Fjellsko og engangshansker

Today I’m leaving Dhulikhel

This country is great and treated me well

Traffic is crazy and roads are steep

Mountains are high and valleys deep

People smile and give a helping hand

Buffalos are used to plough the land

In dokos they carry everything

I saw a patient was carried in it like a king

She had been carried for many hours

Up the hills among rhododendron flowers

I’ve tried to learn a few words nepali

And I often go to the temple of Kali

But still culture is hard to learn

Children they marry and bodies they burn

Three months passed and we did just fine

But a plane crashed on the landing line

It’s sad to leave this wonderful place

But I’ll look back at some unforgettable days

– Ingrid, 01.04.15

Mari og jeg tilbrakte tre netter i Pokhara. Vi gjorde egentlig ingenting. Eller, vi gjorde jo det. Vi slappet av. Og spiste god mat. Og slappet av mer, og leste bok. Og solte oss. Det var fantastisk. Vi spiste på Moondance, favorittrestauranten. En kveld hører vi torden akkurat idet vi har lagt på penger på regningen. Vi skynder oss ned trappen for å rekke de 300 meterne tilbake til hotellet før regnet kommer. Vi rakk det ikke. Ikke i nærheten engang. Da vi kom ned trappa var det allerede kaos. Regnet høljet ned, og vinden sto igjennom bygget. Personalet jobbet med å stenge dørene, men den ene måtte stå åpen, for folk måtte få komme inn i ly.

Vi oppdaget etter ca. tre minutter at Moondance slett ikke var tett. Vannet fosset gjennom ulike steder i taket. Folk måtte flytte seg til tørre soner i restauranten. Vi kikket ut gjennom den åpne døra. Folk gikk til knærne i vann. Det var gått rundt syv minutter. Mange hadde skoene i hånda og gikk gjennom gatene, de hadde bare gitt opp. På kjøkkenet hadde noen av de ansatte tatt av seg på overkroppen. Hvorfor gjøre uniformen våt, liksom. De ansatte løp rundt og tørket, flyttet unna møbler og arbeidet.

Mari og jeg så på hverandre. Vi har på ingen måte noen sjanse til å komme oss tilbake til hotellet i tørr tilstand. Til slutt gikk vi ut. Tordenværet var på vei bort, og regnet hadde nesten gitt seg. Men vi gikk til anklene i vann, det gjorde vi. Sakte, men sikkert. Det er litt vanskelig å vite hvor det er hull i veien, når det er 15 cm sølevann overalt.

Fredag morgen dro vi tilbake til Duwakot, med turistbuss fra Pokhara til Kathmandu. Planen var å pakke litt på fredag, pakke resten på lørdag, møte warden, betale for hostellet på søndag, og så ”flytte” inn til Kathmandu. Det gikk nesten som planlagt.

Det var litt stusselig å komme tilbake til Duwakot etter de flotte to ukene med gode venner og mye liv rundt oss. Men vi konsentrerte oss om å pakke ned rommene. På lørdag gikk vi og den indiske tannlegen aka warden ut for å drikke te, som en avslutning. Vi fant stedet med flest mulig fluer, og satte oss på en klissete benk og drakk søt melkete. Det var veldig koselig, egentlig. På vei tilbake ringer tannlegens telefon, og hun sier at det er noen venner av henne som er på vei for å besøke henne.

Plutselig kjører det opp en ganske fin bil ved siden av oss. Det er et ganske sjeldent syn i Duwakot. Det er vennene hennes. Hopp inn, sier de. Vi stablet oss inn i baksetet, alle tre. Så kjørte vi til hostellet. Det ble sikkert kaos i listene til vaktene, da vi ble kjørt inn i bil, og ikke fikk skrevet oss inn i boka. Vi stopper foran bygningen vår, og mannen (det var et ektepar som var tannlegens venner) sier at vi kan være med dem til et eller annet sted, et tempel. Er ikke så fryktelig langt å kjøre, sa han. Maks 45 minutter. Mari og jeg ser på hverandre, som vi har for vane. Vi kommer til en overenskomst om at joda, hvorfor ikke.
Vi hadde tross alt tid å slå i hjel. Og det var første gangen vi har sittet i en fin bil i Nepal. Han spilte fin musikk også, denne mannen. Vi går opp på rommene våre og henter kamera, og så setter vi oss inn i bilen. Tannlegen kommer også, og vi fem er plutselig på utflukt. Vi aner ikke hvor vi skal. Vi kjører et stykke, og kommer inn i et område som mer likner på jungelomgivelser, enn landsbygd. Veien går bratt oppover, og det lukter svidd gummi. Så stopper bilen. Vi må gå fra her, sier mannen. Alle fem klatrer ut av bilen, og det åpenbarer seg et tempel. Mari og jeg er fortsatt like forvirra. Vi satt tross alt akkurat på en klissete benk og drakk te. Mannen og kona fyker rundt på tempelet og tar bilder, både med og uten oss. Etter ti minutter med bildetaking, hvor begge to får tikka i panna, og går et par runder med klokka rundt tempelet, så er det tydeligvis over. Vi kjører nedover, i like stor fart som vi kom. Så er vi tilbake på hostellet, og vi takker for turen og går opp til rommene våre. Det er halvannen time siden vi satt og drakk te med tannlegen.

Vi er litt usikre på hva som egentlig foregikk. Hvorfor vennene til tannlegen ville ha oss med til tempelet, for eksempel. Og hva som gjorde at vi fant ut at det var en strålende idé. Men vi slo i hjel litt tid, vi gjorde det.

Siste egg chowmein på veldig, veldig lenge. Veldig.

Dagen etter skal vi betale for hostelloppholdet. Etter å ha brukt noen uker på å spørre gjentatte ganger etter hvor vi skal betale, har vi endelig fått beskjed om å betale ved en av KMCs bygninger i Duwakot. Når vi kommer dit får vi beskjed om at selvsagt kan vi ikke betale der, vi må inn til Kathmandu, til sykehuset. Vi blir en smule irriterte, ettersom dette faktisk er grunnen til at vi ikke kunne dra fra Duwakot dagen før. Vi får sykepleieren som ga oss denne informasjonen på tråden, og hun nekter for å ha gitt oss denne beskjeden. Vi skjønte det måtte være noe. Vi har nemlig ikke fått svar på de siste mailene vi har sendt henne.

En diskusjon og en avsluttet telefonsamtale senere tusler vi tilbake mot hostellet. Vi har massevis av penger i lomma, og er litt usikre på hva vi skal gjøre med dem. KMC har for lenge siden lovet oss transport når vi reiser fra hostellet for siste gang. Vi håper de fortsatt har planer om det. Det kommer faktisk en bil, det gjør det. Og kjører oss innom sykehuset, så vi får betale. Vi møter sykepleieren som vi fikk feil beskjed av, og som så nektet for å ha sagt noe sånt. Et litt kleint møte, og et litt unødvendig ekstra siste møte med sykehuset.

Deretter går turen videre til Kathmandu Guest House. Der skal vi være i tre netter. Det var litt morsomt at vi ble tildelt de samme rommene som sist. Det var litt som å komme hjem. Igjen var det bare avslapning som sto på planen. Vi vandret rundt i gatene i Thamel og lekte turister. Vi kjøpte noen siste souvenirer og gaver, og gikk i sikk-sakk mellom rickshawførere, taxier og marihuanaselgere. Livet føles veldig bra. Vi gleder oss til å komme hjem til Norge, gjør vi. Det er noe med det, når det nærmer seg såpass. Da blir lengselen bare større og større.

Onsdag morgen, 1. april, ble det tid for avreise. Vi møtte de tre andre jentene på flyplassen, og vi var igjen samlet, alle fem. D.R., den fantastiske guiden vi hadde de første fire dagene av trekkingen, møtte oss på flyplassen. Han ville si hadet. Han hadde med seg en sønn på rundt åtte år, og han ga oss skjerf som avskjed. Det var så fint å se ham igjen, og om noen vi kjenner skal til Nepal, så må de absolutt dra på tur med ham. Og Den Engelsktalende, Morsken og Litjen.

Vi gikk inn på flyplassen. Det var umiddelbart en sikkerhetskontroll. All bagasje og ytterjakker skulle gjennom en røntgenboks. Alle ble ransaket (vel, klappet under armer og på hoftene). Bagasje som skulle sjekkes inn fikk et klistremerke på seg, om at den var sikkerhetsklarert. Da vi alle var kommet gjennom hadde Maren et slikt klistremerke på låret. Så kom innsjekkingsskranken. Ingen bagasjebånd. Bagasjen ble lagt på en vekt, og så løftet bak skranken. Boardingpass ble utlevert. Deretter var det neste sikkerhetskontroll. Det peip og ulte, og vannflasker gikk igjennom maskina, og vi ble igjen klappet under armer og på hofter. Og alle ble godkjent. Maren var fortsatt sikkerhetsklarert.

Kaffe og ymse bakverk ble inntatt på en kafé, og våre siste rupies ble brukt på tull. Så ble de boarding og en ganske så begivenhetsløs flytur. Da vi landet på Hamad International Airport i Doha, Qatar, var det nesten uvirkelig. Alt var så rent. Så sterilt. Så minimalistisk. Så stort. Vi brydde oss ikke så mye. Vi strenet mot Burger King. Vi skulle ha oksekjøtt.

Etterpå ruslet vi rundt for å finne lenestoler. Vi fant et helt rom. Vi lå og slumret litt, da brannalarmen gikk. Den gikk bare lite grann, og fikk med seg litt informasjon på arabisk, før den sluttet. Vi spurte en vakt. Det var støv i anlegget, sa han. Ingenting å bry seg om. (Det blåste opp til sandstorm, viste det seg. Så vi ble to timer forsinka fra Doha.)

De neste to timene går brannalarmen nesten hele tiden. Det veksler mellom uling og en stemme som ber alle om å forlate bygget, og en stemme som hysterisk, helstresset ber alle om ”keep calm, keep calm, it’s a false alarm. Keep calm, keep calm, it’s a false alarm!” Det hele er så komisk at vi bare må le. Vi lurer på hvem i dette kommandosenteret som har fått mikrofonen. Han er like helstresset hver gang han snakker inn beskjeden. For han snakker den faktisk inn hver gang, det er ikke et opptak. Det blir litt catchy etter hvert.

Nå har faktisk alarmene gitt seg, og det er en halvtime til boarding på flyet fra Doha til Oslo. Vi gleder oss, gjør vi. Samtidig blir det fryktelig, fryktelig rart. Én ting er at det blir rart å komme tilbake til Norge. En annen ting er at vi skal skilles, vi fem. Vi skal riktignok tilbake til Trondheim etter påskeferie rundtomkring, men vi skal ikke bo oppå hverandre, sånn som vi har gjort i tre måneder. Det blir rart å spise frokost uten Mari. Å ikke ha henne på bare noen meters avstand lenger, etter tre måneder på den måten.

Men vi gleder oss til å komme hjem, det gjør vi. Veldig.

Monica, KMC

Nå har det gått over to uker siden forrige blogginnlegg. Vi har vært på vårt livs tur, fottur i Himalaya, med Annapurna Base Camp som mål. Aller helst skulle jeg skrevet et innlegg hver kveld vi ankom overnattingsstedet. Det er sånn man får med seg alle detaljene. Foreløpig må jeg nok klare meg med å skrive ett innlegg, så får det eventuelt komme noen enkeltinnlegg etter hvert, når roen har senket seg igjen. Det kan godt være det dukker opp noen feil underveis, min hukommelse for nepalske stedsnavn er ikke god nok til å huske 10 dager i strekk, men jeg skal prøve. Det blir masse bilder, som kanskje kommer i litt rare rekkefølger, men det får så være.

Lørdag 14. mars tok vi fem sykepleierstudentene bussen fra Kathmandu til Pokhara, hvor vi sov en natt på Hotel Travel-Inn. Klokken 07.00 neste morgen ankom én guide og tre bærere hotellet, og turen gikk med van til Nayapol, 1050 m.o.h., ca. halvannen time unna. Der begynte fotturen. Og regnet. Selvsagt begynte regnet.

Guiden vi egentlig skulle ha ringte kvelden før avreise, og fortalte at han ikke kunne komme. Kona skulle ha født for lengst, men ungen lot vente på seg. Derfor sendte han en partner. Vi var litt skeptiske, men allerede fra første håndtrykk stolte vi fullt og helt på D.R., den nye guiden. Han var en rolig og behagelig fyr, som snakket godt engelsk. En av bærerne snakket litt engelsk, mens de to andre så litt forskremte ut. De engelsktalende forsikret oss om at de bare var spente. Vi syntes synd på guttene, de var så små og tynne, og så skulle de bære sekkene våre? Men de viste seg å være riktig så sterke og raske. Vi visste ikke navnene deres på det tidspunktet, så vi ga dem tilnavn. Det var “Han engelsktalende”, av åpenbare årsaker. Så var det Morsken. Han var ikke sint eller noe. Men han var alltid så alvorlig. Og hadde alltid en bekymringsrynke mellom øynene. Etter hvert begynte han å smile mer og mer. Og vi så at øynene hans var så snille. Men da hadde han nå en gang fått navnet Morsken, så. Så var det Litjen. Han gikk også under kallenavnet Minsten og Småen. Han var minst, og han var yngst. Så sånn ble det bare.

Morsken, Litjen og Rajin. Jepp. Det er det vi kaller dem. Selv om Morsken er blid, og Litjen er sterk.

Jeg er ikke spesielt vant med fjellturer, det innrømmer jeg gjerne. Jeg har for eksempel innbilt meg at dersom man skal opp et fjell, så vil det være mye oppoverbakker. Men nei. Det var opp og ned hele tiden. Mest opp, selvsagt, men likevel. Det føltes fryktelig unødvendig å gå så mye ned, når man skulle opp de samme meterne igjen. Uansett. Første dagen var det en to timers innspurt med trapper. I høljregn. Det var slik jeg fant ut at regnjakka mi slettes ikke var vanntett. Ikke det at det spilte så stor rolle – jeg var uansett gjennomvåt av svette.

Det tar ofte lang tid å få mat på restaurant i Nepal. Guiden vår gikk likså godt inn på kjøkkenet og hjalp til, han.

Vi ankom Ulleri, 1.960 m.o.h., hvor vi sov første natta. Et trippelrom og et dobbeltrom, og en stor vedovn i stua. D.R. fikk oss fort inn i rutinene på disse overnattingsstedene. Man bestiller middag når man kommer frem, og sier tidspunktet man vil ha det på. Etter middag bestiller man frokost til dagen etter. Klær ble hengt til tørk foran vedovnen, og det ble tidlig kveld. Vi var slitne, men glade for å ha gjennomført første dag. Den ene bæreren, Rajin, viste seg å være veldig interessert i språk. Vi passet på å lære ham en del mer eller mindre nyttige fraser på norsk. Vi spiste tradisjonell nepalsk mat til middag, men savnet selskap av bærerne og guiden ved bordet. D.R. forklarte at de alltid spiste etter oss. Vi fikk litt vondt av dem, og for at vi ikke hadde bedt om å få spise tidligere.

Dagen etter var vi av gårde rundt 07.30. Dagens mål var Ghorepani, 2.870 m.o.h. Været var fint, og etappen var lettere enn dagen før. Mye trapper nedover. Det tar på knærne! Det er mye av en slags muldyr, som brukes til transport av både varer og mennesker. Det er massevis av rododendron, som er nepals nasjonalblomst, i følge D.R. Vi går også over mange fine bekker og elver. I Ghorepani blir vi innlosjert på tre rom. Det er store vinduer, og vi kikker på et muldyr som har fått tak i en sekk med korn og spiser alt han får til før han blir oppdaget. Vi har forstått at guide og bærere ikke spiser middag med oss, at det bare er sånn det er, de blir litt utilpasse om vi spør dem. Så vi spiser middag tidligere enn før, for at de også skal få spise middag tidlig. Men nei. D.R. sier at ALLE utenlendinger må spise før de kan spise. Vi synes det er fælt, men det er en så innarbeidet greie at det ikke er noe vi kan gjøre noe med. Vi vet iallfall at alle spiser godt, selv om de får maten senere enn oss andre.

Vi spiller spørrespillet Geni på rommet, mens vi kjenner på at kroppen har fått kjørt seg litt de siste par dagene. Det er enda åtte dager igjen. Vi møter mye hyggelige mennesker på overnattingsstedene. Det er mange nasjonaliteter. Veldig mye kinesere, men også folk fra Danmark, USA, Nederland m.m. Vi legger oss tidlig, for dag 3 skal starte før soloppgang. Vi skal gå opp til Poon Hill, 3.200 m.o.h., og få med oss soloppgangen.

Poon Hill!

Verdens kuleste bilde.

Soloppgang over Poon Hill.

Maren, D.R. og meg.

Klokken 04.45 ringer klokka, og klokken 5 er vi ute av døra. Trappene opp til Poon Hill klokken fem om morgenen, før frokost, i mørket, var veldig, veldig harde. Dessuten er det en såpass rask økning i høydemeter at det kjennes ut som om man har kondisen til en 85 år gammel storrøyker. Men vi kom oss opp, og det var et fantastisk skue. Bærerne var også med, selv om de egentlig ikke trengte det, for bagasjen lå igjen på overnattingsstedet. Det viser at de koser seg på tur de også, det lettet litt for oss, som fortsatt syntes litt synd på dem som må bære så tungt. Etterpå var det alle trappene ned igjen til Ghorepani, og frokost. Så var det å pakke sekkene igjen, og gå videre på tredje dagen.

Tredje natta tilbringes på et veldig rosa overnattingssted. Ingen skjulte betydninger her. Det var ganske enkelt fryktelig mye rosa maling som ble brukt i byggingen av lodgen. Etter å ha brukt utestådoen flere ganger finner Mari og jeg ut at det finnes en vestlig do bare et par dører bortenfor rommet vårt. Dårlig research fra vår side. Vi er i Chuile, 2.300 m.o.h.

Av og til får man ikke nok utløp for energien bare ved å gå i 6 timer i strekk.

Som i en eventyrskog.

Uvær i det fjerne.

En rosa lodge i Chuile.

BFFs!

…vi valgte den nyeste broen.

Rajin med sekk og piknikkurv.

Dag fire starter vi i åttetiden, som har blitt det vanlige. På veien i dag går vi forbi en barneskole, hvor det er friminutt og de spiller volleyball. Vi hiver oss med i spillet, til både barnas og vår store begeistring. Vi går stadig forbi skolebarn langs veiene, men veldig få skoler. D.R. sier at det er veldig mange som har veldig lang skolevei. Mange går i to timer hver vei. Lunsj inntas i Chhomrong, 2.200 m.oh. Vi slår til og bestiller pizza, de fleste av oss, ettersom vi har fått den anbefalt av noen andre som har vært der. Det sies også at stedet har den beste sjokoladekaken i Nepal. Nå legger ikke akkurat Nepal lista så høyt for sjokoladesmak, men den var god, det var den. Været var fint, så bærerne bar likså godt ut bord fra restauranten og ut på plassen utenfor. Som den naturligste ting i verden.

Lunsjpause på Chhomrong.

Neste natt tilbringes i Sinuwa, 2.340 m.o.h. Vi er de eneste turistene på den familiedrevne overnattingsplassen. De har ei lita jente som ikke helt får til å bruke verken hender eller føtter riktig, selv om hun allerede har lært seg gode teknikker, som når hun får en kjeks i hånda. Jeg lurer litt på hva slags fremtid ei jente som dette har langt utpå landsbygda i Nepal, men samtidig ser jeg at hun har en slags ortopediske sko, noe som tyder på at hun får en viss oppfølging.

Overnatting i Sinuwa.

Liten jente i Sinuwa.

Mari, Ingrid, Rajin og Raj.

Vi spiller kort om kveldene. Vi begynner å få med bærerne også. De virker kanskje litt stille og alvorlige, men etter hvert løsner de litt opp. Vi lærer den engelsktalende bæreren å si ”Jeg er god”. Men han er fryktelig god i kortspill, så etter hvert angrer vi nesten på at vi lærte ham å si det.

Dag 5 bytter vi guide. Kona til den opprinnelige guiden har født en velskapt sønn, så nå kan han trekke med oss resten av tiden. D.R. setter snuten hjemover. Vi har blitt oppriktig glad i ham, og er kjempelei oss for at han drar. Men vi føler oss som erfarne trekkere nå, og de tre bærerne skal være med oss hele veien. Det er jo noe med det der å klare turen til A.B.C. som en gruppe.

Maren begynte å bli i noe laber form på slutten av dag 4, og er ikke riktig bra. Vi setter ned tempoet noe, og Maren trosser febersymptomer og dårlig form, og klarer turen til Himalaya, 2.900 m.o.h. Guiden ordner så hun får seg en seng å sove i under en lengre lunsjpause i Bamboo, 2.300 m.o.h.

Vi syntes det var tungt å bære vannflaske og regnjakke. Disse bærer bjelker…

Hvor sliten må en være for å legge seg på trappetrinnet utenfor en nepalsk do?

Ca. slik så de fleste stuene i lodgene ut.

Fellesvasken på lodgen, med iiiiiiskaldt vann!

Overnatting på Himalaya.

En av mange pauser underveis mot toppen.

En franskmann ved navn Bastién er en av de som vi stadig møter på. Det er flere som går samme ruta som oss (selv om det tynnes ut i rekkene etter hvert som vi går høyere). Bastién går ruta helt alene, og det er alltid trivelig å prate med ham, eller at han blir med og spiller kort. Stakkaren måtte også stille som fotograf da vi skulle ta gruppebilder på toppen av A.B.C. Han sa nemlig at snømannen vi lagde ikke var en ordentlig snømann, så akkurat det fortjente han. Hva vet vel franskmenn om snømenn, liksom.

Snømannen vår. For det ER en snømann, tenk. Alle er ikke like.

Bastién og Mari.

Dag 6 gikk vi opp til M.B.C., 3.700 m.o.h. Det står for Machhapuchhre Base Camp. Machhapuchhre er det nepalske navnet for Fishtail, en veldig kjent fjelltopp. Den er formet som en fiskehale. Den er hellig, og det er ikke lov å bestige den. Vi var såpass utmattet etter å ha tråkket bratt oppover gjennom snø gjennom en dyp dal for å komme til M.B.C., at vi besluttet å sove der, i stedet for å gå videre til A.B.C. samme dag. Flesteparten av oss hadde litt vondt i hodet, noe som kan ha hatt med høyden å gjøre, og da var det like greit å ikke stige enda 500 meter den dagen.

Kortbukse og snø – det er norsk påske!

Vi besluttet å sove to netter på M.B.C. Dermed kunne de som orket gå dagstur til A.B.C. dagen etter, for så å gå ned igjen og sove en natt til på M.B.C. Grytidlig neste moren gikk vi opp til A.B.C. Det var 2 timer oppover i snø, og var beinhardt en tidlig morgen. Men sola sto opp, og det ble veldig varmt etter hvert. Oppe var utsikten helt fantastisk. Den var allerede fantastisk fra M.B.C., men 500 høydemeter lenger opp var det enda mye bedre. Det kan ganske enkelt ikke beskrives, så jeg må bare legge ut masse bilder. Nettet her på Kathmandu Guest House er helt ekstremt tregt (nesten verre enn i Duwakot), så hvert bilde tar rundt 15 minutter å laste opp. Vi får se når dette innlegget blir postet!

Denne Marssjokoladen hadde vært igjennom det samme som meg. Sol, frost, slit og svette. Den så bedre ut enn jeg gjorde.

På M.B.C. ble begrepet “å gå på rotta” innført. Det var nemlig en rotte på doen. Den eneste doen. Det var ikke en rotte, for den hadde ikke hale. Men ellers oppførte den seg og så ut som en rotte. På grunn av våre internasjonale venner måtte vi introdusere begrepet “go to the rat room”. Det var vel mest vi norske som syntes det var morsomt, ved nærmere ettertanke.

Uansett, dag 8 begynte nedstigningen. Den gikk raskt. Første dagen gikk vi i 9 timer (ikke inkludert pauser), og havnet i Chhomrong igjen. Selv om vi gikk ned mange høydemeter var det tungt, for det er mye opp og ned hele veien. Underveis måtte vi stoppe og søke ly for en kraftig haglskur. Haglene var bortimot en halv centimeter i diameter. Det gikk over til kraftig regn etter hvert, men videre måtte vi, så det var bare å gå.

Det tar på med trekking og sykdom. Maren er løsningsorientert.

Vi stolte på lokalbefolkningen for veivisning.

Ingen vet hvordan Ingrid fikk tak i denne dokoen. Men hun gjorde det, gjorde hun. Morsken og Litjen lo så de grein.

Dag 9 starter vi med å gå ned til ”Hot Springs”, som er en halvtimes gange ned trapper fra Chhomrong. Der badet vi i varme kulper. En ganske annerledes verden enn for to dager siden, da vi gikk rundt i snø på M.B.C., og egentlig ikke orket å gå på do fordi det var for kaldt. Deretter ble det lunsj, og så startet turen til Tolka, 1.700 m.o.h. Dette var vår siste overnatting. Vi spilte kort den kvelden også. Til tross for at Tolka hotel (ja, de kalte seg hotell, ikke gjestehus eller lodge) så ut til å være det fineste så langt, så var det faktisk ikke det. De hadde ikke generator, så det var helt svart når mørket satte inn, og strømmen var borte. I spisestua forsøkte de å sette opp noen propanlamper. Det ble bittelitt lys, og masse, masse propan i rommet. Vi spurte dem pent om å la være, og da ble det helt mørkt igjen. Vi spilte kort med hodelykter. For kort skal det spilles når man er på trekking. Det er like sikkert som appelsin til påske.

Denne katten…eh…zoom inn, dere.

Denne mannen bar 85 kilo. Respekt.

Dag 10 består for det meste av å gå ned trapper i 3-4 timer til hovedveien. (Phedi?) Vi stoppet for lunsj, og spilte kort og nøt den siste dagene med trekking-crewet. Det var sommertemperaturer, og landskapet i lavlandet (vel, etter hva vi har vært igejnnom, virker 1.500 m.o.h. lavt) er noe ganske annet. Sommerfugler og småblomster langs gressmatter. Ved hovedveien sto en bil og ventet, og vi ble alle kjørt inn til Pokhara, noe som tok en drøy halvtime. Vi ble kjørt til Hotel Travel-Inn, akkurat der vi startet. Etter å ha levert ut tips og noen klær og utstyr vi ikke hadde bruk for, så tok vi avskjed med bærerne og guiden. Det var veldig rart, å se dem gå ut porten. De som vi har tilbrakt hver våkne time med i 10 dager, skulle plutselig bare reise. De holdt seg riktignok litt unna oss når vi spiste, men når lodgen har ett spisebord, én do og én vask, så blir man godt kjent likevel. Det var noe koselig over det, å stå to av oss, to bærere og en ansatt på lodgen, og pusset tenner ved den samme vasken, utendørs i mørket. Vi ga bærerne kortstokken, en slitt, fuktig pappbunke som hadde fulgt oss gjennom hele turen.

Deretter fulgte det fem varme dusjer, fylling av poser til ”laundry service”, og en bedre middag på Moondance, en av de fineste (synes vi) restaurantene i Pokhara. Etter det ble det et par drinker på Busy Bee, et utested. Vi følte oss som konger, der vi gikk rundt i gatene, i ført det reneste vi hadde av klær, uansett hvor dårlig kombinasjonen var. Vi hadde trekket til Base Camp. Vi var uslåelige. Vi ER uslåelige.

Monica, KMC

Det er kanskje fortsatt en stund til vi setter føttene våre på norsk jord, men det er faktisk ikke lange tiden vi har igjen her i Duwakot. Vi skal sove her i natt, før vi grytidlig i morgen tar bussen inn til Kathmandu (en time), for å ta bussen videre til Pokhara (åtte timer). Der skal vi sove fra lørdag til søndag, og klokken 07.00 søndag morgen starter vår trekking til Annapurna Basecamp. Vi skal kjøres til Nayapol (eller noe sånt, har ikke sjekket stavemåten) med jeep, det tar ca. halvannen time. Deretter er det til fots. Det er vi fem sykepleiestudentene som skal dra. Vi skal ha med oss en guide og tre bærere. Vi regner med å nå basecamp på dag 7, og komme ned igjen på dag 10. Vi skal opp på ca. 4.200 meter. Vi gleder oss enormt. I dag driver Mari og jeg prøvepakking. Vi skal nemlig dele på én ryggsekk i to uker. Det blir steikvarmt om dagen når vi går, og det blir iskaldt på natta når vi skal sove. Og vi kan regne med både regn, snø og vind. Altså skal det pakkes til alle årstider.

Vi aner ikke hvordan det blir med telefondekning eller noe underveis, så det blir nok ganske taust fra Nepal en stund. Men guiden har selvsagt løsninger dersom det skulle skje noe med noen av oss. Det finnes satelittelefonposter oppigjennom.

Etter trekkingen skal alle fem sove en natt i Pokhara. Deretter drar Dhulikheljentene tilbake for siste rest av prakis, mens Mari og jeg blir to netter til. Vi er nemlig ferdige med praksis! Det føles fantastisk godt å ha håndvasket sin siste uniform.

Signaturer for 10 uker innhentet!

Fire syke småbarn, syv pårørende og 18 medisinstudenter. På ett og samme rom.

Sykehusområdet.

I dag spiste vi lunsj her på hostellet, sammen med to av førsteårsstudentene. Det var dekket langbord i kantina. Det var lagt på hvite duker, det var ordentlige glass, flaskevann, bestikk og servietter. Vi lurte på hva som skulle foregå. Det var visstnok lærerne som skulle komme og spise lunsj, fikk vi vite. Etter 10-11 uker i Nepal er det fortsatt rart å se på hvor stor forskjell det gjøres på folk. Det er vanligvis to personer på jobb i kantina, og både bord og gulv er litt variable i graden av renslighet. Alt serveres på blikkfat og i blikkopper, og servietter får man bare om man spør etter det. Det er felles vannmugger på alle bord, og ingen glass.

En av de andre studentene sa på spøk til den ene i kantina at hvorfor kunne de ikke gjøre sånt for oss. Han sa på fullt alvor at man kunne ikke gjøre sånt for studentene, for da ville de aldri studere godt nok. Men at når vi ble ferdige med å studere, så skulle vi få likedan behandling.

Monica: Nepal-logikk?

Student: Nepal-logikk!

Hun er en av dem som har litt innsikt i hvordan verden utenfor Duwakot og til og med Nepal fungerer, så da går det til og med an å se litt humoristisk på ting.

For øvrig:

Dersom vi drikker te eller spiser sammen med warden: Porselenskopper, bordservering.

Da læreren vår fra Norge var her og drakk te med oss: Porselenskopper, bordservering.

Når Mari og jeg er alene i hele salen: Porselenskopper, bordservering.

Når Mari og jeg er alene, men det er andre i salen: Blikkopper, bordservering.

Når Mari og jeg sitter sammen med andre studenter: Blikkopper, ingen bordservering.

Kantine eller ikke, det er SLIK det gjøres i personalgarderoben!

Mari og jeg tok oss en tur i nabolaget i dag, for å kjøpe inn kontantkort, bananer og kjeks. Det er stort sett det vi kjøper her. Vi havnet bak fem damer som bar sennepsgress, eller hva det nå heter. Jeg fatter ikke at det går an å bære så mye. De spenner opp en diger ball, festet fra en reim over panna. Og så går det, som en levende busk. Det er alltid kvinnenes jobb. Av og til kan det gå en mann ved siden av dem. Uten å bære på noen ting. Sånn er det her. Kvinnene skal bære. Det være seg barn eller gress.

Det må være et par uker siden sist det regnet…

En av KMCs bygninger i Duwakot. Litt malplassert, men kanskje det bidrar til vekst?

Nærmeste veikryss.

Jeg har vært magesyk i et par dager, og mest ligget i senga, men er heldigvis frisk i dag. I går måtte Mari alene i praksis. Da hun kom hjem hadde hun kjøpt saltkjeks til meg. Ettersom hun hadde måttet spørre en av førsteklassingene om hjelp til å forklare den gamle, gamle damen i kiosken (kanskje det var helligdag i går, sånn at alle de gamle må bemanne kioskene?) at hun skulle ha salte kjeks, ikke søte, så ble selvsagt halve hostellet informert om at jeg var syk. Men det var heldigvis bare ei av dem som fulgte etter Mari inn på rommet mitt. Så jeg fikk ligge alene, for det meste. Senga i Duwakot er steinhard og vond. Jeg lå for meg selv og lengtet tilbake til den gangen jeg var syk i Pokhara. Det var mye, mye bedre.

Anyway, kjekskiosken. Jeg har tidligere skrevet om den gangen jeg skulle ha kontantkort, og en eldgammel mann gikk subbende igjennom hele varebeholdningen. Det var litt det det lå an til i går også visstnok, med saltkjeksene. I dag sto vi der igjen, Mari og jeg. Vi visste ikke riktig hva slags kjeks vi skulle ha, og kikket rundt. Den gamle damen ser blidt på oss. Den gamle mannen sitter ved siden av og kikker på oss med et smil. Mari nikker så vidt med hodet mot en hylleplassering, og sier til meg at de i den blanke forpakningen, kanskje de er gode? Før jeg rekker å svare, så går den gamle damen bort til akkurat de kjeksene, holder dem i luften, og ser spørrende på Mari. Det er helt fantastisk. Vanligvis må vi bruke tegnspråk og peking og masse tid på å få henne til å forstå hva vi skal ha. Denne gangen er det som om hun plukker det opp i samtalen mellom oss. Nå skulle vi vel ikke egentlig ha akkurat de kjeksene. Men vi måtte kjøpe dem likevel. Verre ble det med betalingen på femti rupies. Mari hadde nemlig bare en femhundrelapp, og da ble det mye vekslepenger å holde styr på. De to gamle og en middelaldrende (Kunde? Ansatt? Venn?) måtte trå til. Det gikk bra til slutt.

Mari og jeg funderte i dag på om vi kanskje har foretatt våre siste kleshåndvask noensinne. For heretter blir det for det meste hotell, og der har man laundry service. Utenom de ti dagene med trekking, da. Da skal vi bare lukte verre og verre for hver dag. Det ble nemlig ikke plass til 14 skift hver i sekken.

Som noen kanskje har fått med seg skriver jeg bachelor om håndhygiene på et sykehus med begrensede ressurser. Jeg har foretatt mye feltobservasjon, og har sett veldig mye som strider i mot alt jeg har lært. Det finnes ikke mange håndvasker rundt om på sykehuset. Om det finnes, så er det ikke alltid det finnes tørkemuligheter. Men om det finnes, så består de i et felles håndkle som henger over en stolrygg. En stol som det sitter sykepleiere på stort sett hele tiden. En dag var håndkleet borte.

Akkurat, ja. Det lå til vask. Inne på personaltoalettet. Bortimot dekket med kaldvann.

Mari skrev et innlegg for å forsøke å beskrive hvordan det er å bo i et fremmed land og ikke kunne støtte seg på andre enn en person helt blottet for retningssans. Det var litt morsomt i starten. De som kjenner meg godt vet hvordan jeg er. De som får det forklart, de kan ikke tro hvor ille jeg er. Det må bare oppleves. Derfor brydde jeg meg ikke om å forklare dette for Mari i starten. Hun fikk oppleve det selv, tenkte jeg. Og det fikk hun visst. Stakkars Mari. Men det har blitt et veldig godt system, da. Som Mari sier, så havner jeg av en eller annen grunn alltid foran i folkemengdene, men det skal bare et lite kremt fra Mari til før jeg skjønner at jeg er på feil vei. Mari tenker sikkert at det blir fint når vi kommer tilbake til Trondheim, og hun slipper å passe på at jeg går riktig vei hele tiden. Jeg har ikke hatt hjerte til å fortelle henne at jeg ikke alltid finner frem i Trondheim heller.

Monica, KMC

Happy holi, endelig var den store fargefestivalen her!  Riktignok fikk vi ikke feiret i Kathmandu som vi hadde sett for oss, siden vi var værfast i Salambu på grunn uframkommelige veier etter regnfall, men å være langt uti gokk var ingen stopper for en uforglemmelig feiring! (Mer om de to ukene på outreach kommer på bloggen senere). «To play holi» med de tretti lokale sykepleiestudentene viste seg å være svært så festlig, og ikke minst fargerikt og bløtt. Dagen startet med at vi fikk tikka (et rødt lykkebringende merke) i pannen, før vi fikk en ekstra god daal baht til frokost. Med egg! Luksus!

Så var det dags for å «spille» holi. Alle studentene skulle ha på kurta, og vi fikk beskjed om å ta på oss en gammel kurta vi ikke var redde for, for fargen kom til å sitte. «All our kurtas are new», forklarte vi, men vi konkluderte med at vi ville bruke kurta allikevel, for vi kommer vel strengt tatt ikke til å bruke dem i Norge uansett, og i så fall vil litt farge bare være et minne om denne festdagen. Vi oljet inn håret vårt i sennepsolje så det ble skikkelig fett og deilig – noe vi fikk anbefalt for å i det hele tatt ha sjans til å få ut fargen etterpå – og så var vi klare for action!

Den første «angrepet» med Happy Holi og rødt fargepulver i trynet fikk jeg av Sushila maam (lærern). Først trodde jeg at man skulle løpe vekk og unngå å få farge på seg, før jeg skjønte at alle ville ha farge på seg, riktignok med skrekkblandet fryd. Fargen var sterk og klar, og på få sekunder var hele gjengen farget røde, gule og blå i både fjes, klær, hår og ører (nå lenge etterpå blir jeg fortsatt rød på fingeren hvis jeg klør meg i øret). Til og med ene kontaktlinsa mi ble farget rød og måtte ofres til hindugudene.

Etter fargingen var det vannkrig. Med bøtter og dynking og hyl og latter, og fargen ble smurt i et jevnt lag utover alt. De nysgjerrige og litt sjenerte ungene i bygda kom også snikende bort til helsesenteret med vannflasker og ville få med seg moroa. En flokk med geiter, en minigris og en gjeter joinet også. De svære høytalerene fra kantina ble båret ut på plassen, og fengende nepalirytmer ljomet utover Salambu mens vi danset oss tørre. Vi må nok bare innse at vi ikke er like gode dansere som de hemningsløse nepaleserne, men vi prøver så godt vi kan å vrikke på hofter og kopiere muvsa de gjør. Skikkelig artig hadde vi det iallfall!

Når festen var over gikk vi i gang med neste prosjekt, som var å få bort all fargen igjen. Etter tre omganger med sjamponering og assistanse av hverandre under oppvaskkrana ute, er fargen nesten borte, og vi har nå kun rosa tupper igjen.

Ingrid

Okei, Monica har blitt syk. Og hva skjer da? Jo, jeg synes skikkelig, skikkelig synd på henne og så pleier jeg henne som seg hør og bør, og så overtar jeg hennes hverdagsaktiviteter. Eller i alle fall en av dem.. bloggingen!

Det er ganske synd på Monica nemlig, ikke fordi hun er syk, jo derfor også, men også fordi hun aldri finner fram. Det var ikke gått en uke av reisen her en gang før jeg begynte å ane ugler i mosen. Monica gikk feil overalt, hele tiden, konstant, og så gikk hun alltid foran meg, som en eller annen overentusiastisk turguide. På en rett strekningen kunne hun finne på å gå feil fem ganger og jeg tenkte ”hva er det som skjer…?” Jeg kunne ikke riktig si det heller da, så jeg kom med enkle, muntre veibeskrivelser hele tiden; ”tjohei, Monica, ikke den veien, jeg tror nok det er her vi skal gå, rett fram helt fram til busstoppet, ja”. Etter hvert virket det hele litt påtatt og jeg tenkte at det ikke var mulig, at hun tuller med meg og at jeg ender opp som idioten. Men nei da, etter ni uker er jeg fremdeles ingen idiot, og Monica går fremdeles feil. Så det er faktisk litt synd på henne.

Egentlig er dette et slags skryteinnlegg som skal gi meg all heder og ære for å ha reddet Monica fra å hoppe fra søppelbrua (nei da, hun har faktisk lært seg at det er feil vei til Duwakot), et innlegg som skal fjerne all tvil hos alle der hjemme som noen gang var i tvil om ”tjææ, har´a retningssans eller itj?”, et innlegg som skal opplyse om at det finnes stakkarer der ute som ikke finner hjem hvis de slippes ut alene”!

Tror det blir litt slitsomt, så jeg går bare for et vanlig blogginnlegg.

Uansett, etter en tid så måtte Monica krype til korset og innrømme at retningssansen var dårlig. Vi diskuterte litt og ble enige om at den var ikke-eksisterende. Så da var det my turn to shine! Jeg har egentlig aldri hatt spesielt god retningssans selv, ingen retningssans å skryte av i alle fall, men nå sier det seg selv at den plutselig kvalifiserte til litt av hvert. Jeg var klar for å lede flokken (altså Monica..og meg selv) gjennom trafikkorker, uvær, ild og snøfok (de to siste gjenstår enda). Jeg var klar som et egg chowmin-egg! Jeg hadde tatt på meg glitrebuksa og den reneste ulltrøya som var å oppdrive, men tror du det hjalp da? Nei, Monica gikk pinadø meg fremdeles i front! Og jeg gikk bak da og sa ”nei”, ”venstre”, ”vent..ja, den veien ja”.

Så sånn har det blitt da, Monica tar ledelsen, men får det ikke til og så fortsetter hun å gå i front likevel. Jeg vet ikke helt hvorfor egentlig, det aner meg at det kanskje er fordi jeg går så sakte. Eller forresten, jeg går aldri, jeg spaserer, eller slentrer. Så det er nok egentlig en kombinasjon av at Monicas drøm er å bli kartleser (det kan ha vært et mareritt jeg hadde forleden…) og jeg som slentrer. Uansett jeg tror nok kanskje at jeg har endt opp som idioten likevel som subber bak en lyshåret dame midt ute i ingenmannsland og plumper ut med et irettesettende ord her og der. Enn om nepalske folk kunne forstått en stakkars trønder…

Ps. Monica har gitt meg tillatelse til å skrive om den forsvunne retningssansen :-)

Mari, KMC

Det er mange ganger i løpet av en dag hvor Mari og jeg kommer i situasjoner, eller kommer med utsagn eller har samtaler som er veldig komiske. Disse går som regel rett i glemmeboka. Sammen har vi forsøkt å mimre og notere litt, for å se om noe av det kan gjengis.

Mari er vant med min manglende retningssans

Monica: Jeg går og leter etter en do, jeg.

Mari: Hvilken skal du prøve å finne? Jeg må vite hvor jeg skal lete.

Vi forbereder oss på å bli dynket med vann og farge på Holi

Mari: Kanskje jeg skal bruke den tomme havregrynsboksen som veske på Holi? Den er jo vanntett! Må bare vaske den.

Monica: Lurt! Men jeg har allerede en ferdigvasket en, du kan ta den. Jeg skal ha tingene mine i en plastpose.

Bare i Nepal…

Klar for catwalken

Mari utsetter arbeidet med praksisstudieoppgaven

Maris monolog: I morgen skal jeg vaske meg selv, og klærne mine. Og fredag så drar vi jo til Chitwan. Rekker kanskje 100 ord på søndag, spørs hvor sliten jeg er etter ferien. Har vi husket å legge inn sykedagene våre? Jeg har tross alt hatt tre omgangssykerunder, men bare to sykedager. Hvordan går dét opp, liksom? Anyway, oppgaven. Mandag skal vi jo møte guidemannen, så det går ikke. Det blir tirsdag eller onsdag. Selv om det sikkert ikke blir før torsdag. Praksis slutter ikke før 10. april, i følge studweb. Hva stresser jeg for? Man må gi litt blaffen, vet du. Det sa Fugelli. Nå skal jeg skrive pakkeliste!

Vi forbereder trekking til Annapurna Basecamp

Monica: Vi skulle hatt sånne høydesyketabletter. Og kanskje antibiotika, hva tror du om det? I krisetilfeller, hvor vi venter på syketransport og ikke er så opptatt av CRP?

Mari: Ja. Hvilken type antibiotika skal vi ta?

Monica: Det er vel mest Amoxicillin det går i? Vi får ta med en pakke.

Så går vi i kiosken og kjøper det. Og Diamox, som brukes ved glaukom i Norge, men som brukes som høydesyketabletter også.

Kvelden før vi skulle av gårde tidlig til Chitwan

Monica: Når skulle vi gå? Vi skulle være i byen halv seks?

Mari: Hm. Halv fem, da?

Monica: Nja, porten åpner egentlig ikke før seks, så vi må legge inn ti minutter til å krangle med vakta også.

Etter et forsøke på å forklare Mari hvordan mallorcablanding (smågodt) ser ut

Mari: Monica, vi har ALT for lite å prate om.

Samtalen gikk videre over i hvilken rekkefølge tacoingrediensene skal på, om andre typer godteri, og om grovt brød. Om sørlandschips og gårdsgull, som skal spises etter taco. Vi har ikke for lite å prate om. Vi bare savner norsk mat skikkelig, skikkelig mye.

Under samling med utvekslingsstudenter, ma’ams og lærere fra Skandinavia. Noen studenter holder på med noe varmt vann.

Mari: Å, får vi servering?

Monica: Det var der de hentet den røde guffa vi fikk i panna fra også.

I samme samling, hvor det fotograferes mye:

Mari: Ups, visste ikke at det var fotografering i dag. Skulle dusja i går likevel.

Litt senere:

Nei, faen. Nå får vi rød guffe i panna. Glad jeg ikke dusja likevel.

Praksis ved pediatrisk avdeling

Mari: I dag har jeg sminket meg litt ekstra for slimålen.

Slimålen er den slibrige turnuslegen. Vi trodde vi var kvitt ham på NICU, men han ble med til pediatrisk. Vi tror ikke han har noe der å gjøre. Han kommer bare innom for å forsøke å få i gang en samtale med Mari. Det fungerer dårlig. En dag satt vi på bussen og ventet, 3-400 meter unna sykehuset. Vinduene sto åpne, og vi satt i våre egne tanker. Noen kommer gående på siden av bussen.

Slimålen: Hello. Where are you going?

Mari: Home.

Slimålen venter i spenning to-tre sekunder før han gir opp og går videre.

Senere, under samtale med samboeren

Mari: Å, han slimålen kom i dag igjen, da vi satt på bussen. Vibrerte med øyebrynene, sånn som han pleier.

Vi sitter og slapper av litt etter enda en pussig situasjon.

Monica: Det er egentlig din skyld, alle situasjonene vi havner i. Jeg forsøker jo å få oss til å gå feil hver dag. Om det hadde vært opp til meg ville vi jo aldri ha funnet frem til disse situasjonene.

Det er ikke bare venner vi har skaffet oss her i Nepal

Mari: Jeg har følelse av at XX hater oss.

Monica: Nei…h*n gleder seg sikkert bare veldig til vi drar hjem?

Mari: Det er det samme som å hate, det.

Våre vrangstilte hjerner begynner å innstille seg på at vi skal tilbake til Norge

Monica: Haha, Mari? Jeg satt akkurat her og tenkte på at jeg måtte huske å hente posten.

Mari: Her om dagen tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva hveteboller heter på engelsk. For at jeg enkelt skal kjøpe hveteboller på Narvesen når jeg kommer frem til Gardermoen.

Mari snakker med samboeren sin på telefonen. Hun forsøker å forklare noe om en snill turnuslege

Mari: Ja, men han er så liten og tynn, og så er han så skjeløyd! Jeg vet ikke hvor jeg skal se hen.

Monica, KMC

Radarparet fra Norge.

En ting som er fint med å bo et så kaldt sted som Kathmandu i januar-april, er at det er få insekter. Verken Mari eller jeg er overbegeistret for krypdyr og insekter. Jfr. den morderiske øglen, for eksempel.

Likevel. Møll. Møll liker seg på rommet til Mari. Vi vet ikke hvordan de kommer seg inn, alt vi vet er at de er fryktelig, fryktelig ekle. Og det er ikke de små, heller. De er store. Jeg vil anslå vingespennet til å være rundt 12 cm. Mari er faktisk helt enig med meg på det punktet. Om en absolutt skulle være veldig nøye å måle med målebånd, så vil en kanskje ende på 2 cm. Men vi tar det på øyemål.

I går banker Mari på døra mi. ”Faen, det har kommet ENDA en møll! Helvete, altså!”. Jeg plukker med meg mobilen og blir med inn på rommet. Vi har også her en stilltiende overenskomst. Vi stirrer alltid døden i hvitøyet sammen. Det være seg øgler, bussturer, bratte fjellskrenter eller møll.

Møllen er på badet. Den flyr som en gærning, som møll ofte har for vane. Vi skal drepe den. Det vet den, smart som den er. Så den beveger seg høyt oppe på veggen. Mari holdt akkurat på med klesvasken, og baljen med klær i bløt står fortsatt inne på badet. Hun har fortsatt engangshanskene på. Vi ser oss om etter passende mordvåpen, når man skal drepe møll oppunder taket. Vi tar hver vår joggesko.

In action. Resulterte i at joggeskoen havnet i klesvaskbaljen og måtte til tørk.

Vi kaster dem etter møllen, men treffer ikke. Forsiktig, ellers havner en av dem i baljen, sier Mari. Det skulle tatt seg ut, på toppen av det hele. Våte joggesko, liksom. Ved neste kast havner den ene joggeskoen i baljen.

Det er på dette tidspunktet at følgende bilde blir tatt:

“Ååå, hvorfor må møll absolutt komme inn på badet MITT? Og nå er joggeskoen våt!”

Beklager Mari, det er ikke meningen å le. Men det er antakelig det morsomste bildet jeg har tatt i mitt liv. Det slår nesten Ingrids bilde av Pokhara-idioten.

Pause i mølljakten for å sette joggeskoen til tørk.

Når joggeskoen var satt til tørk fortsatte mølljakten. Den fløy ut av badet, og til slutt fikk Mari tatt den med den andre joggeskoen.

Uskadeliggjort møll. Ved siden av blyantskrell. Ingen av oss eier en blyant.

Vi er supermenn, er vi.

Monica, KMC

Når man tilbringer mye tid sammen som en gruppe, og deler mange av de samme opplevelsene, så får man også store mengder med interne morsomheter. Vi (både vi to i Kathmandu, og de tre i Dhulikhel) kommer med referaser som ingen andre enn vi selv forstår. En av tingene som alltid skaper latterkramper og rennende tårer er når en av oss fem nevner “Pokhara-idioten”. Det høres ikke pent ut, jeg innrømmer gjerne det. Dette er imidlertid noe vi kommer til å huske for alltid, og vil alltid synes er hysterisk festlig, så all sunn fornuft tilsier at dere der hjemme må innlemmes i denne historien.

Det var, som mange nok allerede har forstått, under turen til Pokhara. Ingrid, Mari, Johanne og kjæresten Erling, Maren og jeg vandret langs innsjøen. Vi tok bilder av fin natur og fargerike båter. Ingrid fikk oss andre fem til å stille oss opp for å ta et gruppebilde foran innsjøen. Vi smiler foran kameraet, men er enige om at vi egentlig bør ha et bilde hvor alle er med. Mens Ingrid tok det første bildet sto det en mann et par meter unna og så vekselvis på henne og oss. Vi spør han, sier vi til Ingrid. Ingrid nøler, og lurer på om det er trygt å overlate kameraet til ham. Han står jo helt klar, det er like før han tilbyr seg, sier vi. Det er ikke farlig. Ingrid sier seg enig, det er nesten så det blir dumt ikke å spørre, når han står der og ser på oss.

”Excuse me, can you take a photo of us?”, spør Ingrid. Mannen kikker på henne, med et uttrykksløst ansikt. Han beveger seg langsomt forbi Ingrid. Vi ser at Ingrid blir litt usikker. Mannen går i sakte tempo mot resten av oss, og stopper en meter unna gruppen. Snur seg med ansiktet mot Ingrid, og venter.

Det går opp for oss hva som skjer. Han tror at vi ba ham om å bli med i gruppebildet. Oi. Hva nå? Ingrids uttrykk er priceless. Vi blir etter bittelitt mumling enige om å gjøre dette på en mest mulig skånsom måte. Ingrid tar bildet, vi sier alle høflig ”thank you!” til mannen, som kikker uttrykksløst på oss og går derfra i like sakte tempo som han kom.

Det var sånn vi endte opp med dette bildet:

Priceless.

Jeg smiler så godt jeg kan, det samme gjør Johanne. Maren har et lett usikkert preg over ansiktet, og om man zoomer inn ser man at øynene er festet på mannen til høyre. Erling smiler bredt mot kameraet, mens Mari fortsatt ikke er helt innforstått med at vi faktisk skal ta gruppebilde med denne mannen.

Vi gikk alle sammen raskt oppover gata, og når vi var sikre på at mannen var utenfor rekkevidde, så knakk vi sammen i latter. Hvordan er det MULIG? Vi syntes litt synd på mannen, og diskuterte om han kanskje var litt kort. Ikke helt med, liksom. Vi har ledd mye av denne situasjonen. Den var bare helt absurd.

Men. Det er alltid et men.

I helgen var Mari og jeg i Chitwan. Vi hadde vært på jungelsafari, og folk var på vei ut av jeepen. En liten familie på fire forsøker å ta bilde. Jeg står litt unna, og oppfatter bare noe med ”in the picture?”, og ser at de to britene som hadde sittet på raden foran dem med litt usikre smil stiller seg opp ved siden av den nepalske familien. Deretter påkaller mor, som er den som holder kameraet, min oppmerksomhet.

”Oi, gruppebilde?” rekker jeg akkurat å tenke, før det går opp for meg at det er JEG som skal ta bildet. Jeg tar meg raskt inn, og strekker hånden ut etter kameraet. Jeg knipser et par bilder av den nepalske familien og deres britiske venner.

Etterpå går Mari og jeg derfra. Samtale:

Monica: Du vet han Pokhara-idioten?

Mari: Ja, hva var de greiene der?

Monica: Det var bare meg som holdt på å bli Chitwans versjon.

Mari ler så hun griner. Når hun har hentet seg inn igjen, innrømmer hun hva hun selv tenkte:

Mari: Jeg så at både den nepalske familien og britene stilte seg opp, og så spurte de deg om noe, så jeg trodde de skulle ha deg med på bilde! Så da tenkte jeg at sikkert jeg også skulle være med, så jeg begynte å gå mot dere.

Vi ler så vi griner igjen. Vi er faktisk ikke noe bedre enn Pokhara-idioten, noen av oss. Vi må nok trekke tilbake tilnavnet vi ga ham.

Men. Det er enda et men.

Mari: Men du, Monica? Tror du at det egentlig var meningen at britene skulle være med på bildet?

Vi ser på hverandre og får hysterisk latterkramape iDet går opp for meg nå. Familiefar sa slettes ikke ”Excuse me, can you take a picture.” Han sa ”Excuse me, you are in the picture.” For de sto jo rett ved familien. Britene så jo ganske forvirret ut da de stilte seg opp, de gjorde det.

Det er da vi skjønner hele sammenhengen. Familien på fire forsøker bare å få til et familiebilde. Først prøver mor å ta bilde, men britene står i veien. Da far forsøker å få dem til å flytte seg, så stiller de seg opp for å bli tatt bilde av. Så står mor og må ta stilling til om familiebildet skal inneholde de to britene, og kommer frem til at det bare er nødt til det (sånn som vi lot Pokharaidioten være med på bildet, bare for å gjøre det hele minst mulig pinlig). Så foreslår far at en av de andre utenlendingene kan ta bilde (dvs. meg). Og sånn endte han nesten opp med enda to utenlendinger på familiebildet.

Men vi hentet oss inn, vi gjorde det. Vi går derfra så fort vi kan, og forsøker å holde inne det verste av latterkrampen før vi begge eksploderer 20 meter lenger borte. Dagen etter var magemusklene støle.

I helgen gikk turen til Chitwan. Bare Mari og jeg denne gang. Etter en del vurdering frem og tilbake om hva slags transport vi skulle ta (på et tidspunkt fikk vi tilbud om at svogeren til en sykepleier på NICU skulle kjøre oss), så fant vi ut at vi skulle ta ”tourist bus” som egentlig bare betyr en langdistansebuss. Vi dro fra Duwakot klokken 05.15, for å ta bussen inn til sentrum og lete etter langdistansebussen. Vi kom heldigvis litt i forkjøpet for morgenrushet. Vi fikk lov til å ha sekkene våre inni bussen (selv om min hengte seg opp i et melkespann på et tidspunkt), og kom oss ut igjen uten bruk av vinduene. Ikke verst!

Turistbussen viste seg å være over all forventning. Den kan måle seg med langdistansebussene i Norge. Til og med setebelte, fantes det! Syv timer, én tissepause og én lunsjpause senere, og vi var i Chitwan. Der sto det faktisk en fyr fra hotellet vårt (kommer de alltid når bussene kommer, og håper på det beste?), og vi fikk skyss.

Her er svaret på vår undring om hvorfor potetgullposer er fulle av luft her i Nepal. Det er for at de skal fungere som nakkestøtter, selvsagt.

Rommene var flotte, og hotellet var koselig. Vi hadde en egen svalgang med hvilestoler. Ettersom Chitwan ligger lavere i landet enn Kathmandu, så er temperaturen høyere. Det var akkurat som å komme på syden-ferie. Fuktig luft, sol og varme. Chitwan er en nasjonalpark. Formålet med turen var igjen å være turister. Elefantridning og jungelsafari sto på planen. Og god mat. Og kanskje litt vin. Vi fikk oppfylt alle våre ønsker.

Vi lurer på hvorfor militæret er til stede. Kanskje for å igangsette solnedgangen.

Solnedgang i Chitwan.

En liten digresjon – som dere kanskje har lest, så slapp vi billig unna ”holi”-feiringen på torsdag. Da vi nærmet oss Chitwan på fredag, så kommenterte vi at mange var fulle av farge fortsatt. Vi lo litt av dem, og tenkte de var skikkelig urutinerte, bare. Så viste det seg at i Chitwan, så feires holi en dag senere enn i Kathmandu. Flaks. Vi fikk holi to dager på rad. Heldigvis var ikke feiringen like intens i Chitwan, og vi kunne studere det på avstand. Det kom mange bort til oss og spurte om vi ville være med, men vi sa at vi hadde feiret i Kathmandu i går, og da var det greit.

På fredagskvelden var vi på en bar med live-musikk. Der drakk vi god vin, og ventet i nesten halvannen time på en ”sjokolade- og vaniljekrempudding”, som viste seg å ikke smake noen av delene. Det var mye fulle folk, mest nepalske. De feiret holi, og da er det bare å slå seg løs. Bandet som spilte kunne verken spille eller synge. Til og med jeg, som ikke er særlig god på å høre sånt, vred meg i tilnærmet fysisk smerte da de radbrekte ”Halleluja”. De kunne ikke notene, og de kunne ikke verset, men synge falsk, DET kunne de! Og de fulle folka digga det.

Party! Blå smurf som danser.

Lørdag ble det elefantridning fra morgenen av. Mari var den erfarne av oss, hun har nemlig sittet på med en elefant i Thailand, og den elefanten hadde store ønsker om å gå ned i grøfta. Mari var pussig nok litt skeptisk til ny elefantridning. Men vi overlevde, vi gjorde det. Vi fikk beskjed om å skru av lyden på telefonene og være stille. Mari får panikk: ”Hva skjer om vi bråker? Hæ? Dør vi da?”. Vi fant fort ut at ingenting skjedde. Guiden og de to nepalske personene som satt på samme elefant pratet høylydt under hele turen. Det ble ikke så mye dyr å se. De ble vel skremt vekk alle sammen. Men elefanten oppførte seg fint, og det var fint å gå gjennom jungelen på den måten.

Jungel

Jungel

Elefantridning. Mari har fast grep.

Som alle vet blir man skikkelig sulten av å ri på elefanter. Vi spiste derfor den beste chicken butter masalaen vi noen gang har spist. Indisk rett med kyllingbiter i saus, og med ris. Vi ble enige om å gå på samme restaurant til middag. Vi bestilte da ”sizzling chicken”, og den var også helt, helt fantastisk. Disse to måltidene er de beste jeg har spist i Nepal. Og restauranten sto ikke engang i Lonely Planet! Jeg vurderer seriøst å tipse dem om det.

Verdens beste indiske mat. På en restaurant kalt Jalapeño.

God morgen-toast!

Lørdag ettermiddag var det jungelsafari med jeep. Først krysset vi elven i lange, smale båter, før fire timer safari fulgte. Det var en veldig fin tur. Masse flott jungel, og en del dyr. Vi så til og med et neshorn! Fikk ingen gode bilder, dessverre. Vi så et par villsvin også, og en type sort bjørn. Det er visstnok de tre farligste dyrene her. Ellers så vi påfugler og ulike former for rådyr (deer). En slags krokodillefarm besøkte vi også. Snodige krokodiller. Heter sikkert noe helt annet.

Det er best å ligge i klump, tydeligvis.

Vi tok turistbuss tilbake til Kathmandu også. Vi følte oss drevne på det nå. Vi fikk en litt mer crappy buss, og uten setebelter, men den var grei. Om bord ble vi sittende foran to danske jenter. De viste seg å være sykepleierstudenter i praksis i Pokhara, og de hadde vært innom de samme avdelingene som vi har vært innom ved KMC. Det var morsomt å prate med dem, og de fortalte om akkurat de samme tingene som vi selv har sett. Alt i fra nyfødte som får røff behandling, til barn som blir holdt nede under undersøkelser. De fortalte om et spedbarn som trengte respirator, men at lokalsykehuset de var på ikke hadde det. Foreldrene hadde ikke råd til å få barnet flyttet til et annet sykehus, og barnet døde. De samme problemstillingene finnes på KMC, men vi har heldigvis ikke vært så nære på et slikt tilfelle som de hadde.

Bussen nærmer seg Kathmandu, og jeg forteller Mari at i følge GPSen er det rundt 3 kilometer igjen til der vi tok bussen fra fredag morgen. Så stopper bussen, dørmannen (som har vært sur som en padde hele veien) roper ”final stop!”, og vi må gå av. Vi var slitne etter nesten åtte timer på bussen, Mari måtte tisse, og ingen av oss visste riktig hvordan vi skulle komme oss til City bus park. Så vi brøt med vårt viktigste prinsipp i dag. Vi tok en taxi til Duwakot. Vi har lagt vår stolthet i å aldri ta taxi her i Nepal. Uansett hvor vi har dratt har vi reist med kollektivtransport. Men vi ble enige om at 9 uker med kollektivtransport er bra jobba, tross alt. For vi har faktisk vært her i 9 uker nå. Det er bare 3,5 igjen.

Forresten – lørdag kveld var krisen et faktum. Mari og jeg hadde akkurat sagt god natt, jeg hadde pusset tennene og krøpet innunder lakenet. Det var da jeg så den. Øgla. Den sto over døra, høyt oppe på murveggen. Den så på meg. Den skulle ta meg, skulle den. Den var ca. en halvmeter lang (Mari påstår at den var rundt 10 cm, men hun lyver), og hadde hoggtenner (Mari protesterer her også, men det er helt sant). Øgla løper bortover veggen. Etter engasjering av et par hotellansatte må vi bare erklære at øgla er borte. Den føyk inn i airconditionanlegget, og siden har ingen sett den. Jeg måtte ha på lyset for å ha kontroll på AC-anlegget i natt. En fin avledningsmanøver var all myggen som var kommet inn under redningsaksjonen. Bzzz, bzzzzz. Jeg overlevde natta, jeg gjorde det. Nå er jeg supermann.

Den morderiske øglen. Som etter Maris mening antakelig ville vært nedgradert til kategori “stor firfisle”.

Monica, KMC