Fjellsko og engangshansker

Happy Holi, alle sammen!

I dag er det helligdag. Fargedagen, har vi hørt den bli kalt. Jeg skrev så vidt om den i går. Alle kaster vann på hverandre, etterfulgt av fargestoff. Eller omvendt. Eller alt sammen, hele tiden. Vi skulle ha besøk av vår lærer Hans fra HiST her i Duwakot. Deretter skulle vi dra inn til Kathmandu for å delta på festlighetene. Er jo greit å få sett hva det dreier seg om, om ikke annet.

Men vi trengte ikke dra riktig så langt. Studentene ved hostellet tok nemlig helt av. Hostellet hadde ordna med musikkanlegg, og det ble spilt (vestlig!) partymusikk. Studentene hoiet og ropte, hoppet opp og ned og danset som gærninger. Dette mens noen sprutet ned de andre med vannslange, og andre løp skytteltrafikk mellom vannkrana og festplassen med svære søppeldunker fylt med vann. Det var kaos. Forferdelig underholdende, sett innenifra hostellet. Vi tre norske bestemte oss raskt for at dette holdt i lange baner. Vi trengte ikke dra inn til Kathmandu for selv å bli dynket med vann og farge. Joda, ganske morsomt, men fortsatt – ett sett ødelagte klær, og to timer å være våt og kald på mens man reiser hjem.

Vi hadde litt bachelorveiledning på Maris rom (som fortsatt er det varmeste rommet), før vi fant ut at vi kunne forsøke oss på en kaffe i kantina. I dag var det nemlig ingen strøm i kontaktene, til tross for at generatoren alltid pleier å være på frem til kl. 9. Ingen havregrøt og kaffe, bare kjeks og energibar. Jeg startet uansett dagen med å knuse min kjære kaffekopp, så det ble ingen kaffe uansett. Det fine keramikkruset som har fulgt meg siden den første ettermiddagen her i Nepal. Jeg tror ikke jeg har sett et keramikkrus noe annet sted.

RIP, kjære kaffekopp. Du har vært en følgesvenn siden dag 1.

Vi kikket ut av vinduet. Hvordan skulle vi klare å komme oss ut av girl’s hostel og over i kantina uten å ende opp som tre røde flekker? Hans bestemte seg for å innta en autoritær rolle, og tok på seg solbrillene. Vi norske skulle få gå i fred, det var innstillingen. Vi klarte faktisk noenlunde ubemerket å komme oss over i kantina. Der ventet vi 20 minutter på kaffe og te som vanlig. Mari kikket ut av vinduet i mens.

Det var da det nesten gikk galt. Kidsa fikk nemlig øye på henne, og fem av dem kom løpende inn i kantina. De var høye på adrenalin og lykke, dryppende våte og fulle av farge, og sto rundt oss og insisterte på at vi skulle være med ut og danse. Vi sa nei, og at vi var opptatt, men det var ikke godkjent. Hans tok til og med på seg strengestemme og sa at vi drev med veiledning. Nope. Så fant jeg smutthullet – jeg utnyttet nepalske studenters uendelige respekt for autoriteter. Jeg fikk blikkontakt med den ene studenten, nikket kort mot vår lærer og ristet diskret, men bestemt på hodet mens jeg kikket intenst på henne. Hun gjorde store øyne og dro med seg de andre ut.

Det var riktignok ikke helt over enda, for da vi skulle tilbake fra kantina hadde de fått nytt pågangsmot, og ville ha oss med. Vi fikk kommet oss i sikkerhet. Vi var nok skikkelig partybremser, men enkelte ting er faktisk mest morsomt å se på.

Det var veldig gøy å se – den mengden energi og manglende tøyler vi så hos studentene er for oss nordmenn synonymt med alkohol eller andre substanser. Men disse ungdommene klarte dette på ren adrenalin- og endorfinrus. De som måtte ønske det må gjerne google denne helligdagen, jeg har ikke undersøkt så nøye (http://en.wikipedia.org/wiki/Holi). Det er en en hinduistisk helligdag hvor alt av hierarki og kjønnsforskjeller viskes ut. Alle kan kaste vann på alle, alle kan dynke hverandre med fargestoff, alle kan ta tak i hverandre, holde hverandre fast, danse sammen. Om lærerne deres hadde vært der ville de sikkert kastet vann og farge på dem også. De ville jo ha med vår lærer. Hans fikk oppgaven med å produsere en hvit løgn for hvorfor vi ikke kunne møte de ansatte ved KMC for å delta på holi.

Veldig morsomt å se på, men jeg er glad det ikke var meg. Jeg fikk som sagt noia av en rød flekk i panna i går.

Monica, KMC

Vi har startet praksis ved ny avdeling, denne gangen ved pediatrisk avdeling. Ettersom verken sengeposten ved pediatrisk avdeling eller intensivavdelingen egentlig var klar over at vi kom, og hvor vi skulle være, ble vi enige om at vi kunne være litt begge steder. Personalet går litt i mellom de også, så det var en grei løsning. Første dagen var vi på PICU (pediatric intensive care unit). Det var to intensivpasienter.

Sykepleieren foreslår at jeg kan følge opp den ene av dem den dagen, og ta sykehistorie og greier. Jeg prøvde å formulere avslaget mitt på en diplomatisk måte. Men det jeg ville ha frem var at nei, jeg skal ikke ha eneansvaret for en intensivpasient, og nei, jeg skal ikke plage de pårørende (som sikkert ikke engang kan engelsk), med å spørre de samme spørsmålene som legene allerede har gjort. Nok om det. Det var sikkert godt ment fra sykepleierens side.

På intensivavdelingen er det fem senger, og de har monitorer over sengene. Disse har batteri, slik at de ikke bruker flere minutter på å restarte hver gang strømmen blinker (noe den på NICU gjorde). Det er oksygen ”i veggen”, i motsetning til NICUs store oksygentanker.

Pediatric intensive care unit.

En digresjon her; NICU (nyfødt intensiv, for de som ikke har fulgt med i timen) flytter snart inn i nye lokaler. Det vil si at de lokalene de er i nå er bare en nødløsning, så fasilitetene er ikke på plass. Vår lærer på HiST er på besøk fra Norge, og vi tok ham med til NICU for at han skal hilse på denne faglederen som vi har falt sånn for. Hun ble ordentlig glad for at vi tok ham med for å møte akkurat henne, og hun inviterte oss alle tre inn på avdelingen med de små burritobabyene. En liten en på 2,3 kilo lå beleilig nok og skrek av sine lungers kraft idet vi kom inn, så da ble det anledning til å plukke ham opp og holde ham.

Fagleder inviterer oss opp for å se de nye lokalene til NICU, noe heller ikke Mari og jeg har sett før. Det ser virkelig bra ut. Lyse lokaler som ser ut som om de skal være greie å renholde. Et eget ammerom og et rom hvor foreldre kan lære metoden ”kangaroo-mother-care”. Det kan googles, men i korte trekk handler det om tett kroppskontakt mellom barn og foreldre. Forskning viser at det bedrer barnets respirasjon, og stimulerer mors melkeproduksjon. Det var servanter flere steder, toaletter, og det var en glassvegg hvor pårørende kan se inn på barna sine. Nå må de pårørende få en liten kikk i døra ca. en gang i døgnet, mens ved den nye avdeling kan de (etter å ha albuet seg frem blant alle de andre som vil se), kikke på den lille så mye de vil.

Tilbake til pediatrisk. Det finnes et isolasjonsrom der, det har fem senger. Det er ikke i bruk. Vi lurer litt på hva slags sykdommer som isoleres der. For på pediatrisk sengepost ligger barn med astma, lungebetennelse, bronkitt, gastritt og ukjente sykdommer side om side. Sengeposten har ti senger på ett rom, og fem senger på et rom/mellomgang ved siden av. Posten har pasienter opp til 14 år. Støynivået er enormt. De syke barna gråter, de halvsyke barna sutrer, de nesten-friske barna løper rundt og skråler. I tillegg er det de pårørende og andre besøkende. Barna har alltid minst én pårørende hos seg. Vi har sett minimalt med søsken, det er mulig det ikke er lov.

Støynivået er altså helt kollosalt. Er det ikke barna som bråker, så er det de pårørende som snakker i telefon eller har høylydte samtaler seg imellom. Og i tillegg til det, så snakker sykepleiere og leger høyt med hverandre og telefonene ringer. I Norge er vi vant med at syke skal ha ro og hvile. Når barn skal trøstes gjøres det med rolige stemmer, og det hysjes på andre for at barnet skal få samlet seg og roet seg. Her ved avdelingen er det annerledes. Når et barn gråter kommer det gjerne en eller to sykepleiere til og gjør grimaser, roper, ”rister” i barnet og forsøker å underholde med så mye lyd og bevegelser som mulig for å gjøre verden til et gøy sted å være igjen. Det jeg personlig observerer er at barnet blir mer irritabelt, mer redd, og skriker høyere. Barn som er syke er jo gjerne irritable fra før, og jeg er ikke helt overbevist om den nepalske metoden.

Mari og jeg ble spurt om vi ville være med på undersøkelsesrommet, det var et barn det skulle tas blodprøve av. Vi ble gjerne med. Undersøkelsesrommet har en seng, og er ganske lite og trangt. Det står en del utstyr fremme. Gutten på fem år sitter på senga og ser livredd ut. Far står ved siden av. Sykepleierne (de var to) begynner å finne frem utstyr. Barnet trekker seg unna, og begynner å gråte. Han har tydelig vært med på dette før. Far er stille, mens sykepleierne roper oppmuntrende ord til barnet, og klapper i hendene. Barnet befinner seg nå helt inntil veggen, med knærne opp til haka. Han blir hjulpet ned i liggende stilling, og genseren på armen blir dratt opp. Hele tiden med høylydte oppmuntrende ord, og klapping på hodet og klyping i kinnet. Barnet skjelver og gråter. Far ser litt utilpass ut. Far får så beskjed om å sette seg i senga med barnet. Deretter får han instruks i hvor på barnet han skal holde. Deretter holder den ene sykepleieren fast armen, mens den andre begynner å vaske innstikkssted, kjenne etter åre, og stikke. Gutten er hysterisk, forsøker med alle sine krefter å komme unna, men han blir holdt nede. Hele tiden er det høye tilrop til barnet (ingen er sinte, alle vil bare at barnet skal være blid og fornøyd), men ikke noe varsel om ”nå kommer det et stikk”). Barnet hadde ingen mulighet til å se hva sykepleierne gjorde, og visste aldri når det skulle begynne å gjøre vondt. Det var rett og slett forferdelig å se på.

Likedan gjør de det med alle barna, vi har sett flere. Jeg har også blitt bedt om å holde. En annen gang holdt jeg foten til et lite barn mens de bommet og bommet. Da de tilslutt tok en pause for å skifte grep kom jeg meg opp i senga og holdt barnet tett inntil meg i liggestilling, om ikke annet. Fra før lå han på ryggen ”alene”, mens alle holdt på rundt foten hans. Moren holdt ham først, men klarte ikke mer. Hun trakk seg unna, og vi så at hun virkelig, virkelig strevde med å takle det som skjedde. På en måte var det litt godt å se, at foreldre her også tør å vise følelser i slike situasjoner.

Skrikene fra undersøkelsesrommet høres over hele avdelingen. De andre barna hører, og de kommer av og til og kikker i døra. Jeg føler meg hjelpeløs. Det er så mye jeg vil gjøre annerledes, men jeg kan ikke engang språket. Kommunikasjon og forberedelse av barnet er jo de viktigste elementene vi i Norge har under slike prosedyrer.

Det er likevel godt å se at barnet får lov til å være redd, når situasjonen først er slik den er. Og de får trøst etterpå. Småbarna blir ammet, og de litt større får seg kanskje noen kjeks.

I dag kom det noen fjerdeårsstudenter og inviterte oss til en ”interaction session”som skulle være om 20 minutter. Vi tenkte at dette var en slags sosial greie som de hadde fått beskjed om å gjøre med oss norske og svenske. Da vi kom viste det seg at det var en ganske så stor begivenhet. Fjerdeårsstudentene var samlet, og rundt åtte av lærerne fra KMC (inkludert et par av ”ma’ams” som vi har forholdt oss til under oppholdet). Lærerne fra Sverige var også representert, og læreren vår fra HiST kom også. Vi satte oss, og ble så forespurt av studentene om vi kunne holde en kort presentasjon. Vi ble litt overrumplet, men ble enige om å si noen ord om våre opphold og opplevelser.

Ellers virket det veldig godt innøvd. En fjerdeårsstudent med den mest imponerende engelsken vi så langt har hørt, var ”konferansier”. Studenter og nepalske lærere ble presentert, og deretter skulle alle vi utlendinger si litt om seg selv. Det ble servert te og kjeks til slutt, og vi sto og pratet med hverandre. Det ble tatt fryktelig mye bilder, vi er sikkert på nepalsk Facebook, og kanskje også på KMC sine nettsider etter hvert.

Fjerdeårsstudenter.

Ma’ams gir tikka.

Under denne te-drikkingen ble vi invitert til å delta i feiringen av ”holi” i morgen. Vi skjønner ikke så mye (som vanlig), men greia er iallfall at de kaster vann og fargestoff på hverandre. Man skal ha på gamle klær. Vi hadde hørt om dette opplegget før, og var egentlig innstilt på å holde oss innendørs, men vips så var vi invitert og var inne i detaljbeskrivelsene av tid og sted for oppmøte. Det er ganske vanskelig å si nei til nepalske folk, det har vi vel nevnt før. Så det var slik det ble, til slutt. Først skal læreren vår komme til Duwakot fra morgenen av, før vi tre skal ta bussen til sentrum i 12-tiden, og møte alle der. Så får vi se hva som skjer. Jeg er spent. I dag fikk vi alle ”tikka” i panne og på kinn, i anledning denne samtalen. Det er rødt fargestoff som smøres litt utover. Noen ganger er det riskorn også. Jeg forsøkte å vaske det bort etterpå, og erfarte at fargestoff + vann = vanvittig mye mer farge.

Kommentar fra Mari: ”Hvordan skal du klare deg gjennom ”holi”, sånn som du sitter og gnir deg i panna etter å ha hatt en rød flekk der i en halvtime?”

Vi er spente, begge to.

Monica, KMC

Nå har det vært noen dager med skikkelig tordenvær og ellers mye regn. Hver dag er vi like spent på om vi fortsatt har vei utenfor hostellet, eller om den til slutt har måttet gi tapt. Den består fortsatt, så kanskje det er litt hold i den likevel. Men å gå der med joggesko og kritthvit sykepleieruniform, DET er litt kjipt. Vi har tross alt fortsatt ikke vaskemaskin.

Klarvær fra hostellet.

Ettersom alt er tungt og vått av regnvann, fant noen ut at det var et godt tidspunkt å grave opp hele veien utenfor sykehuset på. Legg merke til motorsykkelen på det ene bildet. Ingen grunn til å la være å kjøre, om man faktisk får det til! Jeg tror for øvrig jeg ikke ville klatret opp den stigen på gjørmegrunn.

En stødig stige?

“Vi graver likså godt opp alt sammen på en gang, vi.”

“Hah! Skal mer til enn litt gjørme for at jeg ikke skal kjøre motorsykkel!”

I dag hadde vi varmtvann igjen! Et lite mirakel, ettersom det knapt har vært sol i dag. Derfor skyndte jeg meg både å dusje og vaske klær. Da jeg skulle skylle ut såpa av klærne ble det brått slutt på varmtvannet. Ikke var det kaldtvann heller. Krana var tom. Hater når det skjer. Håper det kommer tilbake i løpet av kvelden.

Mye vi undret på i starten er selvfølge for oss nå. I starten blogget jeg om ”fire forskjellige typer strømbrudd”. Jeg klipper og limer, og skriver inn forklaringer:

———-

Fun fact of the day: Det finnes flere typer strømbrudd.

1: Alt er mørkt.

Forklaring: Da er verken strøm eller generator på. Enten fordi det fortsatt er lyst ute, eller fordi generatoren ikke virker.

2: Lyset er på, men stikkontaktene virker ikke.

Forklaring: Da er det generatoren som er på.

3: Lyset er på, men stikkontaktene på rommet virker ikke. Den på badet virker.

Forklaring: Tidligere det samme som at generatoren var på. Nå har de kuttet strømmen til denne kontakten, så alternativ 3 eksisterer ikke lenger.)

4: Ukjent type. Lyset er på, stikkontakten lyser rødt, men den virker ikke likevel.

Forklaring: Vannkokeren er litt vrien, man må slå den inn i kontakten for at den skal koke vann.

———–

Så, kort oppsummert, så finnes det bare to typer strømbrudd. En hvor strømmen går, og en hvor generatoren ikke er på.

To skilt på sykehuset:

Kan du gå, så skal du hit.

…i Norge bruker vi litt andre ord.

Vi får ofte spørsmål om hviken religion vi tilhører. Hva vi svarer, spørs litt på hvor mye tid og energi vi har til videre samtale. Verken Mari eller jeg er religiøse, men ettersom Norge for så vidt er et kristent land (uten at jeg vet hvor debatten står hen akkurat nå), så sier vi av og til at vi er kristne. Stort sett sier vi at vi ikke er religiøse. Her er en samtale mellom oss og personalet ved en av avdelingene for litt siden:

De: Hvilken religion tilhører dere?

Vi: Um..vi er ikke religiøse.

De: Hva mener dere?

Vi: Nei..vi har ingen religion. Vi er ikke religiøse.

De: Har dere ingen Gud? Ber dere ikke?

Vi: Nei. Det er ganske vanlig i Norge å ikke være religiøs. Men kristendom er mest utbredt.

De: Men, hva skriver dere på skjemaet da?

Vi: Huh?

De: Når man fyller ut skjemaer. Hva skriver dere på religion? Setter dere bare et kryss?

Vi: Vel, på norske skjemaer trenger man sjelden å oppgi religion.

De: Oi.

….

De: Men spøkelser, da?

Vi: Hæ?

De: Tror dere på spøkelser?

Vi: Spøkelser? Som i skrekkfilmer?

De: Ja!

Vi: Nei…vi gjør vel for så vidt ikke det heller.

En gang (vel, flere, men dette er en av dem) var det en av sekstenåringene som spurte oss om hvilken religion vi tilhørte. Vi sa at vi ikke var religiøse. Hun og de rundt henne ser på oss med sørgmodige øyne. ”You are welcome to become hindus if you want!”

I går kom warden opp på rommet mitt. Hun kikker på stearinlysene jeg har tent på en tallerken på skrivebordet. Hun tenker seg litt om. Jeg tenker at nå havner jeg i trøbbel, det er sikkert ikke lov med levende lys på hostellet. I stedet sier hun forsiktig. ”Kan jeg få spørre deg om en ting? Er det bursdagen din?” Det er kanskje ikke så vanlig å tenne lys i Nepal. Jeg forsøker å forklare at det er for å holde varmen under strømbruddene. Hun kikker på meg og nikker sakte.

Bursdag? Kos? Nei, kaldt!

Uansett, grunnen til at hun kom var en helt annen. Nå må alle ha på munnbind, sa hun. Hver gang vi går ut av rommet, og alltid når vi er ute. Svineinfluensaen har herjet i India noen uker, og nå har den kommet til Nepal. Instruksen går på at enhver student med hoste, kroppssmerter og feber skal sendes rett på sykehuset i Sinamangal (der vi har praksis).

Det er vanskelig å vurdere slik informasjon. Dette er samme personen som skulle ha Mari på sykehus fordi hun hadde hatt oppkast og diaré i 12 timer, liksom. Men om ledelsen ved KMC har sagt det, så…Jeg forsøkte å søke litt på internett, etter informasjonen om utbruddet. Men det er rett og slett ikke så fryktelig mye informasjon å få tak i om svineinfluensautbrudd i utviklingsland. Jeg så en sak om at flere hundre var døde i India, og flere tusen smittet. Men de sa ingenting om hvorvidt dette var spedbarn og gamle, om det var folk med tilgang på helsetjenester eller ikke. I Norge var det ”enklere” å forholde seg til det hele i 2009, for da fikk man informasjon via alle kanaler.

Vi har hatt på oss munnbind i dag, vi har det. Det har vi ofte uansett, på grunn av støv og forurensning. Jeg spurte en av turnuslegene på sykehuset, han sa at det var 38 tilfeller så langt i Nepal, derav en omkommet. Men ingen tilfeller ved KMC Sinamangal så langt.

Det er fortsatt vanskelig å vurdere, hvilke sikkerhetstiltak man trenger å igangsette personlig. Et munnbind er jo ubrukelig etter en halvtime med pusting uansett, da stopper det ingentig, på grunn av fuktigheten. Vi satser på at kombinasjonen min med svineinfluensavaksine i 2009, samt vanlig influensavaksine i år holder. Og Mari har hatt svineinfluensa tidligere, så vi håper hun styrer unna denne gang.

Jeg spurte for øvrig en av sykepleierne på sykehuset også. Om hun visste om vanlig influensavaksine hjelper mot svineinfluensa. Hun forsto ikke spørsmålet. Hun hadde aldri hørt om noen annen influensa enn svineinfluensa. (Mamma har for øvrig sjekket, og sesongvaksinen beskytter ikke mot svineinfluensa.)

Monica, KMC

Innlegget her skulle egentlig bli lagt ut forrige fredag, men det kommer nå, så dere får late som det er fredag (digg, ikke sant?)!

Jeg liker å tro at jeg er en hardhaus av en viking her i Nepal. Innimellom tror jeg kanskje man bare er nødt til å være det også for å greie å holde hodet over (iskaldt) vann. Iblant er jeg det bare likevel, selv om jeg egentlig ikke trenger å være det. Men det er skikkelig kult. Synes jeg da. Mehe.

Ufrivillig viking-eksempel:
Jeg drikker en stor kopp kaffe til frokost. Og så drikker jeg litt vann. Og så drikker jeg litt te. Plutselig, helt uten at jeg skjønner hvorfor, så holder jeg på å tisse meg ut. Jeg ser meg rundt og leter etter en løsning, men nei. Jeg antar at jeg sannsynligvis, slik som warden allerede har funnet ut før meg, har et helseproblem. Så da får jeg gå på do da. Og man er ikke garantert et toalett med skål her. Men vikingen Mari tisser i hockey over et hull, null stress i joggedress. Jeg drakk all væske ufrivillig også, bare for å oppklare eventuelle misforståelser.

Frivillig viking-eksempel:
Det har vært skikkelig ruskevær ute og med smart nepalihjerne skjønner man da umiddelbart at det ikke kommer til å være varmt vann i dusjen i dag. Jeg og Monica trener likevel og tenker at det ikke er noe problem å dusje i kaldt vann. Så pass tåler vi. En kjapp dusj. Vi er vikinger. Men plutselig, helt ut av det blå, dukker det opp en ufrivillig viking-situasjon likevel! For hvem kunne vel forutse at vannet skulle være SÅ kaldt. Jeg endte med å stå langt unna vannet og skvette litt vann her og der og tenkte etter ca. 5 sekunder at ”nå er jeg skikkelig ren og pen, dette får holde”.

Ufrivillig viking-eksempel:
Klesvask. Så klart har vi ikke vaskemaskin. Og derfor sitter jeg og ser på haugen med klesvask i dagevis og den vokser og vokser. Så ser jeg i klesskapet og innser at det begynner å bli kritisk. Kanskje er det bare den ubehagelige trusa som ligger igjen. Dermed ble det klesvaskettermiddag på fredag. Jeg tror kanskje jeg kom Monica i forkjøpet og stjal den siste skvetten med lunkent vann, her er det første-mann-til-mølla-prinsippet som gjelder. Å dele søsterlikt var det slutt på allerede den første uka når vi var sultne og ikke visste hvordan vi skulle få tak i mat. Uansett, vi tar på oss vikingmasken og sier til resten av verden at ”pøh, vaskemaskin, hvem trenger vel slik luksus?!”

Frivillig viking-eksempel:
Forrige søndag bestemte jeg meg for at det var slutt på godterispisinga, og særlig sjokolade, da. I alle fall fram til neste fredag! Så på tirsdag var jeg så uheldig at det falt en oreokjekspakning (oreokjeks med sjokoladefyll for å være presis) rett ned i handlekurven mi. Jeg glemte å ta den ut og plutselig var den betalt og da kunne jeg likeså godt spise litt også. Jeg og Monica ble enige om at oreokjeks aldri har vært verken godteri eller sjokolade. På onsdag kom Monica til meg og sa at hun hadde kjøpt en donut som vi kunne dele. Siden jeg likevel har smakt på så mye i Nepal kunne jeg vel smake på donuten også. På torsdag ble jeg og Monica brått enige om at siden det var siste dag på nyfødt intensiv skulle vi ta en avskjedsdonut (ja, det er faktisk noe som heter det, ja). Vi tok en hver. Nam nam. Og i dag ble det heldigvis fredag!! Med et så stort underskudd på sukker var det virkelig bra at fredagen endelig kom.

Konklusjonen er; de fleste av våre nepalske venner = vikinger. Og mens jeg tørker sjokolade fra munnvikene så innser jeg at jeg kanskje ikke skal være så høy i hatten likevel. Jeg har jo tross alt vaskemaskin hjemme…

Mari, KMC

Mari og jeg kan å utnytte hotellvalgene våre. Fra lørdag til søndag dro vi til Kathmandu for å bo på hotell midt i turistsmørøyet Thamel. Mari ble syk, og tilbrakte hele lørdagen på hotellrommet. Akkurat som da jeg tilbrakte to døgn på hotellrommet i Pokhara. Har man først betalt for hotellrom, så får man jaggu bruke det.

Luksus!

Frokost på Northfield café

Utsikt fra takterrassen på KTG.

Mest mulig potteplanter er filosofien når noe skal pyntes her i landet.

…og nok badekar med planter.

Inngangspartiet i KTG

Vi rakk å ha det ganske fint likevel, da. Først var vi rundt og innhentet litt tilbud på guidet tur til Annapurna Basecamp. Det koster litt per person, men da er til gjengjeld alt inkludert, alt av overnattinger, måltider, bærere etc. Høres kanskje litt luksus ut, men det kan vi nok være ganske sikre på at det ikke blir. Selv er jeg livredd for å fryse. Så kald som jeg har vært i Nepal, så er det det jeg er mest opptatt av. Å slippe å fryse. To og to skal pakke i én sekk på rundt 65-70 liter. I tillegg skal vi ha hver vår dagstursekk hvor vi pakker med oss det vi trenger fra vi forlater overnattingsstedet til vi ankommer neste overattingssted. Dvs. en del klær, kamera/mobil/penger, vannflaske og snacks. Vi regner med å nå Annapurna basecamp syvende dagen, og så er det ned igjen, etter en natt der. Uansett. Jeg skal bruke mine 30 liter med plass på ull, fleece og sovepose. Akkurat det skal jeg.

Vi fikk shoppet en del i Thamel, og spist pizza. Det var hovedsakelig det vi kom dit for, egentlig. Det var fantastisk å bo på Kathmandu Guest House – alt var rett utenfor døra. Ingen timeslang busstur fulgt av en halvtimes gåtur for å komme seg steder. I morges diskuterte vi hvor vi skulle spise frokost. Det er så synd at man bare har plass til én frokost, når man aller helst skulle spist frokosten på fem forskjellige steder. Mens vi diskuterte gikk vi ut av hovedinngangen på hotellet. Så kom Mari (som heldigvis var blitt frisk igjen) på – du Monica, har vi inkludert frokost på hotellet, kanskje? Det viste seg at vi hadde det, og den var veldig, veldig god.

Frokostbuffet på Kathmandu Guest House.

En skikkelig frokost følges alltid av frokostdessert.

Deretter fulgte shopping på de ”ordentlige” butikkene på Durbar Marg. Der har de ekte varer, av merker som North Face, Adidas, Nike og det nepalske kvalitetsmerket ”Sherpa”. Vi fant også City Centre Mall, som vi aldri hadde hørt om før. Det viste seg å være det fineste kjøpesenteret i Kathmandu, så vidt vi kan skjønne. Rulletrapper og store lokaler, og med butikker med relativt vestlig preg. Til og med bowling på toppen!

City Centre Mall

På vei til byen på lørdag så vi masse folk med røde capser som gikk i parader. De hadde noen flagg også. Vi kikket på hverandre med undring i blikket, som vanlig. Vi vet jo aldri forskjellen på en politisk demonstrasjon og 17. mai. Da vi kom frem så vi at det kanskje var enda litt mer politi og militære stasjonert ut rundtomkring enn ellers. Men alt virket rolig.

Demonstranter, sa du? Ingen problem, vi har plog!

I løpet av det drøye døgnet vi var i Thamel hørte vi norsk for første gang siden vi kom (annet enn avtalte møter med Dhulikhel-jentene). Den første gangen var det i form av at jeg hørte bak meg ”kanskje vi skal spørre hun der?”, før jeg på engelsk ble spurt om veien til Thamel. Det viste seg faktisk å være vernepleierstudenter fra HiST. Ellers var det en barnefamilie på hotellet, og i morges møtte vi på et svensk-norsk ektepar, som skulle i bryllup. De hadde vært her 15 år tidligere, og Kathmandu hadde vært et helt annet sted. De ble helt sjokkert over all forurensningen nå. Kvinnen viste seg å være jordmor, og hadde jobbet som frivillig i Nepal tidligere. Hun var derfor veldig interessert da vi fortalte hva vi gjør her, og viste frem noen bilder fra NICU.

Pizza på Fire and Ice er alltid fantastisk.

På ettermiddagen i dag begynte det å regne, og med det fulgte et kraftig tordenvær. Det er bare noen dager siden forrige kraftige tordenvær. Da var vi på NICU, og vi så lynet spre seg over himmelen før det smalt kraftig noenlunde umiddelbart. Det var nok et lynnedslag. I dag har det blinka svært kraftig, med påfølgende store drønn, men det har gitt seg nå. Men våte, det ble vi. Vi tok bussen til Duwakot, til tross for at vi hadde med oss både sekker og poser. Som Mari sa; Hvor galt KAN det gå, om vi sørger for å få plass helt foran, rett ved døra? Og det gikk faktisk bra. Selv om vi måtte forbi 8-12 personer for å komme oss ut. Og all bagasje måtte ut gjennom vinduet. Deretter var det å forsøke å la være å skli på det som en gang var en jordvei, men nå har blitt en sump.

Og hvem sto i inngangen til jentehostellet da vi kom? Joda, det var warden. Hun lurte på om vi, som er i fra Norge, virkelig ikke eide paraplyer. Vakta flirte. Warden ristet på hodet, og gikk smilende derifra. Hun begynner nok å gi oss opp, hun også.

Et ganske annet kveldsliv enn i Duwakot.

Thamel på kvelden. Lys! Folk!

Trafikkbilde.

Mari sitter lenger frem enn sjåføren. Da begynner vi å snakke. Fikk tatt en del videoer denne bussturen, men de lar seg ikke laste opp til bloggen.

Jeg har adoptert nepalsk tankesett. Kan da vitterlig ikke kaste denne fine glasskrukka, bare fordi den er tom for kaffe?

Monica, KMC

I dag tenkte jeg å bare poste noen bilder. Har egentlig ikke så mye å skrive om. Vi har jobbet med skolearbeid i dag, før Mari inviterte på ny intervalltrening oppover mot Duwakot. I dag hadde vi varmtvann i dusjen, det var stor stas. Vasket litt klær fikk vi også.

Egg chowmein. Alltid egg chowmein.

Trist at vi er ferdige på NICU, og kanskje ikke trenger ordlista like mye mer.

Enda noen av sykehusets kantines mange gulvfliser.

Nyoppdaget spisested i Duwakot. De har servietter!

Egg chow chow og naan.

Det har kommet en ny kvinnelig vakt. Det har alltid vært to vakter som har byttet på og dekt opp hele uka. I dag kom det en ny. I sted gikk hun en runde på rommene. Banket på her hos Mari, hvor vi begge sitter. Kikket inn på oss, holdt to fingre i været, og noterte i boka. Spennende. Vi har innetid klokken 20, men blir tydeligvis ikke telt opp før kl 21. Risikosport.

Utsikt fra øverst i branntrappa på hostellet. Vi lurer på hva alle murene er for. Ser ut som grunnmurer til hus, men med store mellomrom mellom steinene.

Utsikt fra øverst i branntrappa på hostellet.

I morgen tidlig tar vi bussen inn til Kathmandu, vi har bestemt oss for å unne oss en natt på hotell. Kathmandu Guest House, here we come! Midt i smørøyet i turiststrøket Thamel. Der skal vi også møte en potensiell guide/arrangør av vår trekking til Annapurna basecamp i mars.

Kalender på sykehuset.

Sykehusets vaskeri.

Monica, KMC

Det er en del ting som gir fullstendig mening her i Nepal, men som kanskje ingen andre vil forstå umiddelbart. Her er noen eksempler, med tilhørende forklaring:

Mari: Skal vi trene i dag?

Monica: Nja…det har vel knapt vært et solgløtt i hele dag.

Mari: Ja, stemmer. Kanskje i morgen?

Forklaring: Trening innebærer svetting. Svetting innebærer dusj. Varmtvannet varmes opp av et solcellepanel. Ingen sol, ingen varmtvann, ingen god dusj, ingen trening.

Monica: Skal vi ta bussen som går helt hjem i dag, kanskje?

Mari: Nei, vi har handlet så mye. Vi må nok ta bussen til Sallagari (20 minutter unna).

Monica: Ja, du har rett.

Forklaring: Bussen direkte til Duwakot er så full av folk, at det er fysisk umulig å komme seg av med mer enn seg selv og en liten håndveske. To poser i hver hånd er det bare å glemme å få med seg. Sist jeg hadde én handlepose måtte en mann ta posen og rekke meg den ut av vinduet når jeg endelig fikk klatret over de fire andre som satt på motorkassa, og kommet meg ut på gata.

Mari: Skal vi trene etter praksis i dag? Før vi tar kaffe?

Monica: Nei, det er fredag. Må ta kaffen først.

Forklaring: Ingen strøm etter klokken 17.

Monica: Skulle vi forsøkt å søke etter noen artikler til bacheloroppgaven når vi kommer hjem fra praksis?

Mari: Nei, det er onsdag.

Forklaring: Enda en av ukens kjipeste strømdager.

Mari: Se hun der som kommer ut fra hostellet. Hun er nydusjet.

Monica: Helvete.

Forklaring: Før, når det fantes varmtvann på hostellet, holdt det sjelden til at mer enn to av jentene fikk dusje i varmtvann. Nå har vi riktignok ikke det problemet lenger, ettersom varmtvannet er totalt fraværende.

Monica: Jeg flytta sekken, så nå ser vi ikke stikkontakten.

Mari: Det var dumt, ass.

Forklaring: Stikkontakten har et lite lys, sånn at vi ser om det er ordentlig strøm, og om vi får kokt vann og ladet ting. På generatorstrøm lyser ikke stikkontakten.

I dag var tannlegen aka warden innom igjen. Hun ville høre om busstidene fra sykehuset og hit. Vi sa som sant var at den stort sett går en gang mellom 14.55 og 15.45, og at den går enten fra ett sted, eller et annet. Hun spurte hvorfor jeg var blå på leppene. Noe jeg faktisk var. Hun avbrøt meg faktisk idet jeg skulle ta en selfie for å legge ut på bloggen. Jeg svarte at jeg hadde dusjet. Mari kommer akkurat inn døra, og rekker å si ”fy faen så kaldt vannet var i dag!” før hun ser warden, og vi pent er nødt til å oversette, for å ikke være uhøflige. Warden er oppgitt over oss. Hun vil at vi skal låne hennes ”kettle” (det må jo være vannkoker?), så vi får varmtvann. Vi viser henne at vi har vannkoker, men den er visst ikke bra nok. I minst ti minutter står hun og skal ha med seg en av oss bort til leiligheten sin, for å låne kettle. Vi forsøker å forklare at vi har allerede dusjet, og skal ikke dusje igjen med det første. Hun er virkelig insisterende. Jeg klarer ikke å holde meg fra å begynne å le, når hun begynner på sitt mest hønemoraktige, insisterende vis. Hun vil jo alt vel, og et nei er ikke et nei.

Vi forsøker å avlede henne med at vi i Norge bader om sommeren, til tross for at vannet er iskaldt, ofte. Og at vi er vant med snø og kulde. Og at vi faktisk tåler en kalddusj, vi hadde nettopp trent oss varme. Men nei. Vi forsøker å avlede henne med at Mari skal se på sporten. Men nei.

Warden: Mari, du har jo allerede helseproblemer, du er nødt til å passe deg!

Deretter blir det en lang tirade om hvordan vi må passe oss for å bli syke. Vi står bare og hører på.

Etterpå sier Mari med halvbekymret mine: Monica, hva slags helseproblemer har jeg?

Vi kom frem til at det måtte handle om den gangen warden ville sende Mari på sykehuset.

En morgen kom vi på jobb, og det sto en litt slibrig fyr der, og sa ”Good morning”, og ”Where are you from”. Samme som de fleste andre, bare at han ikke helt hadde respekt for intimgrenser. Vi håpet det var en nattevakt, og at han skulle hjem.

Dagen etter hadde han tidligvakt. Han var kledd i grønt, så han måtte være lege. Jeg ser Mari stå, lett bakoverbøyd for å opprettholde en viss distanse. Jeg hører ”I want to be your friend, we should exchange contact details.” Noen påkaller hans oppmerksomhet, og han må gå.

Dagen etter det har han også tidligvakt. Igjen er det Mari som er målet. ” What is your phone number? Are you on Facebook? You don’t have a nepali phone number? What is your Norwegian phone number?” Jeg bryter inn og spør ham om noe medisisk med en baby. Han synes helt tydelig at dette er et skikkelig utidig tidspunkt å bryte inn på, men svarer meg. Mari rømmer imens.

I dag var han jaggu på jobb igjen. Mari blir veldig opptatt med å brette laken, med ryggen til alt og alle. Han forsøker å få blikkontakt, men lykkes ikke. Litt senere står Mari og kler på en baby, og han kommer helt opptil henne og begynner å prate. Heldigvis kommer jeg akkurat med en ferdigoljet baby som skal ligge i senga som han står i veien for. ”Excuse me”, sier jeg. Han ser på meg, den plagsomme venninnen til Mari.

Det viser seg å være en ny turnuslege på NICU. Jeg foreslo at Mari skulle si til ham at mannen hennes (Christoffer, du er oppgradert i denne sammenheng) ikke liker at hun har mannlige venner, og se om det hadde noen effekt.

Nå var jo ikke dette noen graverende greier. Han var bare litt i overkant pågående. Ingen truende situasjoner. Men tenk dere i Norge, om to studenter ved en praksisavdeling hadde kommet til fagleder og sagt at de følte seg svært ubekvemme med den nye turnuslegen, som absolutt skulle ha personlig kontakt? At han ikke tar et nei for et nei? I Norge ville det blitt oppvask, alle sider skulle blitt hørt, og turnuslegen kunne fått seg en skikkelig reprimande. I Nepal fikk vi sympatiske nikk fra fagleder, trøstendre ord om at ingen likte ham, og støtte på at vi ikke trengte å oppgi kontaktinformasjon til ham.

I dag var forøvrig siste dag på NICU (og turnuslegen blir igjen der). Vi har blitt gode på å jobbe på samlebånd.

Første stasjon: Alle babyer kles av (og dekkes til igjen med et teppe.

Andre stasjon: Alle babyer flyttes over til vekta og verdien skrives på whiteboardet.

Tredje stasjon: Alle babyer vaskes med klorhexedin, navlestumpen med betadine, og smøres inn med olje fra topp til tå.

Fjerde stasjon: Alle babyer får på nye klær.

Én person på hver stasjon, og vi har suksess! I dag fikk jeg stå på stasjon tre. Det er tillitserklæring!

Senere på dagen var det seks barn som skulle skrives ut. Da er det å ta av dem sykehusklærne, kle dem i private klær, pakke dem inn i fleecepledd (burrito-metoden), og legge navnelappen oppå dem. Litt vedmodig pakket vi inn våre siste burritoer, og overleverte dem til spente pårørende. Vi elsker disse små babyene. De er tross alt de eneste pasientene vi kan prate norsk med. Mari la på sin siste stemme i dag.

”Æ vil itj’ vær jente i Nepal, æ villa bli fotballspiller!”

Monica, KMC

Hverdagen går nå sin gang her i Nepal. Ting begynner å bli vanlige for oss. Vi snur oss ikke lenger for å kikke etter scootere med familien på fire sittende på. Vi kommenterer ikke lenger at en flokk med småbarn sitter på huk og leker med to papplater. Vi tenker ikke lenger over det når vi ser kvinner sitte på huk foran baljer og vaske klær, samtidig som at et barn eller to får håret vasket. Vi går i ring rundt hønene som spiser grus midt i veien, og vi holder automatisk pusten når vi går over broer, hvor vannet er fylt med søppel. Et godt mål på dette, er samtaleflyten. I starten klarte ikke Mari og jeg å holde tråden i en samtale, når vi gikk i Duwakot eller tok bussen. Nå skal det mye mer til før vi må stoppe opp og tenke over hva som faktisk skjer.

Når jeg skriver i bloggen forsøker jeg å tenke over hva som faktisk er spennende for dere der hjemme å høre om, og trekke frem ting som ikke jeg nødvendigvis synes er så rart for tiden.

I dag, for eksempel. Skolebussen vår går en gang mellom 14.55 og 15.45. Enten fra utenfor sykehuset, eller oppi veien. Ingen vet når, ingen vet hvor. På et eller annet vis går det bra de aller fleste gangene. I dag hadde vi flaks og traff på bussen på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Duwakot, spør vi. Ja, sier dørmannen, som sitter på bakerste rad og slapper av. Dørmann nummer to (må nesten være såpass) kaster vann nedover trappa. Vi venter høflig på at han skal gi klarsignal om at vi kan gå på. Begge dørmenn går av bussen etter rundt 10 minutter. Kan vi gå på, spør vi. No ma’am, svarer de smilende, og går fra bussen midt på parkeringsplassen, med dørene åpne. Vi vurderer om vi skal gjøre som vi vanligvis gjør, nemlig ikke høre etter, og sette oss på bussen. Men så kommer førsteklassingene og henter oss, og sier at bussen venter på oss på det stedet oppi veien. Akkurat. Men omtrent sånn er det hver dag, og vi har bare vent oss til det. Vi lurer litt på hvor den andre bussen skulle. Kanskje den skulle til Duwakot, men ikke før i morgen.

I dag forsøkte vi en ny spiseplass oppi veien her. Vi har ikke visst om den før, men så den da vi jogget forbi i går. Jeg kommer på underveis at jeg glemte håndsprit. Jeg sier til meg selv at de sikkert har bestikk, så det skal gå bra. Såpass har tenkemåten endret seg i løpet av disse ukene.

Bordene i kantina er alltid klissete. Det eneste jeg tenker på nå, er at jeg kan forsøke å unngå å få det på klærne. Jeg er fornøyd bare stolen er noenlunde fri for matsøl.

Jeg er vant til at klær og sengetøy på sykehuset er misfarget, stive og fulle av flekker. Nå prøver jeg bare å finne et mykt plagg til barnet.

En ting som vi ikke har vent oss til, ettersom vi akkurat har oppdaget det, er at noen på hostellet går igjennom søpla vår. Det står to store dunker ute i fellesarealet, og Mari og jeg kaster sammenknyttede plastposer med eget søppel oppi dem med noen dagers mellomrom. Når jeg skal kaste neste pose kan jeg se innholdet av den forrige posen ligge på toppen. Det er to mulige forklaringer:

”Inneholder søppelposen noe som kan brukes på en annen måte? ”

”Er dette nordmennene igjen? Hva kaster de, egentlig? Kan vi finne ut mer om dem, uten at vi trenger å spørre?”

Vi lurer på hvem som går igjennom søpla vår. Vakt, vasker eller medstudenter. Jeg tipper vakt. Jeg lurer på hva motivasjonen egentlig er. De er tydeligvis ikke på utkikk etter noe ulovlig – vi har jo kastet både ølbokser og vinflaske der, uten å få noen reaksjon.

I dag var det en veldig tøff dag på NICU. Vi måtte være (nesten) tause vitner til at babyer som strevde veldig med både respirasjon og sirkulasjon ikke fikk den hjelpen som vi, norske som vi er, ønsket å gi dem. Det er så mange faktorer som spiller inn. Noe går på medisinsk utstyr, mye går på faglig kunnskap, og kanskje mest av alt går på hierarkiet. I Norge ringer vi på legene hver gang vi har spørsmål, og de ringer igjen til overlege tvert de får et problem. I Nepal er terskelen for å kontakte en overordnet så ufattelig høy, at det stort sett ikke blir gjort. Og da er det jo pasientene det går ut over. Jeg skal ikke gjengi hendelsene i dag via en blogg, men at det var den tøffeste praksisdagen så langt, det kan jeg med sikkerhet si.

Warden forteller oss at det er noe feil med generatoren på hostellet. Men at de lapper litt på den hver dag. Det er derfor vi må sitte i mørket en times tid på kveldene. Fordi de bare må lappe litt mer på den. Så det er ikke det at den er tom for drivstoff. I dag skal vi ha vanlig strøm fra kl 19 og resten av natta, det blir stas.

Monica, KMC

Enda en dag på NICU er over. Barna er bare helt fantastisk søte. De er ikke syke, det er bare keisersnittbabyer som skal til observasjon i 24 timer, så de er friske og raske, stort sett. Ligger der i hver sin seng og gløtter med øynene, skriker når de har bæsja, skriker når de er sultne, og er ellers ganske så fredelige. I går kom det 12 keisersnittbarn til avdelingen. Vi var spente på om det ble en hel haug til i dag, for da ville vi fått et alvorlig problem med sengeplasser. Så det var i dag, etter 2,5 uker på NICU, at vi fikk vite at mandag-onsdag-fredag er keisersnittdager. Ganske logisk oppbygning. Men klart, et og annet hastesnitt vil jo kunne forekomme. I dag ble det ingen.

I dag var det 12 babyer som skulle skrives ut til foreldrene. Det betyr 12 babyer som skal ikles mer eller mindre fine hjemreiseklær, og overleveres til far, bestemor, tante, onkel og lillebror i den lille, trange gangen utenfor. Der alle tolv familiene er representert og vil være først. På dette rommet finnes det en hylle, som brukes til sko. Den har fire ”etasjer”. På øverste hylle legges barnet, mens armbånd, navnelapp og tissefant eller mangel på tissefant kontrolleres.

Fagleder (jeg velger å kalle henne det) ved avdelingen er veldig engasjert. Det bygges ny NICU på sykehuset nå, og hun er fryktelig interessert i å høre hvordan vi i Norge gjør ting. Hun har virkelig en visjon om å gjøre NICU’en på KMC så god som den bare kan bli. Mari og jeg kan ikke så mye om det, men vi har konsultert med Marlene som jobber på nyfødt intensiv i Trondheim, og fått mye informasjon. Fagleder ønsker å vite alt i fra hvordan vi steller barna, til hva vi bruker til å rengjøre senger og utstyr, til hva slags melk barna får, og hvordan vi kler dem etc. Som nevnt tidligere ser de på Norge som et slags modell-land, og faglederen ønsker virkelig å gjøre det de kan, ut i fra de ressursene de har. Hun har kontakt med ledelsen, og mener at hun kan få tilført en god del ressurser dersom hun kan argumentere for hvorfor. Om hun kan henvise til at det er slik det fungerer i Norge, så er nok det noen av de beste argumentene hun kan komme med. (No pressure, Marlene!)

I Nepal redder de barn fra 28 uker. I Norge redder vi barn fra 24 uker, og i noen tilfeller fra 23 uker. Dét er stor forskjell! I Norge gjøres alt for at kontakten mellom mor og barn skal skje med en gang, og være jevn hele veien. I Nepal får ikke mor se sitt barn før 24 timer er gått. Andre pårørende får kikke så vidt, men ikke røre. Bortsett fra når det er jeg som kommer ut med barnet. Da får de lov til å stryke barnet på kinnet eller ta det i hånden. Barnet blir jo vasket med klorhexedinløsning hele tiden uansett, så en ekstra vask etter besøket er verdt kontakten, synes jeg.

Det er forresten fryktelig morsomt å være i praksis med alle de småbabyene sammen med Mari. For det første så elsker vi begge disse små pasientene, da de er de eneste pasientene vi kan snakke norsk til. Vi prater og pludrer i vei, og barna ser på oss med store, forståelsesfulle øyne. Ettersom barna er skikkelig dårlige på å prate selv, så pleier Mari og snakke for dem noen ganger. Det begynner stort sett med at en baby skriker, og Mari plukker den opp. Da hører man stort sett:

”Æ lik’itj turkis, det må da alle skjønn!”

”Æ villa ligg i armkroken, ikke her alein!”

”Æ villa bli pakka som en burrito!”

”Æ lik’itj sort sjal med prikka!”

”Æ villa bare ha en klem!”

”Æ svette i hjel, kom og hjelp meg!”

”Æ e sulten, æ vil itj’ vent på at melka ska bli kald!”

”Æ har bæsja, det e klart æ e sulten!”

”Æ trives best i armkroken, sjø.”

”Æ villa bare snakk litt norsk med dæ.”

Da er det faktisk litt vanskelig å ikke bryte samme i latter. Selv de nepalske sykepleierne flirer, selv om de ikke skjønner noen ting. Det er bare jeg og babyene som forstår hva Mari sier. Babyene slutter å skrike også. De er glade for å ha fått en stemme.

“Æ lik itj’ bare å ligg her uten dæ.” (Bildet viser ikke babyen særlig godt, så jeg vurderte det til greit å legge ut.)

Det som derimot ikke er like morsomt, er når Mari inviterer på intervalltrening type jogging. Jeg ble med frivillig, det gjorde jeg. Må jo komme litt i form. Vi løp oppover mot Duwakot. For vi bor faktisk ikke i selve Duwakot sentrum. Vi bor i utkanten. Heldigvis i den utkanten som er nærmest sivilisasjonen. I Duwakot stirrer folk på oss, siden vi er hvite. Vi handler nudler og vann, og går langs gata, og tar kanskje bussen. Det er så rart synes de, at de bare blir stående å gape. Forestill dere da at det kommer to hvite jenter joggende. Nepalske folk jogger ikke. De bruker kreftene sine på mer nyttige ting. Flere ganger var det unger som løp etter oss, hoiet og skrek. Et par personbiler med 4-5 personer i stoppet og spurte om vi trengte taxi. De ville sikkert hjelpe oss, vi hadde tydeligvis hastverk. Barna ropte ”hello” og ”bye” etter oss, alle de voksne kikket på oss som om vi var gærne, og gamlemor smilte tannløst til oss. Vi løp til og med forbi et supermarked. Lurer på om det var stort. Vel tilbake på hostellet tok vi oss en dusj i kaldvann, som er det som gjelder for tiden, tydeligvis.

Mari har forresten funnet en god taktikk, når det gjelder alle spørsmålene vi får om mat. Det er alltid viktig å spørre oss om hva vi synes om den nepalske maten, nemlig. Og ettersom vi ikke er så veldig begeistra, så krever det alltid litt tankevirksomhet når vi skal svare. Mari har funnet svaret. Hun har nemlig fått skikkelig sansen for egg chowmein, en rett med nudler, grønnsaker og stekt egg. Nå besvarer hun alle slike spørsmål med at hun digger egg chowmein. Og ettersom det er en veldig vanlig rett i Nepal, så synes de at det er stas.

Folk: Så, hva synes dere om maten her i Nepal?

Mari: Jeg elsker egg chowmein!

Folk: Å, så gøy! Men hva annet liker dere, da?

Mari: Jeg spiser bare egg chowmein! Jeg elsker det!

Folk: Å, virkelig?

Mari: Ja!

Der stopper samtalen.

Folk: Smak på denne, Mari!

Mari: Nei takk.

Folk: Jo, hvorfor ikke?

Mari: Jeg må spare plass til egg chowmein.

Folk: Hæ?

Mari: Jeg elsker egg chowmein! Jeg kan ikke spise andre ting før jeg spiser det.

Der stopper igjen samtalen.

Folk: Blir dere med å spise ved den funky gatevogna på hjørnet?

Mari: Nei, vi må spise egg chowmein i kantina.

Folk: De har masse god mat i den funky gatevogna.

Mari: Må ha egg chowmein fra kantina!

Enda en samtale er stoppet.

Det er mulig det er en tilfeldighet, men i dag begynte til og med personalet i kantina og stille spørsmål. Vil dere ikke ha chicken chowmein i stedet, spør de. Vi ønsker egg, sier vi. Vi har kylling, sier de. Nei, vi må ha egg, sier Mari. Vi kan få mixed, sier de. Nei. Egg, sier Mari. Og egg chowmein ble det. Flaks at jeg liker det veldig godt jeg også. Så kan jeg bare stille meg i bakgrunnen og nikke og smile.

Monica, KMC

Noen har spurt meg om hva som skjedde videre i Pokhara. Kom Gud og hentet oss? Fikk vi noen gang noen forklaring på hvem Gud var? Nei. Gud kom ikke og hentet oss. Da vi skulle ringe ham på søndag for å avtale når han skulle hente oss på mandag, så kom vi til en helt annen person. Vi hadde fått feil nummer. Vi var strandet i Pokhara. Det gikk alltids rutebusser, men da måtte vi dratt om Kathmandu, og det blir litt mye stress, iallfall når resten av gjengen skulle ha med seg meg, som holdt på å komme meg etter hjernerystelse. Betjeningen på hotellet (som også var den som forsøkte å ringe Gud, ettersom Gud ikke snakker engelsk), hjalp oss å ordne en 14-seters buss. Litt av en luksus! Litt dyrere enn Gud, men fortsatt innenfor budsjettrammene.

Jeg slo på meg hjernerystelse fredag ettermiddag, og lå på hotellrommet til søndag formiddag. Tror jeg. Jeg husker ikke så detaljert fra den helgen. De andre tilbrakte lørdagen med litt vandring langs innsjøen og shopping, og innimellom kom de inn til meg med kanelboller og juice. Jeg hadde det egentlig ganske fint, i den myke senga på det varme hotellrommet. Søndag kveld var jeg med ut for å spise litt middag, og mandag morgen var det frokost før bussavgang. Da var jeg i litt bedre form, og drømmer fortsatt om den fantastiske eggerøren jeg spiste på Olive Café. Det var egg, hvitløk, løk, ost og sikkert mye annet (hukommelsen er ikke helt på topp), og fremfor alt – grovt, ristet brød. Med smør. Det var himmelsk. Nå kommer dette til å være min idé om den perfekte frokost, og jeg kommer resten av mitt liv til å være på leting etter den, og alltid bli skuffet. Dette kan ha med å gjøre at det var mitt første hele måltid siden lunsj fredag også. Og at de kvalmestillende tablettene var begynt å virke.

Uansett. Gud. De i resepsjonen var veldig behjelpelige, og sjefen snakket veldig godt engelsk. Så vi spurte ham. Han hadde jo sett Gud selv. Han fortalte at det var en liten, religiøs gruppe som tilba en blid fyr med afrohår. Alle hans tilhengere kledde seg i hvit kjole og bukse, og hadde afrohår. Så sjåføren var ikke Gud. Men hans Gud var den som var avbildet på dashbordet. Og på det murhuset vi kjørte forbi. Og Gud heter sei-baba. Eller noe sånt. Vi forsto ikke helt, men vi anser mysteriet for noenlunde oppklart. (Den nyeste informasjonen går nå på at om man googler “Sai Baba”, så blir man litt klokere.)

Vi diskuterte ved en anledning hvor morsomt det hadde vært å få tekstet alle samtaler vi har med nepalske folk. Enten vi forsøker å snakke norsk, engelsk eller nepali sammen. Stort sett snakker vi litt av alt. Vi hadde jo denne samtalen med Gud, hvor vi trodde at han sa han var Gud selv, og at det var noe med sei-baba. Muligens ville denne samtalen, tekstet, sett omtrent slik ut:

Nordmenn: Er det deg på bildet?

Gud: Nei, det er Sai Baba.

Nordmenn: Er det du som er sei-baba?

Gud: Nei, Sai Baba er min Gud.

Nordmenn: Er du Gud?

Gud: Nei, jeg er ikke Gud! Sai Baba er Gud.

Nordmenn: Så det er deg på bildet?

Gud: Det er Gud på bildet. Ikke meg (peker på seg selv).

Nordmenn: Oi. Han er Gud!

Likeledes vil nok en del andre samtaler kunne vært tekstet. Som for eksempel tur på butikken hvor jeg skal kjøpe sukker, men de ansatte bare sier rare ting. Antakelig ville den bli tekstet sånn som dette:

Jeg: Har dere sukker?

Ansatt: Ja.

Jeg: Ok…hvor?

Ansatt: Der borte.

Jeg: Nei, jeg spurte ikke etter hva det het. Jeg spurte etter hvor det var?

Ansatt: Jeg sier jo, at sukkeret er der borte!

Jeg: Så dere har ikke sukker?

Ansatt: Herregud. Jeg skal vise deg.

Jeg tenker: ”Går hun, nå? Ga hun meg opp?”

Hun kommer tilbake med sukkeret.

Jeg: Så dere hadde likevel?

Vel, sukker ble det uansett.

På søndag kjørte vi seks nordmenn i Pokhara ”Verdens lengste zip-line”. Google it, det er egentlig enklere enn å forklare. Vi trodde det skulle bli et skikkelig adrenalinrush, men det var ikke så skummelt som det så ut til. Det var faktisk skumlere med bilturen opp i fjellene. Det kom en stor bil og hentet oss, og vi ble lastet inn bakfra, og satt på to benker langs sidene. Veien var utrolig humpete, og det var vanvittige forbikjøringer langs smale veier med bratt stigning og skarpe svinger. Jentene som hadde vært på ”The Last Resort” kjente likevel ikke på like stor dødsangst oppover fjellene i Pokhara, de var blitt herdet.

Turen hjem med 14-seteren var spennende. Han kjørte mye raskere enn Gud (den setningen høres litt rar ut for de som ikke leste det forrige Pokharainnlegget) og hadde noen crazy forbikjøringer. Han kjørte Pokhara-Kathmandu på 6 timer, Gud brukte 7. Da vi kom til Kathmandu, og skulle igjennom, var det skjedd en ulykke. Sjåføren vår hadde aldeles ikke lyst til å stå i kø. Så han smøg først den store bilen på siden av alle de andre bilene for å se om det var mulighet for å snike. Det var det ikke. Deretter snudde han bilen (!), og kjørte tilbake, og forsøkte å finne en snarvei. Men han var ikke så kjent i området, og måtte prøve seg frem. Smale veier, og det begynte å likne på et like øde område som Duwakot, etter hvert. Ett sted var han usikker på om han ville komme opp og klare svingen, så han hoppet ut av bilen for å løpe opp veien og sjekke. Han kom tydeligvis frem til at det ikke var trygt. Til slutt kom han seg ut på hovedveien igjen, på et punkt etter ulykken, så sånn sett var det vellykket. Men vi hadde da nådd rush hour i Kathmandu, så det var fortsatt et par timer igjen før vi kom frem til Duwakot. Vi skjønner at han stresset. Dersom det ikke hadde vært for ulykken, så ville vi faktisk ha unngått rush hour.

Det har forresten kommet en ny stilling i kantinen. Ledelsen har identifisert et betydelig problem her, ser det ut til. Det handler om den disken man forsyner seg med middag fra. Det er fem ”kummer” med lokk over. Man åpner lokket, forsyner seg, og lukker det igjen før man går til neste. Nå har det blitt ansatt en egen fyr som åpner og lukker lokkene. Det er faktisk det eneste han gjør. Han står rett opp og ned bak den disken. Han åpner lokket til risen, jeg forsyner meg med ris. Han lukker det. Så åpner han lokket til linsesuppa, og jeg forsyner meg. Ja, dere skjønner sikkert gangen videre i det. Én dag var det til og med en pollettordning. Man betalte 70 rupis til mannen bak disken. Man fikk en pollett. Lokk-mannen, som sto rett opp og ned og så på transaksjonen tok i mot polletten, la den tilbake på disken der hvor mannen sto, og begynte å åpne lokkene. Vel, om en arbeidsplass blir skapt på grunn av dette så er det jo fint. Men de kunne kanskje heller ha ansatt en ekstra rørlegger?

Det spares generatorstrøm for tiden. I dag har vi strøm (sånn vanlig strøm, fra myndighetene) fra 14.00 til 18.00. Det blir mørkt ca. kl. 18, så generatoren pleier å komme på rundt 17.45 dersom det ikke er strøm på det tidspunktet. Nå er klokken 18.35, og vi ser knapt hånda foran oss. Det spares visst generatordrivstoff i dag. Lurer på om vi må vente helt til kl. 22, når myndighetene åpner strømnettet igjen.

Mari jobber med bachelor, jeg blogger.

Og vet dere hva? De har satt gitter foran vinduet vi pleier å klatre ut av for å komme til takterrassen. Hvem har sladret? Det var jo skrue der fra før, men den skrudde vi jo ut når vi skulle ut. Nå er det gitter. Vi har mistet vårt takterrasse. Samtidig mistet vi en kurant rømningsvei ved brann, annet enn hovedinngangen.

Det er slike ting som blir prioritert av KMC. Å sette gitter på mulige rømningsveier, å ansette egne folk til å flytte på lokk i kantina, og å bolte fast sittegruppene til steingulvene. Jepp. De gjorde det. Håper de ikke angrer på hvordan de ble plassert, for de har herpa gulvene skikkelig. Vi synes kanskje de heller kunne prioritert å skaffe oss varmtvann (det er to uker siden forrige varme dusj), gi oss Internett (det er riktignok av og til en forbindelse nå, men den ramler ut hele tiden, og er borte i flere timer i strekk, til tross for at det er strøm), og å slå på generatoren når det er mørkt og det ikke er vanlig strøm. Well, we’ll just have to agree to disagree.