille når man går på hellig grunn.

Etter lunsj på en av de mange spisestedene vandrer vi nedover en annen vei enn vi kom. Vi tar sikte på Devis fall og en gruve, som også er populære turistattraksjoner. Veien ned er kjempefin. I det ene øyeblikket går vi ned steintrapper, for så å gå på jordstier, og så passere små bolighus hvor alle hilser på oss og er behjelpelige med å peke ut veien videre.

Prydbusker dukket plutselig opp i en hage.

Mange av denne typen trapper der vi gikk.

Vi synes kveget her er litt for tynne :/

Den retteste strekningen vi har sett så langt!

Godt med skilting!

Stemningsbilde!

Akkurat fossefallet er nok mer imponerende i monsuntiden. Men det var en liten vannsprut, det var det. Gruven var mørk, trang og fuktig. Det drypper fra taket, og en av steinene hadde etter årevis med drypping tatt form som guden Shiva. Iallfall var det det de troende så. Vi lurte litt på hvordan det gikk med Gud og hjelpegutten. Og om hvordan vi skulle få dem til å forstå når vi ville bli hentet.

Fossefall!

Erhm. Skal vi inn her, sa du?

Klokken ble 14, og vi hadde vært oppe siden klokken fem. Vi så oss rundt etter buss tilbake til Lakeside. Alle er som vanlig hjelpsomme, og vi får beskjed om å hoppe på en buss, og de skal si i fra når vi skal bytte.

Det er ved dette bussbyttet at moroa for det meste er over for min del. Klumsete som jeg er klarer jeg å smelle hodet skikkelig hardt i dørkarmen på den siste bussen, og vandrer rundt i en tåke før jeg finner veien til hotellsenga. I 19tiden begynner gjengen med nestensykepleiere rundt meg å synes at jeg er forvirra nok til at det nok er på tide med et legebesøk. Men takket være min og Maris avtale om at vi skal pleie hverandre hjemme til den syke ikke lenger protesterer mot nepalsk helsepersonell, så unngår jeg legevakt den kvelden. De omsorgsfulle sykepleieremnene rundt meg lager vaktordning og vekker meg annenhver time frem til morgenen etter.

Johanne og Maren kikker på hverandre og vet ikke riktig hva de skal si, når jeg spør om hvem mannen med lommelykta var, litt tidligere på kvelden. Det skulle ikke være noen mann med lommelykt inne på rommet mitt, nemlig. Det var bare de fire norske jentene. Jeg insisterer på at det var en slik mann inne på rommet mitt. Helt sikkert. Johanne og Maren tusler ut for å snakke litt sammen. Jeg forstår at det nok ikke var så lurt å nevne nepalske menn med lommelykt, når mitt eneste mål er å få ligge i fred og sove i hotellsenga. Jaja, gjort er gjort. Neste morgen er jeg enda kvalmere og trøttere, og så får jeg beskjed om at lege er underveis. Mari påstår nemlig at sist de spurte om jeg var sikker på at de ikke fikk ringe lege, så svarte jeg ikke. Dermed kunne de ringe lege, selv etter vår avtale. Fair enough.

Legen var heldigvis en hyggelig kar som ikke sendte meg avgårde på sykehus. Diagnosen ble, ikke overraskende, lett hjernerystelse. Kvalmestillende, smertestillende, hvile, varmt rom og myk seng ble medisinen.

Monica, KMC

Endelig! Et av våre store mål har vært å få til å reise alle fem til Pokhara, en 7 timers busstur vestover fra Kathmandu. Kjæresten til Johanne var også på besøk, så vi var seks som reiste avgårde kl 7 om morgenen.

Sharmila som eier gjestehuset i Dhulikhel hadde ordnet transport til oss. Mari og jeg skulle plukkes opp i krysset av “road from sallagari to Duwakot” og “unnamed road”. Vi var ganske spente. Det var vi. Etter en god stund kom det en jeep-aktiv bil kjørende. De to mennene inni stirret undersøkende på oss. Der sto vi, de eneste hvite i hele Duwakot. Vi hadde koffert og sekk. Kunne det være oss de skulle plukke opp, tenkte de sikkert. “Pokhara?” spør jeg. Sjåføren smiler bredt og hjelper oss med bagasjen. Han er kledd i hvitt, sånn kjoleaktig med bukse under. Han har afrohår. Hjelpegutten er en liten spjæling som smiler sjenert. Mari og jeg kikker på hverandre. Jaja, vi har vært med på verre, tenker vi, og hiver oss inn i bilen. Det er to seterader med plass til tre på hver, i tillegg til de to plassene foran. Vi kjører retning Kathmandu, hvor de andre fire har tilbrakt natten på hotell.

Det er litt godt å se at det ikke bare er vi som blir forvirret når nepalske folk skal vise vei. De pekte i vidt forskjellige retninger til sjåføren også, og vi kjørte nesten like mye rundt i ring som jeg selv ville gjort. Til slutt finner vi dem, og taket blir fullastet med bagasje, og bilen full av folk.

På dashbordet har sjåføren tre bilder som ser identiske ut. Og de ser ut som ham. Kan det virkelig være at han har tre bilder av seg selv på dashbordet? Det MÅ være ham. Det er ikke SÅ mange nepalske menn med afrohår og det der ansiktet. Han virker veldig lite selvhøytidelig, og har en ufattelig smittende latter. Men han snakker ikke engelsk. Vi diskuterer lenge hvorvidt det kan være bilde av ham. Til slutt er vi bare nødt til å spørre. Hvem er på bildet, spør vi. Er det deg? Han sier et navn. Vi spør om det er ham. Nei, smiler han. Vi spør om hva han selv heter. Gud, sier han. Vi ser på hverandre. Sa han virkelig at han var Gud? Skal vi le nå? Eller skal vi bare nikke og smile? Vi er litt i villrede. Gud ler godt, og sier noe på Nepali. Hjelpegutten ler også. Gud, altså? Spør vi. Ja, sier Gud. Vi nikker og smiler.

Han med afroen? Det er Gud!

Gud kjører det bilen er god for, og turen gjennom det nepalske landskapet er flott. Pokhara ligger lenger ned enn Kathmandu, så naturen er annerledes. Temperaturen er også litt varmere. Alle seks følger med ut av vinduet hele veien, spiser snacks og diskuterer om mannen med afrohåret og den hvite kjolen faktisk mener at han er Gud. Han har tross alt bilder av seg selv på dashbordet. Flere, til og med. Vi stopper for lunsj underveis, før turen går videre. Plutselig roper noen høyt: “Se! Det er Gud!” Alle snur seg og ser ut av vinduet. På en murbygning er det malt et bilde av sjåføren vår. Det samme bildet som er på dashbordet. Gud snur seg også, og ler hjertelig. Hvem ER det der, spør vi. Er det deg? Han peker på bildene på dashbordet og ler den smittende latteren sin. Vi er fortsatt i villrede.

Lunsjpause på vei til Pokhara.

Etter åtte timer i bilen er vi fremme på Hotell Travel Inn i Phokara. Vakten ser på jeepen og ser skeptisk på oss. Har vi virkelig kjørt helt fra Kathmandu i DEN? Hjelpegutten laster bagasjen ned fra taket. Gud smiler, og spør når vi vil hentes. Vi blir enige om å ringes før mandag. Gud og hjelpegutten kjører vinkende og smilende av gårde.

Hotel Travel Inn.

Guds hjelpemann på taket for å laste av bagasjen

Hotellet var turkis. Sjokkfarger er alltid tegn på suksess i Nepal. Det skal være sjokkrosa helst, men turkis duger også. Rommene er komfortable, lukter møllluler (hei, i Nepal betyr det faktisk at de bryr seg om sengetøyet), og har relativt fine bad.

Pokhar er backpackerparadis. Det er det naturlige utgangspunktet for trekkinger, både korte og lange. Selv har vi planer om å gå til Annapurna basecamp på slutten av oppholdet. Da må vi gå fra Pokhara. Hotellebetjeningen var vennlige og hjelpsomme, og det var et skikkelig turiststrøk. Det var helt fantastisk å få være turister for en langhelg, nå som vi har tilbrakt det meste av de siste seks ukene med å leve som de innfødte gjør, og har etablert et slags hverdagsliv. I Pokhara var det turister hvor enn vi så, butikkansatte snakket engelsk, og spisestedene se flotte. Kanskje ikke en veldig fin by å leve som nepalsk i, men arbeidsplassene som blir skapt er jo gull verdt, og alle suvenirer og håndverk man kjøper er jo lokalt produsert.

Et skikkelig hotell har oversikt over strømbruddene i området!

Som de turistene vi er valgte vi å finne spisesteder og annet ved hjelp av Lonely Planet-boka. Vi spiste middag på en flott restaurant som hadde en stor meny med masse god mat. Både sizzling chicken fajitas, pizza, Apple merengue pie og annet ble konsumert. Veldig dyrt i forhold til hva vi vanligvis betaler – to retter og drikke til kom på bortimot 150 kroner per pers. (Lunsj i kantina på sykehuset koster fire kroner). Men igjen, det var veldig deilig å få være litt turister. Et avbrekk vi absolutt trengte!

Middag på Moondance.

Hele gjengen var ganske slitne etter en lang dag, og vi ruslet tilbake til hotellet. Gatene var koselige, de hadde gatebelysning, og trafikken var langt roligere enn både Kathmandu og Duwakot. Alle dusjet i varmtvann og la seg i behagelige senger. Første natt i Nepal uten sovepose!

Seng med dyne!

Monica, KMC

Rollespillet viste seg å være ganske fascinerende likevel. Andreklassingene på sykepleierstudiet hadde virkelig lagt ned mye arbeid i dette. Vi ble busset til Bungamati, og dro direkte til skolen, som var fra barnehage til 10. klasse, såvidt jeg skjønte. Først skulle to andreklassinger ha forelesning for 9. og 10. klassinger. Det var om fertilitet og svangerskap. De var flinke, brukte PowerPoint og andre virkemidler for å gjøre forelesningen interessant. På bakerste rad satt Mari, jeg og to Ma’ams. De skulle bedømme innsatsen til sine studenter. Begge besto, såvidt jeg forsto.

Forelesning om svangerskap

Etterpå gikk vi ut i skolegården, hvor de begynte å gjøre klart til rollespill. Andreklassingene brukte barnehagerommet som garderobe, til stor begeistring hos de små, som var rundt 3-4 år. Da to hvite mennesker i tillegg dukket opp der inne ble stemningen ekstatisk. Alle samlet hendene og hilste “namaste” rundt 8-10 ganger hver, og da måtte vi jo hilse tilbake. Til alle 20 kidsa.

Førskole

Førskole

Hvordan finner barna rett par? Svar: De gjør ikke det. De tar bare to av skoene.

De større barna og ungdommene gjorde klart for publikum. Pult og benk snudd bak frem ble til tribuneplasser. Noen stoler og en benk var forbeholdt lærerne, og tydeligvis Mari og meg. Vi satte oss ned, og barn i 7-8årsalderen nærmet seg oss nysgjerrig, men lærerne huset dem vekk. Det var ikke plass til at alle elevene kunne sette rumpa si nedpå et sete, men det hindret ikke i at de fleste satt likevel. På fang, på skuldre, på en kant, eller bare på toppen av en flokk. Mari og jeg syntes det var litt råflott at vi skulle ha en benk for oss selv, det var plass til en unge eller kanskje to i tillegg til oss. Jeg ga tegn til at noen kunne sette seg, og vips hadde 7 gutter fått sitteplass. Etter hvert skjønte barna at det var lov å sitte på fanget mitt, og det var fin plass til to gutter per lår, mente de. Tre andre satt og trykket på treningsarmbåndet mitt, mens en annen utenfor synsvidde holdt meg i den andre hånda. Jeg funderte på hvordan man på Nepali sier “flott at dere sitter på meg, men kan dere unngå å sitte under kneleddet, værsåsnill?”

Vannforsyning til skolen.

Andreklassingene startet med tradisjonell dans, til stor jubel fra barna og ungdommene. Nasjonalsangen ble også sunget. Alle reiste seg, også de aller minste. De fleste av de minste skjønte ikke stort, men et par av dem sto stolt og sang av full hals, de kunne teksten godt.

Deretter var det rollespill. Det hele er en del av et prosjekt for å forebygge smittsomme sykdommer, inkludert seksuelt overførbare sykdommer. Alt var på nepali, men rollespillet var godt, og vi forsto mye. De illustrerte godt hvordan to barn ble syke etter å ha gjort fra seg i elven, og hvordan andre ble syke når de delte mat. Rollespillet fulgte hele sykdomsforløpet, med legetime og alt. Blant annet hepatitt A og B og tyfoidfeber var det rollespill om.

Hele skolen er samlet for rollespill.

Det var heldigvis ikke så nøye med ro i salen. For det var begrenset hvor mye førskolebarna gadd å høre på om seksuelt overførbare sykdommer. Dessuten var det 14 førsteklassinger som kranglet om å sitte på fanget mitt, og det ble det litt leven av.

Jeg har forresten fundert på hvorfor hunn-hundene her har skikkelige jur. Hengepupper, ganske enkelt. Jeg har trodd det har dreid seg om stadige valpekull. Mens jeg satt og så på rollespillet fikk jeg en annen teori. En voksen hund med nettopp slike jur la seg ned på siden i sola, og sov. En annen, nesten lik stor hund, kom bort til henne. Den la seg ned, og begynte å suge melk. Hunden reagerte ikke. Så…ikke rart at hundene ser ut som de gjør.

I dag er det tirsdag, og helligdag. Vi vet ikke hva slags, men vi tror den er viktig. I morges våknet vi kl 6 av at det ble sunget nasjonalsangen (flaks at vi hadde hørt den på skolen først!). I gatene er det masse barn og voksne. Ingen festival på jordet i dag. Det var litt skuffende. Vi får spørre noen, kanskje.

Vi har forresten funnet oss en ny favorittfrukt. Syrlig banan. Ser ut som om den kan kalles eplebanan, og det stemmer godt med hvordan den smaker.

Det er helligdag både tirsdag og torsdag denne uka. Vi må ta de ut som studiedager. Jeg forsøkte å forklare til skolen i Norge at det ikke er særlig fruktbart med studiedager hvor bibliotekene er stengt og det ikke er strøm, men det var visst ikke så interessant. Jeg rakk en halvtime med bachelorjobbing før Internett forsvant, og deretter ytterligere et kvarter før laptopen var tom for strøm. Så er det bare å vente til kl 18 hvor strømmen høyst sannsynlig skal på igjen. Tvungen studiedag på torsdager er bittelitt bedre, for da er det tross alt strøm fra 12-16. Som oftest. Flott at de er forståelsesfulle for at vi befinner oss i en ganske annen verden enn i lokalene på HiST. Ikke for det – vi har jo faktisk fått til å bruke deler av studiedagene våre også til å oppleve litt, som å dra til Pokhara i helgen. Men med slike enkeltstående dager blir det litt vanskeligere.

Vel, dagen får gå med til kladding av blogginnlegg på ipaden!

Monica, KMC

Vår siste dag i community er over. Etter en helg med litt sightseeing og litt forsøk på bachelorjobbing, så har vi startet praksis på nyfødt intensiv. Ikke det at det fungerer helt som en intensivavdeling. Det er ett rom, delvis delt i to med en meter høy vegg. På den ene siden ligger alle barna som er tatt med keisersnitt. De ligger i ca. ett døgn mens moren kommer seg etter inngrepet. De veies, måles, sjekkes av lege, vaskes over hele kroppen med klorhexedin og smøres inn med olje. Jepp. Det gjør de. Så legges de på rad og rekke i små senger av plexiglass. De som er kaldest får en innelukket seng (ikke kuvøse, men innrammet på samme måte). De som er ekstra kalde får vanlig seng, men ved vinduet, med sola rett inn på seg. Der ligger også de med antydning til gulsott. Det er plass til 4-5 senger i bredden ved vinduet, om man legger godviljen til. Og det gjør man.

Da vi kom i morges var det 6-7 babyer der. Men så kom kirurgene på jobb, og vips var antallet doblet. Det ble travelt for personalet. De er tre sykepleiere på jobb. Mari og jeg fikk faktisk gjort nytte for oss (liker vi å tro), selv om det var første dag. Vi skjønte raskt hva sykepleierne gjorde, og hjalp til med å kle av og på, bytte bleier og skifte på senger som var blitt gulpet på. Ved denne avdelingen får alle de små pasientene nye klær og sengetøy hver gang det blir tilsølt. Hver seng har en egen flaske med håndsprit også.

Vel, det var den delen av nyfødt intensiv som ikke egentlig er en intensivavdeling. I andre enden av rommet er intensivavdelingen. Der ligger premature babyer. Ettersom sykehuset bygger ny neonatalavdeling nå, så mangler de en del fasiliteter. Babyer som trenger pustehjelp (enten respirator eller C-pap, Bipap) må til et annet sykehus. Små skapninger som trenger litt oksygen og næring enten intravenøst eller via sonde, de kan være der. Det var bare én pasient på intensivavdelingen i dag. Han ble overvåket av diverse maskiner, og fikk legetilsyn et par ganger i løpet av vakten.

Pårørende kommer ofte og banker på døren. De vil se den nyfødte. Det er helt OK én gang. Og kanskje to. Men visse pårørende kommer flere ganger, det er ofte et familiemedlem til som har ankommet. Det er for meg helt forståelig, men her ved avdelingen er det ganske strengt. Ingen pårørende får inn, og ingen babyer får ut. En rask kikk i døra er det som tilbys. De pårørende er takknemlige, og rekker gjerne å ta et bilde med telefonen. Barnet kommer jo ut i løpet av 24 timer uansett.

I dag banket det på en (vill gjetning) bestemor og tante. Av diskusjonen i døren var det tydelig at de var “gjengangere”. Til slutt vant de. De skulle få se barnet en gang til. Jeg spurte om jeg skulle ta med barnet, og sykepleieren ga klarsignal. Jeg viser det frem i døra, og bestemor er kjempeglad. Hun spør om hun får ta bilde, og jeg sier ja, mens jeg forsøker å få blikkontakt med sykepleieren, men hun har forsvunnet ut av syne. Tante finner frem kamera, og spør om jeg skal være med på bildet. Jeg sier at neida, det trenger jeg jo ikke, og gir barnet til bestemor. De tar flere bilder, og er kjempeglade. Det er kaldt der ute, så jeg blir litt bekymret for om barnet blir kaldt, og får det tilbake ganske fort. Bestemor ber meg vente et lite øyeblikk, tar ut en pengeseddel som hun berører barnets panne og bryst med, mens hun sier noe. Det virker som en rituell ting. De takker igjen, og forsvinner. Jeg legger barnet på plass igjen.

Sykepleieren sier at de pårørende egentlig ikke får holde barnet mens det er innlagt ved denne avdelingen, av hygieniske årsaker. Men at jeg selvsagt ikke kunne vite det, så jeg skulle ikke tenke på det.

Flere ganger den neste halvtimen blir døren til avdelingen halvveis åpnet, og så lukket igjen. Jeg ser ikke hvem det er, og kikker på de andre, som heller ikke har sett noe. Det slår meg at nyheten går sin gang på venterommet. “Hun der i den hvite uniformen? Med det lange, blonde håret? Hun lar dere få holde barnet og ta bilder! Men ikke om sykepleieren ser på, så dere må se an hvordan det er der inne!”

Vel, sånn er det å balansere rollen mellom å være hverdagshelt og en vandrende helserisiko.

I morgen skal vi i community igjen. Det foregikk omtrent på denne måten. Vi startet dagen med å forklare at vi er de norske studentene, og skal være på NICU (neonatal intensive care unit) i tre uker. Deretter gikk vi til internasjonal koordinator for å be om en dag fri, da vi skal på en liten ferietur kommende helg. Deretter gikk vi tilbake til NICU og fortalte om den lille endringen av planene. Deretter ble vi invitert i bryllup i morgen. En ved avdelingen skulle gifte seg i morgen klokken 13, og vi skulle være med. Deretter ringer en andreårsstudent og sier at vi må i community i morgen. Ma’am har sagt det. Hvilken ma’am? Jo, hun høye. Men vi må spørre en annen Ma’am først. Jeg går til sistnevnte Ma’am og forklarer at den høye-ma’am har bedt oss om å komme til community fordi andreårsstudentene skal ha en fremføring på en skole. Den vanlig-høye-ma’am sier at det er helt OK, vi kan dra. Jeg går tilbake til NICU og forteller at vi må i community, og at vi ikke vil være tilbake før kl 15. De blir litt lei seg for at vi ikke kan være med i bryllupet.

Ble dere forvirret av det siste avsnittet? Welcome to our lives. Det er fryktelig mange kokker, dobbelt så mye søl som disse kokkene egentlig burde laget, og en god del språkproblemer inne i bildet. Legg til litt misforståelser mellom ma’am-ene selv, elendige tolkekunnskaper hos 17-åringer, og travelhet i en avdeling, og du har oss.

Så sånn gikk det til at vi skulle i et bryllup, men endte opp med å måtte se på rollespill på nepali på en skole på landsbygda.

Monica, KMC

Som en del vet har jeg de siste 11 årene vært engasjert i Plan Norge, som frivillig oversetter. Plan er en organisasjon som driver utviklingsarbeid i en rekke land. Økonomiske midler får de gjennom fadderordning, dvs. at man får kontakt med et barn/familie samtidig som pengene man sender inn går til prosjekter i området. En av mine vanligste oppgaver er å oversette rapporter hvor utviklingen i lokalsamfunnet til barnet beskrives. Derfor har jeg fått innblikk i hvordan svært mange av disse lokalsamfunnene strever, og hva som er problemene som må tas tak i.

Typiske gjengangere er mangel på rent drikkevann, manglende kloakksystemer, barnearbeid, barn som ikke får gå på skole, og mangel på helsetjenester.

Nå som ”turistfasen” er over, og roen på sett og vis begynner å senke seg over mitt praksisopphold i Nepal, så begynner jeg å reflektere mer og mer over hva jeg ser.

Her i Duwakot blir småbarn leid ut på gata for å gjøre fra seg. I dag så vi et barn som hadde vanntynn diaré. Buksa på igjen, og inn i huset.

Det står en brønn langs en av bilveiene her i landsbyen. Ikke så langt unna hvor barnet gjorde fra seg. Der kan familiene hente vann om morgenen.

Det er fryktelig mange barn ute i gatene på tidspunkter hvor de andre barna, de med skoleuniform, er på skolen. Barn i alle aldre, barn som burde gått i barnehage, på barneskole eller ungdomsskole. Flere kiosker og vogner med mat er bemannet av barn. Noen ganger er dørmannen på bussen altfor kort til å kunne være en voksen.

Andelen hjemmefødsler er anslått til 21 %, men de sier selv at det er store, store mørketall. Ingen drar til legen før sår og sykdommer har blitt så infiserte, eller fører til så stort tap av allmenntilstand, at selv medisinsk personell har problemer med å finne riktig behandling.

Søppel flyter både i gatene og i elvene. Lenger opp i elven står folk og vasker klærne sine. Enda litt lenger opp ligger en død gris på ryggen. Hundene spiser av søppelet, drikker av elven, og leker med ungene.

Nærmere en førstehåndserfaring tror jeg aldri jeg kommer til å komme.

Jeg så forresten skilt til Plans kontorer i Kathmandu. De jobber med saken!

Monica, KMC

Magen holdt i et par uker da, siden forrige sjau. Ække verst bare det! Jeg er i Nepal altså. Og spiser rar mat hele tiden, selv om jeg ikke alltid vil det også. Noen ganger er det plutselig bare folk rundt meg som sier at jeg skal smake på ditt og datt. Og selvsagt er jeg naiv nordmann og smaker på ditt og datt. Nei, faktisk så er jeg ikke så naiv heller. Jeg har prøvd å pent takke nei, jeg har prøvd å litt morskt takke nei, jeg har til og med prøvd å nekte, men likevel så ender jeg opp med å smake på ditt og datt. Så jeg er ikke naiv, jeg har bare ikke funnet ut hvordan jeg skal få til å stå over disse smaksprøvene som til stadighet dukker opp. Så da ender det med magesjau (dårlig mage) da. Noen vil kanskje si at jeg kan takke meg selv når jeg spiser skallet på en sitron fordi tre 17-åringer tvinger meg, men til dem hilser jeg og sier ”kom og prøv å si nei selv du!”

Det var onsdag morgen i communitypraksis. Jeg hadde drukket ekstra mye vann fordi jeg hadde litt vondt i hodet. Det forårsaket så klart at klinkekuleblæra mi stod i spreng dagen lang og jeg måtte bruke hull-i-bakken-og-uten-rennende-vann-toalettet på landsbygda hele to ganger. Det kan være løsningen på magesjau-mysteriet.

Dagen lang kom det pasienter med magetrøbbel til legekontoret på helseposten. Det finnes fremdeles ikke rennende vann noen sted som vi vet, og vi har til og med spurt etter det. Det kan også være løsningen på magesjau-mysteriet.

Til lunsj kunne jeg og Monica velge fritt fra menyen til ”restauranten” på gatehjørnet. Den bestod av chowmin og bøffelpølse. Oioioi, dette var jammen ikke lett. Valget falt på bøffelpølse. I ettertid nå så tenker jeg at det var et skikkelig teit valg. Jeg burde valgt chowmin. Bøffelpølsa er garantert løsningen på magesjau-mysteriet.

Anyway, magetrøbbelet startet da torsdag morgen og jeg måtte være hjemme fra praksis. Monica dro avgårde alene og fikk selvsagt spørsmål om hvor jeg var hen. Hun sa jeg var syk (som sant var) med diare, oppkast og feber (som nesten sant var). Jeg hadde ikke kasta opp, men det va jaggu nære på! Flere tilbød Monica medisin som hun kunne ta med hjem til meg. Hun takket nei på mine vegne og jeg tenker at det sikkert var helt ok, selv om jeg skjønner at våre nepalske venner bare ønsker å hjelpe. Senere på dagen snakket Monica tilfeldigvis med tannlegen (moren vår her i Duwakot) om et eller annet. Monica nevnte i forbifarten at jeg var litt syk og det gikk ikke ubemerket hen skal jeg si dere. Så etter at Monica hadde fått huden full (hun syntes heldigvis det var litt komisk) kom de da begge stormende inn på rommet. Tannlegen først og Monica hakk i hæl; for nå, nå skulle Mari på sykehuset. Og ikke hvilket som helst sykehus. Sykehuset rett borti veien. I Duwakot. Sounds fun. Jeg så på Monica og prøvde å telepatere ”hei, du, Monica, ble ikke vi enige om at vi skulle pleie hverandre hjemme inntil den pleietrengende var bevisstløs og ikke brydde seg om sykehusopplevelsen uansett?”

Vi forsøkte og roe det hele litt ned. Det går bra. Vi er snart sykepleiere (det argumentet var åpenbart ikke verdt noen ting!). Vi tar dette på alvor. Vi skal prøve å se det an litt. Og det gikk til slutt. Jeg fikk lov til å lide hjemme, på rommet mitt i Duwakot. Og glad er jeg for det. Jeg fikk noen tips da, for eksempel ”drikk svart te!” Og jeg som vanligvis hater te, elsker jo te når jeg er kvalm, så det var jo flaks… Og ”ikke spis mat ute!” Jeg sa ingenting om bøffelpølsa på gatehjørnet jeg, og det var kanskje like greit. Monica hadde sikkert fått kjeft for det også. Jeg er tross alt yngst og dermed mest uvitende. Monica derimot, hun burde visst bedre hadde hun sikkert da fått beskjed om.

Så jeg drakk te da. Og Monica hjalp meg å desinfisere frukten jeg absolutt skulle ha (kjøpt fra en sykkelvogn på gata). Og Monica rengjorde skrivebordet mitt og kikket strengt på meg når kluten ble sort. Jeg er åpenbart ikke så god til å rengjøre og rydde og slikt. Derfor har jeg Monica, som er kjempeflink, og som gjør det for meg når jeg er syk. Og dagen etter hadde det blitt skikkelig rotete igjen, til tross for at jeg var sengeliggende. Monica ble litt oppgitt. Jeg skjønner henne godt. Jeg vet heller ikke hvem som roter på bordet mitt når jeg er syk.

High five! Jeg er frisk (enn så lenge)!
Mari, KMC